Kan vi leve med EØS-avtalen?

Dette innlegget er skrevet av Olav Boye, tidligere generalsekretær i Internasjonale Grafiske Føderasjon, Brussel. Han skriver om EØS-avtalens konsekvenser for norsk samfunns- og arbeidsliv.

olav-boye
Olav Boye

Nei til EU stiller spørsmålet om vi kan leve med EØS-avtalen. Det er et overordnet politisk spørsmål og svaret er betinget av politisk ståsted. De som er høyreorientert, markedsliberalister og mener at folkevalgte organer ikke er vesentlig, de klamrer seg derfor naturlig nok til EØS-avtalen inntil de tror de kan få flertall for EU i en ny folkeavstemning en gang i fjern framtid. De som står bak slagordet Ja til folkestyre – Nei til EU, er naturlig nok mot EU som politisk, markedsliberalistisk prosjekt. Mer enn sytti prosent av de norske velgerne avviser norsk deltakelse i EU. Det er også flertall mot EØS-avtalen, under forutsetning av at Norge får en ny handelsavtale med EU. De som vil ha tilbake folkestyre på alle nivå i Norge, sier klart at vi ikke kan leve med EØS-avtalen. Det er et krav at EØS-avtalen blir sagt opp med umiddelbar virkning.

Om lag tjue prosent av medlemmer og tillitsvalgte i Nei til EU, mener at EØS-avtalen er en bra sak og må være grunnlaget for vårt forhold til EU. Den situasjonen er klart ødeleggende for kampen mot EØS-avtalen. Når folk ser at Nei til EU aksepterer et stort innslag av markedsliberalistiske EØS-tilhengere i egne rekker, samtidig som både Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti var aktive i den såkalte rød-grønne regjeringen som styrte landet i åtte år med full aksept av EØS-avtalen. Riktignok fikk de to nei-partiene lov til å stemme mot enkelte rettsakter fra EU, men Arbeiderpartiet hadde flertall og full kontroll med EU-tilpasningen.

I dag har Norge akseptert mer enn tolv tusen rettsakter, det vil si dommer fra EU-domstolen, direktiver, forordninger og andre beslutninger og oppdateringer av EUs rettsakter. Når vi vet at Norge, i tillegg til EØS-avtalen, har Schengen-avtalen, full deltakelse i EUs militære aktiviteter, sytten andre avtaler med EU og Høyre og Arbeiderpartiets EU-tilpasning forøvrige, er det solid grunnlag for å hevde at Norge er mer med i EU i dag, enn det som ble avvist i folkeavstemminga i 1994.

EU flagg

Den Europeiske Union (EU) er under en stadig politisk utvikling, noe som også får følger for vårt land, hovedsakelig på grunn av EØS-avtalen. I 2000 oppnevnte EU-kommisjonen et konvent for å legge fram forslag til en føderal grunnlov for EU. Det var ingen ny ide. I 1953 uttalte Jean Monnet at nå må vi skape et Europas Forente Stater etter modell av USA. Han mente det var en forutsetning for at europeiske selskaper skulle kunne hevde seg på den globale arena i kampen for ressurser, markedsandeler, politisk makt og solid profitt til de flernasjonale selskapene og de globale finansinstitusjonene. Jean Monnet sa at et føderalt Europa måtte skje raskt, så folk ikke forsto hva som hadde skjedd.

Konventet la fram sitt forslag til en føderal grunnlov for EU, men det ble raskt avvist i folkeavstemninger i Frankrike og Nederland. EU-kommisjonens leder, Romano Prodi, sa at nok er nok, la forslaget i en skuff og den føderale grunnloven var gravlagt, – i denne omgang. Meningsmålinger viste at det var klart flertall i alle EU-statene mot en føderal utvikling av EU, i Storbritannia hele åttitre prosent.

2.

