I Dutertes buk

I utlandet har Rodrigo Dutertes skitne krig mot narkotika vakt avsky. En serie oppsiktsvekkende uttalelser har gått verden rundt. Men etter ett år som president er han svært populær blant filippinere. Duterte har gitt håp til millioner som strever med å få endene til å møtes. Uten å bryte med den nyliberale politikken vil han imidlertid svikte arbeiderne, de fattige i slummen og de jordløse landarbeiderne som stemte på ham.

Ninoy Aquino International Airport i Manila har gjennomgått en solid oppgradering siden sist jeg var her. Da lå slumbebyggelsen like inn til gjerdene som sperret mot rullebanen, der bølgeblikktakene gjorde det kokende hett for de lutfattige beboerne. Nå skinner det av et luksuriøst boligprosjekt kloss ved den nye terminalen, der arkitektene har laget et lite mini-Venezia komplett med kanaler og gondoler, et slags Disneyland for de rike. Dette er bare ett av mange eiendomsprosjekter som rettes inn mot velstående filippinere, og mot de 11 millioner landsmenn som jobber utenlands og som kan tenkes å ville investere i hjemlandet.

Alle byggeprosjektene indikerer at økonomien går godt. I år ligger det an til en økonomisk vekst på 6-7 %, og frem mot 2022 er regjeringens anslag at økonomien skal vokse 7-8 % årlig.

Manila skyline
Manila skyline, sett fra Quezon City

Stor støtte til Duterte

Duterte har regjert i ett år, og populariteten hans er formidabel. En serie meningsmålinger viser at presidenten har overveldende støtte i folket, den siste sier at 82 % er fornøyd med det han har utrettet. Det er faktisk vanskelig å finne folk som sier at de ikke støtter Duterte.

Populariteten kan virke uforståelig. Amnesty Internationals avdeling i Sør-Øst Asia sier at antallet utenomrettslige drap under Duterte allerede er høyere enn under alle årene med Marcosdiktaturet. Men populariteten skyldes i stor grad nettopp narkokrigen, som har skapt en følelse av større trygghet i hverdagen. Kriminalitetsstatistikken viser at antall drap har økt med 90 %, men all annen kriminalitet har en markert nedgang.

Duterte drug war
Utdrag fra Dutertes «State of the Nation Adress» – tale i Kongressen, 24. juli 2017

Duterte ble valgt med 6,6 millioner flere stemmer enn Mar Roxas, elitens foretrukne kandidat.  Presidenten feide de andre kandidatene av banen mye basert på imaget av å være en «strongman», nettopp det flertallet av filippinerne tror skal til for å løse hverdagens utfordringer. Det er nemlig nok å ta tak i.

Ung befolkning, mange fattige

Filippinene er ikke et fattig land. Kjøpesentre med all verdens merkevarebutikker dominerer i storbyene, tettheten av store, nye SUVer på veiene er overraskende, alle går tilsynelatende rundt med mobiltelefoner. 95 % av den voksne befolkningen kan lese og skrive. Likevel er kontrastene enorme. En av fire filippinere må overleve på mindre enn en dollar pr. dag. Landet er altså ikke fattig, men mange av innbyggerne er det.

Uansett hvem som sitter på toppen synes oppgavene å være uoverkommelige. Noe av det første du legger merke til er at det vrimler av barn. 54 % av landets befolkning er under 25 år, 1 av 3 er under 15. Duterte har trosset den mektige Katolske kirken og tatt til orde for nødvendigheten av familieplanlegging. Folketallet har for lengst passert 100 millioner, og det på et areal som bare er ¾ av Norges.

Hvor mange fattige som finnes er det uenighet om, det avhenger av definisjonen. I en undersøkelse der filippinerne selv får definere sin status klassifiserer 50 % seg som «fattig», i offisielle statistikker havner 30 % under fattigdomsgrensen, som er satt meget lavt. En familie på fire skal klare seg med 10.000 peso i måneden, det tilsvarer ca. 1.750 kr., noe som må være meget vanskelig.

I provinsene er det lite som minner om de luksuriøse kjøpesentrene eller de bevoktede boligstrøkene de velstående i hovedstaden bor i. Provisoriske salgsboder langs veiene er et magert utkomme for mange, store familier bor gjerne på bakrommet. Andelen fattige er langt høyere her. Mens 10–30 % av innbyggerne i Metro-Manila defineres som fattige, er andelen i Visayas 40 %, i Bicol 50 % og 66 % i den autonome muslimske provinsen på Mindanao.

