Den verdensberømte fysikeren Albert Einstein skrev dette essayet, som ble publisert i det første nummeret av det uavhengige sosialistiske tidsskriftet Monthly Review i mai 1949

Er det lurt for en som ikke er ekspert på økonomiske og samfunnsmessige spørsmål å uttale seg om sosialisme? Jeg mener av flere grunner at det er det.

La oss først se på spørsmålet ut fra et vitenskapelig perspektiv. Det kan virke som om det ikke finnes noen vesentlige metodologiske forskjeller mellom astronomi og økonomi: Forskere innen begge fagfeltene forsøker å oppdage lover som er allment akseptert for en avgrenset gruppe fenomener, for å gjøre sammenhengen mellom disse fenomenene så forståelig som mulig. Men i virkeligheten finnes det slike metodologiske forskjeller. Oppdagelsen av generelle lover innen økonomien vanskeliggjøres av det faktum at observerte økonomiske fenomener ofte påvirkes av mange faktorer som er svært vanskelige å vurdere hver for seg. I tillegg har den erfaringen som har blitt samlet siden begynnelsen av den såkalte siviliserte perioden i menneskehetens historie – som kjent – i stor grad vært preget og begrenset av årsaker som på ingen måte utelukkende er av økonomisk art. For eksempel skyldte de fleste av historiens store stater sin eksistens erobringer. De erobrende folkene etablerte seg, juridisk og økonomisk, som den privilegerte klassen i det erobrede landet. De sikret seg et monopol på jordbesittelsen og utnevnte et presteskap fra egne rekker. Prestene, som hadde kontroll over utdanningen, gjorde klassedelingen i samfunnet til en permanent institusjon og skapte et verdisystem som folket deretter, i stor grad ubevisst, lot seg lede av i sin sosiale atferd.

Men den historiske tradisjonen hører så å si fortiden til; ingen steder har vi egentlig overvunnet det Thorstein Veblen kalte «rovfasen» i menneskets utvikling. De observerbare økonomiske fakta hører til denne fasen, og selv slike lover som vi kan utlede av dem, er ikke anvendelige på andre faser. Siden sosialismens egentlige formål nettopp er å overvinne og gå videre fra rovfasen i menneskets utvikling, kan økonomisk vitenskap i sin nåværende tilstand kaste lite lys over det fremtidige sosialistiske samfunnet.

For det andre er sosialismen rettet mot et sosial-etisk mål. Vitenskapen kan imidlertid ikke skape mål og enda mindre innpode dem i mennesker; vitenskapen kan høyst tilveiebringe midlene for å nå visse mål. Men målene i seg selv blir unnfanget av personligheter med høye etiske idealer og – hvis disse målene ikke er dødfødte, men vitale og livskraftige – blir de adoptert og ført videre av de mange menneskene som, halvt ubevisst, bestemmer samfunnets langsomme utvikling.

Av disse grunner bør vi passe på å ikke overvurdere vitenskapen og de vitenskapelige metodene når det gjelder menneskelige problemer, og vi bør ikke anta at eksperter er de eneste som har rett til å uttale seg om spørsmål som angår samfunnsorganiseringen.

I lang tid har utallige stemmer hevdet at menneskesamfunnet befinner seg i en krise, at dets stabilitet er blitt alvorlig svekket. Det er karakteristisk for en slik situasjon at enkeltpersoner føler seg likegyldige eller til og med fiendtlige overfor gruppen, liten eller stor, som de tilhører. For å illustrere hva jeg mener, vil jeg her fortelle om en personlig opplevelse. Jeg diskuterte nylig med en intelligent og velvillig mann faren for en ny krig, som etter min mening ville utgjøre en alvorlig trussel mot menneskehetens eksistens, og jeg bemerket at bare en overnasjonal organisasjon ville kunne gi beskyttelse mot denne faren. Da sa min gjest, helt rolig og behersket, til meg: «Hvorfor er du så sterkt imot at menneskeheten skulle forsvinne?»

Jeg er sikker på at for bare hundre år siden ville ingen ha kommet med en slik uttalelse så lettvint. Det er uttalelsen fra en mann som forgjeves har forsøkt å finne en indre balanse og som mer eller mindre har mistet håpet om å lykkes. Det er uttrykk for en smertefull ensomhet og isolasjon som så mange mennesker lider under i disse dager. Hva er årsaken? Finnes det en utvei?