Det er EUs strategi å tåkelegge den politiske og føderale utviklingen av EU. Det er tross alt en stor folkelig motstand mot det føderale og markedsliberalistiske prosjektet. Makthaverne i EU vet utmerket godt forskjell på en traktat, et juridisk forpliktende dokument mellom to eller flere stater, og en grunnlov eller konstitusjon, som er juridisk basis for en statsdannelse. Hensikten er å la det store flertall i Europa leve i troen på at imperiebyggerne i Brussel gjør alt til det beste for folket. Lederne i de partiene i Norge som avviser folkestyre til fordel for markedsstyring, er med på dette narrespillet mot de politiske interessene for egen befolkning.

Lisboa-traktaten trådde i kraft 1. desember 2009. Fra det tidspunktet var EU ikke lengre en medlemsorganisasjon, hvor eventuelt Norge kunne søke om medlemskap. Spørsmålet om medlemskap i EU gikk ut på dato og EU var dermed en føderal statsdannelse under oppbygging. Imperiebyggerne i Brussel har planer om at Norge skal bli fire regioner i framtidens Europas Forente Stater. Det føderale EU skal ikke ha delstater som i USA, men regioner i stedet for nasjonalstater. Nasjonalisme er en negativ sak i EU og skal erstattes av mer positiv euronasjonalisme. Det vil utvilsomt gi et ennå mer solid flertall mot norsk deltakelse i EU. Det er grunn til å tro at det også vil påvirke flere til å si nei til EØS-avtalen, som utvikler seg negativt, dynamisk i henhold til EUs politiske utvikling.

Fra tilhengerne av EØS-avtalen som ser den som et store nasjonale kompromisset, får vi høre at EØS-avtalen bare er en liten del av det totale samarbeidet i EU. De forsøker å beskrive et opplegg med både politisk handlingsrom og vetorett. Realiteten er en annen. Det aller meste av politisk saker til behandling i Stortinget er påvirket av EUs regelverk, ofte ned til ubetydelige detaljer. For et par år siden dokumenterte

Gro
Gro Harlem Brundtland

Kommunenes Sentralforbund at sytti prosent av alle saker på dagsorden i norske kommuner og fylkeskommuner var påvirket av EUs rettsakter. Daværende statsminister Gro Harlem Brundtland påla alle departementer den 13. juni 1988, at fra nå av skulle alle nye lover og forskrifter harmoniseres med EUs rettsakter. Det var en suveren forakt for resultatet av folkeavstemninga i 1972, noe som førte til at Folkebevegelsen reiste seg på nytt i kampen mot EEC/EU.

Det er viktig at en lærer seg forskjell på å ha veto i en sak og kunne reservere seg. De tjueåtte EU-statene har hver en rett til veto i en del av sakene på EUs dagsorden. Det betyr at et land kan blokkere vedtak med sin vetorett. I henhold til EØS-avtalen har Norge rett til å reservere seg i forhold til påtvungende vedtak fra EU. I respekt for Brussel skal reservasjonsretten helst ikke tas i bruk.

Etter et arbeidsuhell på Arbeiderpartiets landsmøte for en tid siden ble det flertall mot EUs tredje postdirektiv, i strid med innstillingen fra partiets ledelse. Det første til at den rød-grønne regjeringen reserverte seg mot postdirektivet, noe den blå regjeringen ryddet vekk når de kom til makta. Det er også grunn til å merke seg at Solberg-regjeringen tok inn over seg at EU nå var en føderal statsdannelse under oppbygging. På det halvårlige toppmøte i Sverige, 13. desember 2009, innkalte den svenske utenriksministeren bare statslederne til toppmøte. Tidligere var også utenriksministerne med, men Carl Bildt gjorde dem oppmerksom på at i henhold til Lisboa-traktaten var alle forhold mellom de tjueåtte EU-statene innenrikspolitikk og utenriksministerne fikk ta seg av saker utenfor EU-området.

3.

I dag har den norske regjering organiserte seg i henhold til reglene i Lisboa-traktaten. Europaministeren er plassert på statsministerens kontor, nettopp fordi EUs politikk griper inn i de flest områder i samfunnet. Den norske utenriksministeren, som hans kolleger i EU-statene, har bare ansvar for land i andre verdensdeler og globale organisasjoner som FN, IMF, WTO og Verdensbanken.