Salgsboder i provinsen
Frukt og grønnsaker selges fra boder langs veiene i provinsen

Flertallet av filippinere bor fremdeles på landsbygda, hvor levekårene er dårligst. 35 % av filippinerne lever av jordbruk, mange av disse er jordløse landarbeidere med elendige og ustabile lønninger. Dette forklarer hvorfor mange trekker inn til byene, hvor første stopp gjerne er en rønne i slummen. WHO har tidligere anslått at 1/3 av Metro-Manilas innbyggere bor i slumstrøk, mange i boliger som er ulovlig oppført. For mange blir dette også det endelige stoppet. Sjansen for sosial klatring i det filippinske klassesamfunnet er nemlig ikke store.

Et klassesamfunn

Overklassen består av et lite antall rike familier, mange med røtter helt tilbake til tiden da landet var spansk koloni. En familie alene, Ayala-familien, kontrollerer 20 % av alle aksjer i børsnoterte, filippinske selskaper. Lopez-familien eier store deler av den privatiserte energisektoren. Private selskaper kontrollerer vann og strømforsyningen til Metro-Manila og storbyer som Cebu og Davao, et resultat av strukturtilpasningsprogrammer påtvunget av IMF og Verdensbanken.

Landets to rikeste menn, Lucio Tan og Henry Sy, er begge av kinesisk herkomst. Tan har blitt milliardær på tobakk, brennevin og Philippine Airlines. Sy eier varehuskjeden SM, er involvert i eiendomsbransjen, i utdannings- og velferdssektoren (på norsk: en velferdsprofitør).

selger på motorveien (2)
En mann livnærer seg ved å selge varer midt i trafikken i Manila

De rikeste kontrollerer enorme verdier og har tilsvarende makt. I 2009 viste tall de rikeste 10 % tjente like mye som de nederste 80 % til sammen. En forholdsvis liten, urban middelklasse består av småbedriftseiere, mellomledere i private selskaper og statsansatte. Stort sett alle andre havner deretter i nedre kategori, i arbeiderklassen eller underklassen, i en tilværelse preget av manglende sosial trygghet.

Filippinene har kopiert det amerikanske systemet. Det betyr at helsevesen er et privilegium forbeholdt de velstående. For folk flest er legebesøk, undersøkelser, medisiner, sykehusinnleggelser og operasjoner ensbetydende med økonomisk ruin, eller rett og slett ikke mulig. Skolepenger hindrer også mange i å fullføre utdanning, fremdeles er barnearbeid utbredt, i en fattig familie må alle bidra.

Økonomisk vekst, men ingen fordeling

Fattigdommen på Filippinene skyldes dårlig politikk fra Marcos tid og frem til nå. Etter 2. verdenskrig var landet et av de best økonomisk utviklede og mest industrialiserte i Asia. Helt frem til 1970-tallet var Filippinene på samme økonomiske utviklingsnivå som Japan, Taiwan og Sør-Korea. Marcosdiktaturet representerte et stort tilbakeskritt og etterlot landet med en gedigen utenlandsgjeld.

Les også: Marcos of the Philippines

Siden «People Power»-revolusjonen i 1986 har imidlertid alle presidenter ført den samme nyliberale politikken og tilpasset seg diktatene fra det internasjonale finans- og handelsregimet. Liberalisering og privatisering har integrert landet i verdensøkonomien, men ikke bedret levekårene til det store flertallet av filippinere. Fremdeles bor 15 % av innbyggerne i hus uten elektrisitet. Privatisering av energisektoren har gjort strømprisene til de høyeste i Asia, og en stor utgiftspost på husholdningsbudsjettet.

Kvinnelig gateselger
En kvinne har åpnet butikk på et fortau i Quezon City

I 2010 nådde arbeidsledigheten og fattigdomstallene nye høyder, den økonomiske ulikheten økte og landets utenlandsgjeld vokste. Dette skjedde til tross for en betydelig økonomisk vekst de ti foregående årene. Veksten var imidlertid avgrenset til storbyene, og de fattige opplevde ingen økonomisk bedring.

Lav sosial mobilitet

Sosial mobilitet er et sjeldent fenomen på Filippinene, her går sosiale posisjoner stort sett i arv. Klassene gifter seg innbyrdes. Det finnes få eksempler på folk som har klart å jobbe seg opp, som «den amerikanske drømmen» forblir også den filippinske versjonen stort sett en drøm.