Det er lett å stille slike spørsmål, men vanskelig å besvare dem med noen grad av sikkerhet. Jeg må likevel prøve så godt jeg kan, selv om jeg er svært klar over at våre følelser og bestrebelser ofte er motstridende og uklare, og at de ikke lar seg uttrykke i enkle og greie formler.

Mennesket er på én og samme tid et ensomt vesen og et sosialt vesen. Som ensomt vesen forsøker det å beskytte sin egen eksistens og eksistensen til dem som står det nærmest, å tilfredsstille sine personlige ønsker og å utvikle sine medfødte evner. Som sosialt vesen søker det å vinne anerkjennelse og kjærlighet fra sine medmennesker, å dele deres gleder, å trøste dem i deres sorg og å forbedre deres livsvilkår. Bare eksistensen av disse mangfoldige, ofte motstridende bestrebelsene forklarer menneskets spesielle karakter, og deres spesifikke kombinasjon avgjør i hvilken grad et individ kan oppnå en indre likevekt og kan bidra til samfunnets velferd. Det er fullt mulig at den relative styrken til disse to driftene i hovedsak er arvelig betinget. Men den personligheten som til slutt kommer til syne, formes i stor grad av det miljøet mennesket befinner seg i under sin utvikling, av strukturen i det samfunnet det vokser opp i, av tradisjonene i dette samfunnet og av dets vurdering av bestemte typer atferd. Det abstrakte begrepet «samfunn» betyr for det enkelte menneske summen av hans direkte og indirekte relasjoner til sine samtidige og til alle mennesker fra tidligere generasjoner. Mennesket er i stand til å tenke, føle, streve og arbeide på egen hånd; men det er så avhengig av samfunnet – både i sin fysiske, intellektuelle og følelsesmessige tilværelse – at det er umulig å tenke på det eller forstå det utenfor samfunnets rammer. Det er «samfunnet» som gir mennesket mat, klær, et hjem, arbeidsredskaper, språk, tankemåter og det meste av tankens innhold; hans liv er gjort mulig gjennom arbeidet og prestasjonene til de mange millioner i fortid og nåtid som alle er skjult bak det lille ordet «samfunn».

Det er derfor åpenbart at individets avhengighet av samfunnet er et naturgitt faktum som ikke kan avskaffes – akkurat som hos maur og bier. Men mens hele livsforløpet til maur og bier er fastlagt ned til minste detalj av strenge, arvelige instinkter, er menneskers sosiale mønstre og innbyrdes relasjoner svært varierende og utsatt for endringer. Hukommelsen, evnen til å skape nye kombinasjoner og talegaven har muliggjort utviklinger hos mennesket som ikke er diktert av biologiske nødvendigheter. Slike utviklinger kommer til uttrykk i tradisjoner, institusjoner og organisasjoner, i litteraturen, i vitenskapelige og tekniske prestasjoner og i kunstverk. Dette forklarer hvordan det har seg at mennesket i en viss forstand kan påvirke sitt eget liv gjennom sin egen atferd, og at bevisst tenkning og vilje kan spille en rolle i denne prosessen.

Mennesket får ved fødselen, gjennom arv, en biologisk konstitusjon som vi må anse som fast og uforanderlig, inkludert de naturlige driftene som er karakteristiske for menneskearten. I tillegg tilegner det seg i løpet av livet en kulturell konstitusjon som det tar til seg fra samfunnet gjennom kommunikasjon og mange andre former for påvirkning. Det er denne kulturelle konstitusjonen som med tiden er gjenstand for forandring, og som i svært stor grad bestemmer forholdet mellom individet og samfunnet. Moderne antropologi har gjennom sammenlignende studier av såkalte primitive kulturer lært oss at menneskers sosiale atferd kan variere sterkt, avhengig av rådende kulturelle mønstre og hvilke organisasjonsformer som dominerer i samfunnet. Det er på dette de som arbeider for å forbedre menneskenes kår, kan bygge sitt håp: Mennesker er ikke, på grunn av sin biologiske natur, dømt til å utrydde hverandre eller til å være prisgitt en grusom skjebne de selv har påført seg.