La oss tilbakevise at EØS-avtalen bare har betydning for noen politiske områder og at Norge har stor frihet innenfor rammen av EØS-avtalen. EUs konkurranseregler griper inn i alle samfunnsområder. EU har et prinsippvedtak at alle offentlige virksomheter skal konkurranseutsettes og om nødvendig privatiseres. Så mye for det oppskrytte handlingsrommet. Hver søndag sender Lovdata ut en oversikt på de nye EØS-reglene som er påtvunget oss den siste uka. Det kan være mellom tretti og femti rettsakter, – direktiver, dommer fra EU-domstolen og forordninger. Disse oversiktene viser at alle departementene er involvert i EU-tilpasningen. Påstander om at landbruk og fiskeri er unntatt fra EØS-avtalen, er ikke den politiske virkeligheten. Noen uker er faktisk de fleste nye EU-reglene relatert til landsbruket.

postkom_full
Postansatte demonstrerer mot EUs postdirektiv på Youngstorget

I dag er det om lag 160 selskaper som lever godt av å selge strøm til husstander og næringsliv. Dette er salgsselskaper som ikke sjøl produser strømmen. Før energiloven av 1990, gikk inntektene til energiselskaper under folkevalgt styring. I dag går det milliarder i profitt til utenlandske eierinteresser i norske energiselskaper, som det finske Fortum som tar ut milliarder i profitt hvert år. Vi husker løgnen om at hjemfall til kraftkildene ikke var en del av EØS-avtalen. I dag vet vi bedre, men nå er den norske energiloven en del av EØS-avtalen og Stortinget kan ikke gjøre noe for å gjenvinne politisk styring over kraftkilder, produksjon og salg, uten i bryte EØS-avtalen.

EU har vedtatt at også vannforsyning skal konkurranseutsettes og privatiseres. Det betyr for Drammensområdet at Glitrevannverket, som eies av Drammen og nabokommunene, i nær framtid må omorganiseres eller selges til internasjonale selskaper som Thames Water eller det franske Suez. Prisen er flere milliarder og kan løse noen økonomiske utfordringer for kommunene. Folkevalgte i vårt distrikt avviser salg av Glitre, men når det er i strid med EØS-avtalen kjenner vi allerede resultatet.

En vesentlig politisk kampsak etter stortingsvalget blir å stoppe høyrekreftenes krav om at jernbanedriften må konkurranseutsettes og privatiseres. Erfaringene fra Sverige og Storbritannia er kaos og ansvarsfraskrivelse, som rammer brukerne av både gods- og persontrafikken. Det riktige standpunktet er tilbakeføring til et selskap, NSB, under folkevalgt kontroll. Flere selskaper som skal tjene penger på samme tjenester betyr at alt blir dyrere. For noen år siden blir taxitjenesten i Drammensområdet utsatt for konkurranse med flere selskaper. Argumentet var at med konkurranse blir alt billigere. Nå var det flere som skulle leve av de samme oppgavene og minsteprisen gikk opp fra syttifem kroner til hundreogtjuefem. Samtidig som det ble skjerpet konkurranse, ble taxitjeneste i distriktene svekket eller nedlagt. Kollektive busstransport er splittet opp i flere selskaper og dermed konkurranseutsatt og byråkratisert etter EUs regelverk.

Det vil føre for langt å gå i detaljer på alle politisk områder som er underlagt EØS-avtalen. Vi vet at noen smarte forretningsfolk tjener millioner på private offentlige oppgaver, med dårlige lønns- og pensjonsvilkår og folk fra bemanningsselskaper.

4.