I moderne samfunn sees utdanning som et middel til å kunne få et godt liv, og en mulighet til å gjøre karriere. På Filippinene har ikke utdanning nødvendigvis den samme sosiale virkning. Her er personlige forbindelser og nettverk av større betydning. Nepotisme er svært utbredt, uten forbindelser kan du streve med å finne en stilling som matcher den utdanningen du har.

Denne faktoren, sammen med økonomisk vekst uten fordeling, har gjort at migrasjon sees på som en utvei, eller en vei oppover, for mange. For millioner av filippinere som jobber utenlands er det nettopp manglende muligheter i hjemlandet som er drivkraften.

Outsider fra en alternativ elite

Vi må ha dette bakteppet med oss for å forstå hvordan en mann som Rodrigo Duterte kan bli president. For oss i Vesten er hans handlinger og uttalelser egnet til å skape et bilde av en galning, en farlig og uberegnelig karakter. Men for den vanlige filippiner representerer han et håp om endring til det bedre. Han ble valgt på løfter om å utfordre oligarkiets makt, om å bekjempe korrupsjon og kriminalitet. Dette er imidlertid ikke et originalt budskap, på Filippinene finnes det knapt en kandidat som ikke har det samme på programmet. Men Duterte fremsto som den mest troverdige i 2016.

Rodrigo Duterte er en outsider i Manila. Han er den første presidenten fra Mindanao, den fattigste provinsen. Han tilhører ikke den innerste maktsirkelen i filippinsk politikk, der posisjoner går i arv og allianser dannes gjennom ekteskap og forretningsforbindelser. Slik sett appellerer han til de som ønsker fornying og som håper at en ny kost skal feie vanstyret på havet.

Men selv om Duterte ikke tilhørte makteliten før valgseieren i 2016 er hans familie også en politikerfamilie. Duterte kan heller sies å komme fra en alternativ elite. Rodrigo Duterte er en av de lengst sittende borgermestrene på Filippinene, i 22 år var han borgermester i Davao City. Rodrigo Dutertes far var både borgermester og provinsguvernør i Visayas. Nå har tredje politikergenerasjon Duterte, Rodrigos datter Sara, overtatt som borgermester i Davao City. Det kan derfor se ut som Duterte tilhører et klassisk filippinsk politikerdynasti som endelig har nådd helt til topps, og at outsiderbildet ikke er reelt.

Borgermester i Davao

Duterte vant valget i 2016 mye på grunn av ryktet som ble skapt i årene som borgermester i Davao City, landets nest største by. Han ynder selv å fremstå som en ydmyk, folkets tjener. Forut for presidentvalget kom det imidlertid avsløringer om at Duterte hadde en stor, skjult formue. Som borgermester hadde han økt sin personlige formue med 132 % årlig. En hemmelig bankkonto på 4 millioner dollar var angivelig «gaver fra rike venner», i følge Duterte.

Velgerne brydde seg ikke om avsløringene. Duterte klarte å skape en bølge av raseri og misnøye rundt de store sosiale ulikhetene. Han rettet skytset oppover, mot oligarkene, og mot de korrupte i offentlige posisjoner. Han kjørte også knallhardt på sin angivelige suksess i å bekjempe kriminalitet. Davao City omtales i dag som «den tryggeste byen i Sørøst-Asia».

sikkerhetsvakt på kjøpesenter
Tungt bevæpna vakter kan sees over alt

Kriminalitetsbekjempelsen i Davao City fulgte samme oppskrift som den som nå føres nasjonalt. Hundrevis av drap på påståtte narkoselgere, småkriminelle og gatebarn begynte på midten av 1990-tallet. En gruppe kalt «Davao Death Squad» fikk frie tøyler og opererte under beskyttelse av lokale myndigheter. I perioden 1998-2009 er det dokumentert 814 drap utført av dødsskvadronen, stort sett alle de drepte tilhørte Davaos fattigste. Duterte har åpent støttet disse drapene, og har til og med selv innrømmet å ha deltatt i drapsraidene!

Filippinere flest aksepterer tydeligvis utenomrettslige drap fra myndighetenes side, hvis gevinsten er et tryggere samfunn. Men kritikere av Duterte hevder at kriminaltallene i Davao City er basert på falsk statistikk, og at karakteristikken «tryggeste by i Sørøst-Asia» er en etablert myte.