Hvis vi spør oss selv hvordan samfunnsstrukturen og menneskets kulturelle holdninger bør endres for å gjøre menneskelivet så tilfredsstillende som mulig, må vi hele tiden være klar over at det finnes visse forhold vi ikke kan endre. Som nevnt tidligere er menneskets biologiske natur, i praksis, ikke gjenstand for endring. Videre har den teknologiske og demografiske utviklingen de siste århundrene skapt forhold som er kommet for å bli. I relativt tettbefolkede samfunn som er avhengige av varer som er uunnværlige for deres fortsatte eksistens, er en ekstrem arbeidsdeling og et sterkt sentralisert produksjonsapparat helt nødvendig. Den tiden – som i ettertid virker så idyllisk – da enkeltpersoner eller relativt små grupper kunne være fullstendig selvforsynende, er for alltid forbi. Det er bare en liten overdrivelse å si at menneskeheten allerede i dag utgjør et globalt fellesskap for produksjon og forbruk.

Jeg har nå kommet til det punktet hvor jeg kort kan redegjøre for hva som for meg utgjør kjernen i vår tids krise. Det dreier seg om individets forhold til samfunnet. Individet har blitt mer bevisst enn noensinne på sin avhengighet av samfunnet. Men det opplever ikke denne avhengigheten som en positiv ressurs, som et organisk bånd, som en beskyttende kraft, men snarere som en trussel mot sine naturlige rettigheter, eller til og med mot sin økonomiske eksistens. Dessuten er hans stilling i samfunnet slik at de egoistiske driftene i hans natur stadig blir forsterket, mens de sosiale driftene, som i sin natur er svakere, gradvis svekkes. Alle mennesker, uansett hvilken stilling de har i samfunnet, lider under denne forverringsprosessen. Uten å vite det er de fanger av sin egen egoisme, og de føler seg usikre, ensomme og fratatt den naive, enkle og ukompliserte livsgleden. Mennesket kan bare finne mening i livet, kort og farlig som det er, ved å vie seg til samfunnet.

Det økonomiske kaoset i det kapitalistiske samfunnet slik det fremstår i dag, er etter min mening den egentlige kilden til alt ondt. Vi ser foran oss et enormt fellesskap av produsenter, hvis medlemmer uopphørlig streber etter å frata hverandre fruktene av deres kollektive arbeid – ikke med makt, men i det store og hele i trofast overholdelse av lovfestede regler. I denne sammenheng er det viktig å innse at produksjonsmidlene – det vil si hele den produktive kapasiteten som trengs for å produsere forbruksvarer så vel som ytterligere kapitalvarer – lovlig kan være, og for det meste er, privat eiendom tilhørende enkeltpersoner.

For enkelhets skyld vil jeg i den følgende drøftelsen kalle alle de som ikke er med på å eie produksjonsmidlene for «arbeidere» – selv om dette ikke helt samsvarer med den vanlige bruken av begrepet. Eieren av produksjonsmidlene er i stand til å kjøpe arbeidskraften til arbeideren. Ved å bruke produksjonsmidlene produserer arbeideren nye varer som blir kapitalistens eiendom. Det sentrale ved denne prosessen er forholdet mellom det arbeideren produserer og det han får betalt, begge deler målt i reell verdi. I den grad arbeidsavtalen er «fri», bestemmes ikke det arbeideren mottar av den reelle verdien av varene han produserer, men av hans minimumsbehov og av kapitalistenes behov for arbeidskraft i forhold til antall arbeidere som konkurrerer om jobbene. Det er viktig å forstå at selv i teorien bestemmes ikke arbeiderens lønn av verdien av hans produkt.

Privat kapital har en tendens til å konsentreres i få hender, dels på grunn av konkurransen mellom kapitalistene, dels fordi den teknologiske utviklingen og den økende arbeidsdelingen fremmer dannelsen av større produksjonsenheter på bekostning av mindre. Resultatet av denne utviklingen er et oligarki av privat kapital, hvis enorme makt ikke kan holdes i sjakk på en effektiv måte, selv ikke av et demokratisk organisert politisk samfunn. Dette er tilfelle fordi medlemmene av lovgivende organer velges av politiske partier som i stor grad finansieres eller på annen måte påvirkes av private kapitalister, som i praksis skiller velgerne fra lovgiverne. Konsekvensen er at folkets representanter i realiteten ikke i tilstrekkelig grad ivaretar interessene til de svakeste gruppene i befolkningen. Dessuten kontrollerer private kapitalister under dagens forhold uunngåelig, enten direkte eller indirekte, de viktigste informasjonskildene (presse, radio, utdanning). Det er derfor ekstremt vanskelig, og i de fleste tilfeller faktisk helt umulig, for den enkelte borger å komme til objektive konklusjoner og utøve sine politiske rettigheter på en fornuftig måte.