Storbritannia har etter en folkeavstemning besluttet at de skal forlate EU. Det pågår forhandlinger om vilkårene for skilsmissen, spesielt gjelder det økonomisk oppgjør, som ligger mellom førti og hundre milliarder euro. Partene har satt en frist på to år for å avslutte forhandlingene. Både Storbritannia og EU har siktet seg inn på at en EFTA-avtale kan være en god ny situasjon for landet. Det snakkes om den norske modellen, noe som vil få betydning for Norges forhold til EU og den uakseptable EØS-avtalen. Det er lite trolig at Storbritannia vil akseptere en slik husmannskontrakt, men Storbritannia har allerede sagt at de vil akseptere EUs fire friheter, EUs konkurranseregler, deltakelse i Euratom og akseptere avgjørelser i EU-domstolen. Det er lite som tyder på at vi vil få drahjelp til å komme ut av EØS-avtalen. Det kan bli et Storbritannia i EFTA, med en EØS-avtale eller den sveitsiske løsningen hvor de står friere i forhold til EUs politiske utvikling. Vi må fortsatt argumentasjonen mot EØS-avtalen og andre bånd som binder oss til EUs føderale og markedsliberalistiske utvikling.

LO-kongressens behandling av den markedsliberalistiske EØS-avtalen gikk akkurat som forventet. Arbeiderpartidominansen er drepende og det faglig-politiske forfall fortsetter for fullt. Det har liten mening å sutre over sosial dumping og kriminelt arbeidsliv, når fagbevegelsen ikke er i stand til å utarbeide en analyse av de faktiske forholdene og sette utfordringene inn i en større sammenheng, med globalisering, USA, EU og terrororganisasjonen NATOs imperialistiske kriger mot de stater som ikke tilpasser seg USA og EUs nye verdensorden.

En solid analyse av dagens internasjonale og nasjonale forhold er en forutsetning for å stake ut veien mot en bedre framtid. Fagbevegelsen har forholdsvis klare mål om full sysselsetting med faste stillinger, lovverk og kollektive avtaler som fastslår gode lønns- og arbeidsvilkår. Mine faglige og politiske kamerater ute i Europa forstår ikke hvorfor det velstående utenforlandet Norge ikke kan gå i spissen i kampen mot EU og våre felles politiske motkrefter. LO-kongressens behandling av EØS-avtalen viser oss hvorfor vi sviktet.

Markedsliberalistiske politikere, internasjonalt og her hjemme, må avsløres, spesielt de som seiler under falsk flagg i arbeiderbevegelsens navn. Den politiske høyresiden har alltid sett det som sin oppgave å knuse de faglige organisasjonene og deres trussel mot den suverene styringsretten til arbeidskjøperne og investorene. Altså de vi betegner som kapitalister og spekulanter. Etter LO-kongressen tok Senterpartiet et initiativ for å følge opp LOs krav. Det er med undring vi kan konstatere at Arbeiderpartiet stemte i mot et slikt initiativ. Den politiske venstresiden må alltid forsvare fagbevegelsens sosiale og faglige rettigheter. Hvis de ikke gjør det, har de ingen rett til å plassere seg på den politiske venstresiden.

Støre og Brundtland
Jonas Gahr Støre og Gro Harlem Brundtland sørget for at Norge ble underlagt EU-lover gjennom EØS-avtalen

Det har det lenge vært et behov for politisk opprydding. Arbeiderpartiet under Gro Harlem Brundtland, Thorbjørn Jagland, Jens Stoltenberg og nå mangemillionæren og erklært markedsliberalist, Jonas Gahr Støre, er på linje med de andre såkalte sosialdemokratiske partiene i Europa. Jonas Gahr Støres nesegruse beundring for den franske presidenten Emmanuel Macron, en mann som tilhører verdens største finansinstitusjon Rothchild, kan umulig skape tillit og gå i spissen for de fagorganiserte og den politisk venstresiden.

5.