Narkokrigen

I sin innsettelsestale i 2016 la ikke Duterte fingrene imellom, han lovet sine landsmenn en «tøff reise». Den tøffeste biten har vært krigen mot narko. Det er uklart hvor mange misbrukere som finnes, tallet 4 millioner er nevnt. Uansett står denne gruppene bak mye av hverdagskriminaliteten som plager folk, det gjør at Dutertes tøffe linje har oppslutning.

Sett utenfra likner fokuset på den narkomane som «samfunnsfiende nr. 1» en klassisk syndebukkstrategi. Duterte opptrer som en farlig høyrepopulist som sparker nedover. I følge offisielle tall fra juli har politiet drept 3.171 personer mistenkt for narkotikaforbrytelser. Ytterligere 2.098 mennesker er drept i det som omtales som «narkorelaterte forbrytelser». I tillegg er det registrert 8.200 drap der årsaken ikke er kjent. I sum snakker vi om en drapsorgie velsignet av presidenten. Selv om Duterte er utdannet jurist er han ikke opptatt av rettssikkerhet, han har gitt frie tøyler til politi og selvoppnevnt borgervern.

Sikkerhetsvakter på kjøpesenter
Ingen slipper inn på et kjøpesenter uten å passere sikkerhetskontrollen

Det snakkes hele tiden om å ta bakmennene, men som i Davao City er det småkriminelle og misbrukere som drepes, folk nederst på den sosiale rangstigen. Slik er narkokrigen en brutal krig mot de fattige. Drapene utføres stort sett etter mørkets frembrudd, der maskerte gjenger leter opp navngitte personer. Navnene har kommet etter tips og angiveri, utenom enhver forsvarlig rettsprosess.

Denne brutale narkopolitikken har blitt møtt med sterk fordømmelse utenlands. Barack Obama var tidlig ute og truet med å tiltale Duterte for menneskerettighetsbrudd. Duterte svarte med å kalle Obama for «a son of a whore«. Den udiplomatiske språkbruken er blitt et kjennetegn for Duterte. Da EU oppfordret presidenten til å granske drapene reagerte han med å kalle EU for hyklere med sin kolonifortid og drap på tusenvis av arabere.

Spør du folk om de har merket noen forskjell etter at Duterte startet denne narkokrigen, så svarer de sannsynligvis ja! De føler seg langt trygger. Nå kan de hoppe på en Jeepney uten å være redd for å bli ranet av en annen passasjer, prisen for å være kriminell er blitt for høy.

«Næringslivsvennlig» politikk

Den massive oppslutningen om Duterte betyr at han i dag har støtte i alle lag av befolkningen. Foreløpig har kriminalitetsbekjempelse vært hovedfokuset i opinionen, men etter hvert vil flertallet av velgerne kreve bedre levekår.

I motsetning til i mange andre land benytter fattige filippinere seg av stemmeretten. Oppslutningen rundt presidentvalgene er høye, mellom 70-80 %. De fattiges stemmer kan altså ikke ignoreres. Skal Duterte opprettholde sin popularitet er han avhengig av at den økonomiske veksten kommer alle til gode, ikke bare det øvre samfunnslaget.

Det er imidlertid lite som tyder på at Duterte skal bryte med den nyliberale økonomiske politikken. Bloomberg og JPMorgan Chase & Co. var tidlig ute og roste Duterte for å være «a business-friendly leader», noe som aldri er et godt tegn for arbeiderklassen. I sin SONA-tale (State of the Nation address) 24. juli ønsket Duterte flere utenlandske investorer velkommen til landet. Det kan se ut til at Duterte vil liberalisere økonomien i enda større grad enn sine forgjengere ved å fjerne begrensninger på utenlandsk eierskap, senke bedriftsbeskatningen og etablere flere «Special Economic Zones».

Det er altså ingen tegn på at Duterte går løs på maktstrukturene som er grunnlaget for de groteske økonomiske forskjellene. Slik risikerer han å skuffe flertallet av de 16 millioner filippinere som stemte ham frem i 2016.

Kilder:

Artikkelen er basert på informasjon samlet inn på en reise til Filippinene i juni/juli 2017.

Alex de Jong: «The Philippines’ New Strongman», Jacobin Magazine 28. mai 2016
Niklas Reese/Rainer Werning (eds.): “Handbook Philippines. Society, politics, economy, culture.” Philippinenbüro im Asienhaus, 2013.

 

3 kommentarer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s