Konfrontasjonen mellom USA-Israel og Iran må forstås som et «symbiotisk fiendskap». Israel representerer en avansert militarisme og en utøvende arm for «akkumulasjon gjennom ekspropriasjon», mens Iran har transformert krigen til en styringsteknologi gjennom «reaksjonær patriotisme», for å skjule interne klassemotsetninger.

(illustrasjonen er KI-generert)

Av Emmanuel Shokrian. Shokrian er en norsk-iransk sosiolog som forsker på sosialpolitiske bevegelser. Han arbeider særlig med et kritisk politisk-økonomisk perspektiv i analyser av bevegelser i bl.a. Midtøsten og Latin-Amerika.

1914s gjenferd: Valgets apori mellom to onder

Historien er, slik Walter Benjamin skildrer den i sine betraktninger, ikke en kontinuerlig linje, men en serie eksplosjoner. I dagens iranske kontekst står vi overfor en traumatisk gjentakelse av en apori (en logisk blindvei) hvis røtter strekker seg tilbake til sosialdemokratiets krise ved utbruddet av første verdenskrig. Problemet er ikke bare en militær konfrontasjon, men en strukturell gjenoppretting av «sosialsjåvinisme»[1] i en ny drakt. Da de progressive kreftene i 1914 lot seg integrere i borgerskapets krigsmaskin under dekke av «nasjonalt forsvar», mistet de ikke bare sin klasseautonomi, men også evnen til å tenke utenfor nasjonalstatens rammer.

I dag, i skjæringspunktet mellom den amerikansk-israelske imperialistiske trusselen og det hjemlige autoritære styret og den multidimensjonale undertrykkelsen, står det politiske subjektet overfor det samme ødeleggende spørsmålet: Skal man flykte til den reaksjonære nasjonalismen for å avverge imperialismen, eller skal man klamre seg til globale makters militære apparat for å bli kvitt diktaturet? Denne dikotomien er en falsk symmetri. Som Karl Marx påpekte i sin analyse av den fransk-prøyssiske krigen [Marx, 1870], demaskeres den nasjonale krigen som et redskap for akkumulasjon og undertrykkelse. Krigen er her ingen «unntakstilstand» (State of Exception), men en forlengelse av kapitalens logikk der nasjonalstaten fungerer som en fetisj som ofrer den frigjørende viljen.

Fiendskapets synergi: Imperialisme og reaksjonær patriotisme

Konfrontasjonen mellom blokken USA-Israel og Iran må ikke forstås som en essensiell konflikt, men som et «symbiotisk fiendskap» (Symmetrical Hostility). Israel representerer i denne ligningen en avansert militarisme og er en utøvende arm for «akkumulasjon gjennom ekspropriasjon»; nøyaktig det Rosa Luxemburg identifiserte som en strukturell nødvendighet for imperialismens overlevelse [Luxemburg, 1913]. På den andre siden har den iranske staten transformert krigen til en styringsteknologi gjennom «reaksjonær patriotisme», for å skjule interne klassemotsetninger under et slør av kruttrøyk.

Her knyttes Lenins analyse av imperialismen [Lenin, 1916] til dagens situasjon: Imperialisme er ikke bare utenrikspolitikk, men et stadium av kapitalismen der finanskapital og militarisme er uløselig flettet sammen. Vi er vitne til en «sub-imperialisme»[2] – en regional hegemonisk ambisjon som søker legitimitet gjennom motstanden mot global imperialisme. Til tross for deres blodige retorikk, forenes disse to polene i ett punkt: elimineringen av det uavhengige subjektet. Hver bombe fra den imperialistiske krigsmaskinen og hvert nasjonalistiske slagord fra Teheran er to blader på samme saks, som klipper bort pusterommet for de undertrykte klassene.

Kritikk av negasjonen: Fra slagord til frigjørende «praksis»

I dette polariserte rommet oppstår slagord som «Nei til krig, nei til Den islamske republikk». Selv om dette kan fremstå som et forsøk på uavhengighet, lider posisjonen av et «strategisk tomrom». Dette er en «abstrakt negasjon»[3] en benektelse som ennå ikke har maktet å produsere sitt eget positive innhold i den materielle virkeligheten.