Foran folkeavstemminga i 1972 ble det sagt at når sosialdemokratene fikk flertall i EUs beslutningsorganer, skulle vi se utviklingen av et sosialt Europa til det beste for folk flest. Det meste av 1990-tallet hadde de flertall, men agendaen var fortsatt angrep på fagbevegelsen og velferdssamfunnene. EU har en klar prioritet, – bedre EUs konkurranseevne ved å svekke de faglige organisasjonene, redusere folkestyret og innføre markedsstyring. Den såkalte Lisboa-strategien hadde som mål at EU-blokken innen 2010, skulle få den mest dynamiske økonomien og den beste konkurranseevnen på den globale arena. EU nådde på ingen måte sine mål og har satt opp en ny plan med Europe 2020, hvor angrepene på faglige rettigheter og velferdsordninger skal fortsette med økt styrke.

fanemarkering_mot_vikarbyraadirektivet_051211_full
Fanemarkering mot vikarbyrådirektivet 5. desember 2011

For de av oss som har jobbet med internasjonal fagbevegelse er reglene fra FN’s Internasjonale Arbeidslivsorganisasjon – ILO, av største viktighet. I mange land står det dårlig til med nasjonale lover og kollektive avtaler. Da er ILOs regler livsviktig for å skape akseptable arbeidsvilkår. I en rekke land er det stort antall slavearbeidere, som i Kina hvor det angivelig er 25 millioner av dem. Det sier seg selv at disse uakseptable forholdene ikke kan være modell for fagbevegelsen. Allikevel uttaler ledere for ERT – European Roundtable of Industrialist, at det ikke blir noe fart på europeisk næringsliv før EU også har slike elendige arbeidsvilkår. På tross av at EU fra og med 1. desember 2009 er en føderal statsdannelse under oppbygging, er de ikke godkjent som stat av FN og dermed har EU ingen juridiske forpliktelser i forhold til ILOs regelverk. EØS-avtalens artikkel om at EUs regelverk alltid skal gå foran nasjonale og internasjonale lovverk, gjør at alle EU-statene og Norge må se bort fra ILOs regelverk.

LO-kongressen har vedtatt enstemmig den samme teksten i sitt nye handlingsprogram, som på siste kongress. Vi vet av erfaring at LO ikke gjorde noe for å få arbeidslivssaker ut av EØS-avtalen i de fire årene som har gått. LOs ledelse vet at de var med på et narrespill og at vedtaket var i strid med EØS-avtalen som norske politiske ledere hadde undertegnet med EU. De som var på den forrige kongressen burde vite at EU ikke ville akseptere at en tullet med EØS-avtalen. Det er helt utrolige er at LO-kongressen i år vedtar samme tabben: Enstemmig godkjennelse av den markedsliberalistiske EØS-avtalen, i troen på at EØS-avtalen kan endres til det beste for de fagorganiserte. I troen på at EU-imperiet tillater handlingsrom, vetorett og reservasjon i forhold til deres grunnlovfestede markedsliberalistiske mål. Resultatet er at en enstemmig LO-kongress har akseptert Margaret Thatchers tese om det ikke finnes noe politisk alternativ. Verre kan det ikke bli og Nei til EUs forsøk på å se en seier i LO-vedtaket er totalt mislykket.

markering_mot_vikarbyraadirektivet_full
Markering mot Vikarbyrådirektivet

Det er utarbeidet en rekke solide rapporter som påviser at EØS-avtalen er problemet. Det er lagt fram en MENON-rapport som dokumenterer at oppsigelse av EØS-avtalen ikke har betydning for vår handel med de europeiske landene. Norge har omfattende eksport og import med europeiske stater, men vi selger ingenting til EU-imperiet i Brussel. Det er dessverre EU som setter reglene for handel, til det beste for store flernasjonale selskaper og de globale finansselskapene. Et tragisk eksempel er salg av norsk gass til Storbritannia, Tyskland og Nederland, hvor vårt land taper milliarder hvert år, på grunn av EUs regler for salg av gass. Rett foran LO-kongressen fikk vi vite at LO protesterer mot EUs krav om å godkjenne norske lover og forskrifter før de legges fram til behandling i Stortinget. Det EU krever er bare et logisk krav i forhold til at våre politiske myndigheter hver dag aksepterer strømmen av nye rettsakter fra EU.

6.

