Rodrigo Duterte utfordret USAs grep om Filippinene, noe som kunne endret den geopolitiske situasjonen i Sørøst-Asia. Men fredsforhandlingene med kommunistene endte i fiasko, og på Mindanao er den militære unntakstilstanden forlenget ut året som svar på islamistisk offensiv. USA styrker nå sitt militære nærvær. Ender Duterte opp som en ny Marcos?

Er Rodrigo Duterte den første sosialistiske presidenten i filippinsk historie? På YouTube finnes et oppsiktsvekkende klipp. Rett før presidentvalget i 2016 snakker Duterte med Jose Maria Sison på Skype, stifteren av «Communist party of the Philippines» (CPP). Sison har bodd i eksil i Nederland siden 1987. I klippet sier Duterte: «I will follow the pattern of socialism», «I am a socialist», «I belong to the Left», “I detest the oligarchs and the rich” (1).

Samtalen mellom Duterte og Sison minner om en prat mellom to gamle venner. Så er det da også gamle bånd mellom de to. Duterte var Sisons elev på universitetet på 1960-tallet, og lærerens påvirkning førte til at Duterte ble medlem av den militante ungdomsorganisasjonen «Kabataang Makabayan» («Patriotisk Ungdom»), som Sison hadde grunnlagt (2).

Norge som fredsmekler

Den væpnede konflikten mellom filippinske myndigheter og CPP og dets væpna fløy «New People’s Army» (NPA), har vart i nesten 50 år. Fredssamtaler har vært av og på siden 1986. Norge har vært tilrettelegger for forhandlingene siden 2001, med samtaler i Oslo og andre byer i Europa, der kommunistene har vært representert ved «The National Democratic Front of the Philippines» (NDFP).

Den nyvalgte Duterte satte fredsforhandlinger høyt på agendaen, og i august 2016 ble de gjenopptatt i Oslo etter fem års stillstand (3). Optimismen var stor. I februar 2017 ble det imidlertid bråstopp, da «New People’s Army» drepte flere regjeringssoldater i et bakholdsangrep, et brudd på våpenhvilen.

Duterte ble rasende og har siden omtalt CPP, NPA og NDFP som terrorister (4), mens CPP nå anser presidenten som enda en lakei for USA-imperialismen (5). Det er tilsynelatende ingen ende på den lengste væpna konflikten i Asia.

CPP/NPA

CPP ble stiftet i 1968, som en maoistisk utbrytergruppe fra det gamle, prosovjetiske kommunistpartiet, som ble grunnlagt i 1930. «PKP-1930» skandaliserte seg ved å støtte Marcos, mens CPP fremdeles er en faktor å regne med. Siden 1969 har de drevet væpna kamp ved hjelp av NPA, mens de stiller til valg under paraplyen NDPF.

Kritikere sier at CPP henger igjen i dogmatisme og ikke følger med i tiden. Da Marcos ble kastet i 1986 sto bevegelsen igjen på perrongen, ved at de boikottet valget. I analysene som spres hevder de at lite har skjedd på Filippinene siden uavhengigheten i 1946, landet er fremdeles halvføydalt og underlagt amerikansk herredømme.

Ved uavhengigheten ble det inngått en avtale om at USA skulle ha militærbaser på Filippinene de neste 99 årene. USA la sine to største baser på fremmed jord til Luzon, Clark Air Base og Subic Naval Base, begge helt sentrale for krigføringen i Vietnam. Clark ble avviklet i 1990 og Subic i 1992. CPP var et direkte produkt av 1960-tallets studentopprør og motstanden mot Vietnamkrigen. Ennå i dag ledes bevegelsen av folk som startet som studentaktivister på 60-tallet.