Situasjonen i en økonomi basert på privat eierskap til kapital kjennetegnes dermed av to hovedprinsipper: For det første er produksjonsmidlene (kapitalen) i privat eie, og eierne disponerer dem slik de selv ønsker; for det andre er arbeidsavtalen fri. Det finnes selvfølgelig ikke noe slikt som et rent kapitalistisk samfunn i denne forstand. Det bør særlig bemerkes at arbeiderne, gjennom lange og harde politiske kamper, har klart å oppnå en noe forbedret form for «fri arbeidsavtale» for visse grupper av arbeidere. Men sett under ett skiller dagens økonomi seg ikke særlig fra «ren» kapitalisme.

Produksjonen foregår med sikte på profitt, ikke for bruk. Det er ingen garanti for at alle som er i stand til og villige til å arbeide, alltid vil kunne finne arbeid; det finnes nesten alltid en «hær av arbeidsløse». Arbeideren lever i konstant frykt for å miste jobben. Siden arbeidsløse og lavtlønnede arbeidere ikke utgjør et lønnsomt marked, begrenses produksjonen av forbruksvarer, noe som fører til store vanskeligheter. Teknologisk fremgang fører ofte til økt arbeidsledighet snarere enn til en lettelse av arbeidsbyrden for alle. Profittmotivet, sammen med konkurransen mellom kapitalistene, er årsaken til en ustabilitet i kapitalakkumulasjonen og -utnyttelsen som fører til stadig mer alvorlige økonomiske nedgangstider. Ubegrenset konkurranse fører til et enormt sløsing med arbeidskraft og til den svekkelsen av individenes samfunnsbevissthet som jeg nevnte tidligere.

Denne lammingen av enkeltmennesker anser jeg som kapitalismens verste onde. Hele utdanningssystemet vårt lider under dette onde. Elevene blir innprentet en overdreven konkurranseinnstilling, og de blir opplært til å tilbe materiell suksess som en forberedelse til sin fremtidige karriere.

Jeg er overbevist om at det bare finnes én måte å utrydde disse alvorlige urettferdighetene på, nemlig gjennom etableringen av en sosialistisk økonomi, ledsaget av et utdanningssystem som er rettet mot samfunnsmessige mål. I en slik økonomi eies produksjonsmidlene av samfunnet selv og utnyttes på en planlagt måte. En planøkonomi, som tilpasser produksjonen til samfunnets behov, vil fordele arbeidet som skal gjøres blant alle som er i stand til å arbeide, og vil garantere et levebrød til hver mann, kvinne og barn. Utdanningen av den enkelte skal, i tillegg til å fremme hans egne medfødte evner, forsøke å utvikle en ansvarsfølelse overfor medmenneskene i ham, i stedet for den glorifiseringen av makt og suksess som preger vårt samfunn i dag.

Likevel må man huske at en planøkonomi ikke i seg selv er sosialisme. En planøkonomi kan i seg selv føre til fullstendig undertrykkelse av individet. For å oppnå sosialisme må man løse noen svært vanskelige samfunnspolitiske problemer: Hvordan er det mulig, med tanke på den omfattende sentraliseringen av politisk og økonomisk makt, å hindre at byråkratiet blir allmektig og overmodig? Hvordan kan den enkeltes rettigheter beskyttes, og dermed sikres en demokratisk motvekt til byråkratiets makt?

Å ha klarhet i sosialismens mål og utfordringer er av største betydning i vår overgangstid. Siden en fri og uhindret diskusjon av disse problemstillingene under dagens omstendigheter er blitt gjenstand for et sterkt tabu, anser jeg opprettelsen av dette tidsskriftet som en viktig samfunnsnyttig tjeneste.