Møte i EØS-komiteen godkjente sekstini nye rettsakter, fire dager før LO-kongressen startet. I Brussel gjorde de en undersøkelse som viste at av alle sakene på dagsorden i EU, var de to blokkene, sosialdemokrater og konservative, enig i 97 prosent av sakene. I Norge er det hundre prosent enighet mellom Høyre og Arbeiderpartiet, når det gjelder mer enn 12.000 rettsakter fra EU i de siste tjuefem årene. Kanskje vi skal få en regjering i september, av Høyre og Arbeiderpartiet, som kan samarbeide for EU-tilpassing og kamp mot fagbevegelsen. Det ville kanskje føre til at velgerne ser Arbeiderpartiets narrespill og fant fram til de partiene som representerer det store flertall i kampen mot EU og EØS-avtalen.

veto_mot_tjenestedirektivet_full
Demonstranter krever VETO mot Tjenestedirektivet

Etter det totale nederlaget på LO-kongressen i kampen mot EU, EØS-avtalen og markedsliberalismen, er tiden inne for at Nei til EU, de tre politiske partiene som hevder de er i mot EØS-avtalen og EU-tilpassinga, og de faglige organisasjonene til å ta en evaluering av sitt arbeid. De sier klart at EØS-avtalen må bli sagt opp. Det er et bra standpunkt. Deres alternativ er en handelsavtale basert på den fra 1973. Det er et tvilsomt standpunkt. Nei til EU hevder at handelsavtalen mellom 1973 og 1993 var en bra sak for Norge. Finn Gustavsen påpekte at vi vant folkeavstemminga i 1972, men tapte hver dag etter på. Det er en mer presis beskrivelse, ikke minst har vi tapt hver dag i tjuefem år med EØS-avtalen.

Det er god grunn til å stille spørsmål om hvem som skal lede forhandlingene, om en oppdatert handelsavtale med EU. Vi har valget mellom Erna Solberg og Jonas Gahr Støre. Det er i tillegg liten grunn til å tro at EU-imperiet vil gi ved dørene. Vi kan forutsette at betingelsene for en handelsavtale vil være akseptering av EUs fire friheter, EUs konkurranseregler med krav til konkurranseutsetting og privatisering, de politiske dommene fra EU-domstolen og aksept av EUs grunnlovfestede markedsliberalisme som eneste politiske veivalg i framtiden. Alternativet er et Norge uten avtaler med EU, men med de enkelte europeiske statene. Det er kanskje den eneste muligheten for et solidarisk samarbeid i framtiden Europa.

Jonas Gahr Støre må slutte å sette fram håpløse og løgnaktige påstander om hva som er mulig innfor EØS-avtalen. Jonas Gahr Støre burde vært ærlig og sagt i klar tekst: Nå må dere slutte å tro at dere kan gjenvinne tapte faglige rettigheter, velferd og folkestyre.  Framover vil det bli ennå verre og det er ingenting LO eller Arbeiderpartiet kan eller vil gjøre med det. Det er globaliseringen og det finnes ingen alternativer. Arbeiderpartiets leder er for feig til å fortelle sannheten om sine politiske drømmer, om at Norge skal bli en del av USA og EUs nye verdensorden. I den sammenheng er EØS-avtalen bare et lite forspill, som for all del må bestå til noe større er på plass.

Det store flertall i Norge er i mot EUs føderalisme og markedsliberalismen. Det betyr nei til norsk deltakelse i EU, men også nei til EØS-avtalen og de andre juridisk forpliktende båndene til EU. Det store flertall sier dermed nei til Arbeiderpartiet og Høyres daglig akseptering av EUs regler og EU-tilpasning. Det store flertallet vil leve i et land med faktisk folkestyre, velferdsstat, kollektive løsninger, – vi vil skape et bedre samfunn og en bedre verden. EØS-avtalen er den store og altoverskyggende kampsaken i årets stortingsvalgkamp. Det første skritt for endringer er oppsigelse av EØS-avtalen.

1 kommentar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s