I 1969 startet NPA den væpna kampen, med en geriljastrategi som innebar å bevæpne bønder på landsbygda. Det er i provinsene NPA opererer, i byene har de aldri fått fotfeste. Etter Marcos fall ble NPA i enda større grad et provinsfenomen. Mens økonomisk vekst kan sees igjen i byene, har fattigdommen på landsbygda vært konstant. Gjentatte løfter om jordreformer har gitt magre resultater. Dette er forklaringen på at en maoistisk gerilja kan finne et rekrutteringsgrunnlag over en 50-års periode, mange steder på Filippinene har den økonomiske utviklingen nærmest stått stille i flere tiår.

Les også: I Dutertes buk

Konfliktsonen Mindanao

Mens NPA på 1980-tallet skal ha hatt opp mot 25.000 soldater, og var aktive over store deler av landet, regner man i dag med at de disponerer 6.000–10.000 (6). De har sin sterkeste base på Mindanao.

Mindanao, den store øyen helt i sør, er i dag Filippinenes politiske og sosiale kruttønne. Det er her brorparten av landets 5 millioner muslimer bor.

Intern kolonisering

Konflikten på Mindanao har røtter i både ekstern og intern kolonialisme. I motsetning til resten av øyriket ble aldri Mindanao og Suluøyene i sørvest kolonisert av spanjolene. Først da USA i 1898 overtok Filippinene etter den spansk-amerikanske krigen, måtte ”moro-folket” (spansk betegnelse på øyas muslimer) bøye seg for en overlegen militærmakt. Helt frem til 2. verdenskrig var 98 % av innbyggerne på Mindanao muslimer, eller tilhørende ulike etniske urfolksgrupper (kalt ”lumad”).

Fra 1920-tallet startet en intern kolonisering, først ved at USA rekrutterte administrativt personell fra den kristne, filippinske eliten i nord. Den relativt tynt befolkede provinsen ble etter selvstendigheten fra USA i 1946 gjenstand for bevisst, intern migrasjon. Jordløse bønder fra Luzon ble tildelt fruktbart jordbruksland på Mindanao. Migrasjonen fra nord til sør økte voldsomt på 1950- og 60-tallet. På midten av 70-tallet hadde befolkningssammensetningen på Mindanao endret fullstendig karakter, ved at muslimene kun utgjorde 30 % av befolkningen.

Før migrasjonen fra nord eide moro- og lumad-folket alt land. I dag besitter de kun 15 % av arealet (7).

Ressursrik øy, fattig befolkning

Mindanao er en fruktbar øy med store naturressurser. Nesten alle bananer og all ananas som eksporteres dyrkes her. Halvparten av alt korn som dyrkes og halve kokosproduksjonen foregår på Mindanao. Kvegdriften utgjør 40 % av landets totale storfeproduksjon, mens halvparten av alt fiskeri foregår i havet utenfor. Der det tidligere var regnskog har store internasjonale firma som Dole, Del Monte og United Brands kjøpt opp land og anlagt gedigne farmer.

I tillegg til jordbruk er Mindanao rikt på mineraler. Gruvedriften er omfattende og har resultert i store miljøødeleggelser. 90 % av all gull, nikkel, kobolt og jernmalm, og nesten alt av bauxitt i landet, utvinnes fra gruver på Mindanao. Dette har tiltrukket seg store utenlandske investeringer, som igjen skaper store interessemotsetninger mellom lokalbefolkningen og selskapene. Storselskapenes lokale motstandere blir gjerne stemplet som medlemmer av kommunistgeriljaen NPA. De blir trakassert og jaget vekk, i verste fall likvidert, for å rydde grunnen for selskapenes virksomhet (8).

På tross av all rikdommen fra naturens side er Mindanao i dag den landsdelen med flest fattige. I den autonome muslimske provinsen i vest lever 2 av 3 under den offisielle fattigdomsgrensen.