Uten teoretisk fundament og organisk organisering ender denne posisjonen i en form for politisk nihilisme. Som Lenin understreket i Hva må gjøres? [Lenin, 1902], vil spontan bevissthet uten organisering kollapse i møte med det borgerlige hegemoniet. Vår kritikk av dette slagordet retter seg ikke mot dets intensjon, men mot dets teoretiske utilstrekkelighet. Slagordet må transformeres fra en moralsk vegring til en frigjøringsstrategi som ser den virkelige fienden i kapitalens krigsfremmende logikk.

Hendelsens syntese: Arkitekturen for en ny internasjonalisme

Å overskride (Transcendence) denne dualismen krever en retur til Karl Liebknechts geniale formulering: «Hovedfienden står i eget land» [Liebknecht, 1907]. Dette er nøkkelen til å bryte herre-slave-dialektikken på den internasjonale arenaen. Men dette bruddet må føre til en «ny proletarisk internasjonalisme».

Det revolusjonære alternativet er å knytte klassekampen i Iran til den globale motstanden. Denne internasjonalismen skaper en organisk kobling mellom lidelsen og kampen til subjektene i Iran, den heroiske motstanden til arbeiderklassen og det undertrykte folket i Palestina (Gaza og Vestbredden), og de sosiale kampene i Europa, USA, Latin-Amerika og hele verden.

I denne horisonten:

Forstås den palestinske kampen ikke som et geopolitisk verktøy for stater, men som en del av den globale kampen mot nykolonialisme og imperialisme.
Svekker arbeiderklassen i vesten imperialismens ryggrad ved å konfrontere sin «egen» krigsmaskin.
Er den eneste veien til å stoppe krigen utad i Iran, å åpne fronten mot militarisme og intern utbytting.

Konklusjon: Fred som bruddets frukt

Til syvende og sist må vi erkjenne at fred innenfor det nåværende rammeverket kun er et «pustepause mellom to ødeleggelser». Sann fred er ikke en diplomatisk avtale mellom herskere, men en politisk «hendelse» (Event) som springer ut av ruinene av de krigsproduserende strukturene. Klasseautonomi[4] er her ikke et abstrakt begrep, men det eneste tilfluktsstedet for et subjekt som nekter å være kanonføde for globale eller regionale stormaktsspill.

Vi må gjenoppbygge en front som forener de fattige i Gaza, de streikende arbeiderne i Paris og New York, og de undertrykte i Iran. Denne veien starter ikke med tomme slagord, men med materiell bevissthet; der et «nei» til krig samtidig er et «ja» til en verden der fred ikke er et ønske, men resultatet av kapitalens og militarismens sammenbrudd.

Referanser

[Marx, 1870]: Borgerkrigen i Frankrike. (Om Paris-kommunen som svar på nasjonale kriger).
[Lenin, 1916]: Imperialismen som kapitalismens høyeste stadium. (Om koblingen mellom finanskapital og militarisme).
[Luxemburg, 1913]: Kapitalens akkumulasjon. (Om militarismens rolle for kapitalens utvidelse).
[Liebknecht, 1907]: Militarisme og antimilitarisme. (Klassisk manifest mot nasjonale hærer).
[Benjamin, 1940]: Historiefilosofiske teser. (Om katastrofen som historiens normale tilstand).

---

[1] Sosialsjåvinisme (Social-Chauvinism): En strømning som i navnet er sosialistisk, men som i praksis støtter den nasjonale regjeringens krigspolitikk.

[2] En situasjon der en regional makt, til tross for konflikt med globale makter, selv utøver ekspansjonistisk og militaristisk politikk i sin innflytelsessfære.

[3] Et hegeliansk begrep; en benektelse som bare sier «nei» uten å produsere en ny syntese eller et alternativ.

[4] Opprettholdelsen av arbeiderklassens uavhengige politiske identitet og handling overfor nasjonalistiske eller borgerlige allianser.