Muslimsk motstand

Dette er bakgrunnen for at muslimer på Mindanao reiste seg i en væpnet kamp. Som hos NPA kan røttene til ”Moro National Liberation Front” (MNLF) spores tilbake til studentopprøret på 1960-tallet. En ung student fra øyen Jolo i Sulu-provinsen, Nur Misuari, ble med i en venstreradikal gruppe i Manila. I 1969 ble MNLF stiftet, med uttalt mål om å kjempe for en selvstendig stat for moro-folket på Mindanao. MNLF fikk støtte fra OIC, Organisasjonen for islamsk samarbeid. Virksomheten til MNLF var en av årsakene til at Marcos innførte militær unntakstilstand i 1972. I realiteten var det krig i de muslimske områdene på Mindanao de neste årene.

I 1976 ble det inngått en fredsavtale, der MNFL ga opp målet om en selvstendig stat, til fordel for indre selvstyre, bl.a. etter press fra OIC. Ledelsen i MNLF ble belønnet med fremskutte posisjoner av filippinske myndigheter, mens mange av medlemmene følte seg sviktet. Først i 1989 var opprettelsen av ”The Autonomous Region in Muslim Mindanao” (ARMM) en realitet, bestående av fire provinser i det vestlige Mindanao og Sulu-øyene.

Ikke alle godtok dette. Utbrytere fra MNLF dannet ”The Moro Islamic Liberation Front” (MILF), med målsetting om en islamisering av ARMM. MILF hadde over 12.000 soldater på det meste, men ble nesten knust i en militæroffensiv i 2000. En mindre gruppe – ”Abu Sayyaf Group” – ble dannet av hjemvendte veteraner fra krigen i Afghanistan, og er koblet til Al-Qaeda. Mens MILF har en tydelig politisk agenda, ligner Abu Sayyaf mest en kriminell bande. Kidnappinger og gisselaksjoner kjennetegner Abu Sayyafs virksomhet (9).

IS-lojale islamister

En ny islamistisk gruppe gjorde seg for alvor gjeldende i 2016, bestående av utbrytere fra MILF. Kjent som «Maute Group» (grunnlagt av to brødre) har de sverget troskap til IS. De disponerer anslagsvis 500 soldater, mange av dem mindreårige. Det skal også være en kontingent utenlandske jihadister i gruppen. Maute bombet et marked i Davao City i 2016. I mai 2017 angrep og okkuperte de Marawi City, en by med 200.000 innbyggere, og området har vært en krigssone siden. Flere hundre mennesker er drept og hundretusener av sivile har flyktet.

Dette er den direkte årsaken til at Rodrigo Duterte har forlenget den militære unntakstilstanden ut året. Australia og USA bidrar nå med flystøtte til den filippinske hæren.

Ny utenrikspolitisk kurs?

Ett år etter innsettelsen er Dutertes «sosialisme» lite synlig, men hans venstreorienterte bekjennelser kan i det minste forklare det anstrengte forholdet han har til USA. Som den første presidenten i det normalt meget USA-lojale landet ønsket han å markere en sterk nasjonal uavhengighet. Duterte ville bl.a. stoppe alle felles militærøvelser med USA, noe som har vært en begrunnelse for det stadige amerikanske militære nærværet på Filippinene. Duterte sjokkerte med å si at alle amerikanske militære måtte forlate landet innen to år.

Ny utenrikspolitisk kurs vil det være dramatisk for USA, siden Filippinene alltid har vært en lojal medspiller for amerikansk maktutøvelse i Sørøst-Asia. Samtidig som Duterte ønsket frigjøring fra USAs grep, har han søkt tilnærming til Russland og Kina, noe som gjør vondt verre for amerikanerne.

Men noe umiddelbart brudd virker ikke sannsynlig. Duterte har ikke avviklet det felles grunnlaget for et forsvarspolitisk samarbeid med USA, hjemlet i «Mutual Defence Treaty» og «Visiting Forces Agreement». Felles militærøvelser med amerikanerne holdes ennå, og tidligere i år ble det klart at USA oppgraderer og utvider 5 baser på filippinsk jord (10), stikk i strid med det Duterte sa i sitt første presidentår.

Hovedfokus for Duterte vil være de innenrikspolitiske utfordringene, som er av det akutte slaget. Det er ingen løsning på det kommunistiske opprøret, og islamistenes angrep på Mindanao er de voldsomste noensinne. I en slik situasjon er det lite trolig at Duterte kaster amerikanerne ut. En indikasjon på dette har vi fått de siste dagene.  Duterte har åpenlyst stilt seg bak Donald Trumps verbale kanonade mot Nord-Korea.

Blir Duterte en ny Marcos?

Da Ferdinand Marcos i september 1972 innførte militær unntakstilstand var begrunnelsen at dette var nødvendig for å bekjempe NPA og MNLF. 45 år senere gjør Duterte det samme. 23. mai 2017, mens Duterte besøkte Putin i Moskva, kunngjorde han en 60 dagers unntakstilstand på Mindanao og omkringliggende øyer. I juli fikk han Kongressens støtte til å forlenge unntakstilstanden ut året.

Foreløpig er unntakstilstanden begrenset til Filippinenes sørligste provinser. Presidenten har imidlertid sagt at han kan utvide unntakstilstanden til hele landet, hvis situasjonen tilsier det (11).

En utvidelse av unntakstilstanden vil føre til en ytterligere forverring av menneskerettighetssituasjonen på Filippinene. Duterte har allerede en historie der han har vist forakt for rettssamfunnets normer, noe krigen mot narko til fulle har vist. Både det kommunistiske og det muslimske opprøret har rot i sosial urett utøvd i generasjoner, en løsning må derfor være politisk, ikke militær.

Kilder:

1. Duterte snakker med Sison på Skype:
   https://www.youtube.com/watch?v=-qFaomaWDf0
   
2. “Joma Sison wishes ‘best of health’ for ex-student Duterte”, inquirer.net 28. mars 2017
   http://newsinfo.inquirer.net/884438/joma-sison-wishes-best-of-health-for-ex-student-duterte
   
3. «Filippinene: Ny runde med fredssamtaler i Oslo», regjeringen.no 6. oktober 2016
   https://www.regjeringen.no/no/aktuelt/info_samtaler/id2514954/
   
4. «Duterte labels CPP-NPA-NDF a terror group”, The Philippine Star, 6. februar 2017
   http://www.philstar.com/headlines/2017/02/06/1669507/duterte-labels-cpp-npa-ndf-terror-group
   
5. “Resist the anti-people and fascist rule of the US-Duterte regime”, Ang Bayan, juli 2017
   https://www.philippinerevolution.info/ang_bayan/201707-resist-the-anti-people-and-fascist-rule-of-the-us-duterte-regime/
   
6. Alex de Jong “The War Is Over”, i Jacobin Magazine, 12. juni 2016
   https://www.jacobinmag.com/2015/08/phillipines-maoists-communists-marcos-aquino/
   
7. Rainer Werning “Mindanao”, i “Handbook Philippines”, Niklas Reese/Rainer Werning (Eds.), Philippinenburo Im Asienhaus, 2013.
   

   8. ”Urfolk sier nei til gruver, nå blir de bortført og drept”, i Bistandsaktuelt 2. mars 2016
   https://www.bistandsaktuelt.no/nyheter/2016/urfolkets-farlige-kamp-mot-gruveselskapene-i-filippinene/

   9. Rainer Werning ”Flashpoint Mindanao”, i “Handbook Philippines”, Niklas Reese/Rainer Werning (Eds.), Philippinenburo Im Asienhaus, 2013.10. “US to upgrade Philippine military bases as Duterte reverses stance”, BBC 6. januar 2017
      http://www.bbc.com/news/world-asia-38760942

   11. “Philippine President Duterte eyes nationwide martial law”, BBC 24. mai 2017
   http://www.bbc.com/news/world-asia-40024120