Krigspartiene på Stortinget jobber samstemte for en storkrig. Alle ressurser sluses nå inn i krigen mot Russland. Et regimeskifte er nødvendig for å få slutt på den norske krigspolitikken.

Hvert folks største fiende finnes i deres eget land. Det norske folks største fiende er: Krigspartiene på Stortinget, den norske NATO-imperialismen, de norske NATO-mediene. Denne fienden må bekjempes gjennom politisk kamp, i samarbeid med folk i andre land som kjemper mot sine egne imperialister.

Avsnittet over er en omskriving fra Karl Liebknecht «The Main Enemy Is At Home!» fra 1915. Liebknecht var Riksdagsrepresentant for det Sosialdemokratiske partiet og en fremtredende antimilitarist, som kjempet mot krigsbevilgningene under 1. verdenskrig. Krigsmotstanden førte til fengslinger, og kostet ham til slutt livet i 1919.

I «Militarisme og antimilitarisme» (1907) argumenterte Liebknecht for at militarismen er et grunnleggende maktverktøy i kapitalistiske samfunn, brukt både til å føre krig utenfra og til å undertrykke arbeiderklassen innenfra. Han agiterte for at arbeiderbevegelsen måtte utvikle en organisert antimilitarisme, som en nødvendig del av den sosialistiske kampen. For Liebknecht var det åpenbart at militarismen tjente kapitalistenes interesser, at krigens mål var imperialistisk erobring. Han anså militærvesenet for å være kapitalismens væpnede gren, et redskap for de få, mot interessene til det store flertallet.

Det er påtrengende å hente frem hans skrifter for å avsløre den militaristiske tankegangen som nå dominerer de politiske partiene, mediene og akademia, som setter premissene for debattene, og som trumfer alle hensyn på det økonomiske området.

Regjeringens og Stortingets hovedprioritering i dag er å holde krigen i Ukraina gående og å ruste oss militært for en nært forestående krig mot Russland. For å sikre oppslutning om krigspolitikken har nordmenn blitt utsatt for massiv politisk og militaristisk propaganda gjennom mange år, mens motstemmer er utestengt fra mediene eller gjort til gjenstand for svertekampanjer.

Norge står på den vestlige imperialismens side

En gang var «fredsnasjonen» Norge stolte av å bidra til FNs fredsbevarende operasjoner. Dette er nå kraftig tonet ned. Isteden har vi de siste 27 årene konsentrert innsatsen om å støtte USAs og NATOs kontinuerlige kriger. Vi må forstå denne 180-graders dreiningen som Norges bidrag til å sikre vestlige interesser og å opprettholde et vestlig hegemoni over verden. Det norske militærapparatet tjener den vestlige imperialismens interesser, men alltid under en falsk retorikk om å forsvare demokrati og menneskerettigheter. Alle partiene på Stortinget stiller seg bak den massive militariseringen av Norge, de slutter opp om et verdensbilde der Vesten fremstilles som det godes forsvarere, mens særlig Russland og Kina demoniseres og gjøres til våre hovedfiender.

I praksis slutter denne makteliten rekkene for å forsvare det fallende USA-imperiet. Krigene og aggresjonen som USA fører over store deler av verden er et uttrykk for imperiets krampetrekninger, en illsint og desperat reaksjon på at den økonomiske maktbasen USA har forvaltet etter 2. verdenskrig forvitrer, og at særlig Kina – av egen kraft, og uten imperialistiske kriger – reiser seg som en mektig utfordrer.

I dette definerende øyeblikket av historien stiller Norge seg på den gale siden. Vi mobiliserer til støtte for de vestlige undertrykkerne, mot interessene til det store flertall av verdens befolkning, som i århundrer er holdt nede i kolonier, og senere i nykoloniale maktstrukturer.

Russland skal svekkes og kontrolleres

Krigen i Ukraina er konsekvensen av vestlige imperialisters ambisjoner om å kontrollere Russland. En serie politiske beslutninger gjort etter Sovjetunionens sammenbrudd i desember 1991, fremprovoserte til slutt den russiske invasjonen av Ukraina i februar 2022. Kanskje var krigen ment å være en felle som Russland skulle å gå i, slik innmarsjen i Afghanistan i desember 1979 bidro til å svekke Sovjetunionen.

Den tidligere amerikanske presidentrådgiveren Zbigniew Brzezinski har i det geopolitiske hovedverket «The Grand Chessboard» (1997) vist hvordan USA-imperialistene anser kontroll over den enorme eurasiske landmassen som avgjørende for å kunne dominere verden. Dette kan gjøres på flere måter. Ved å bruke Ukraina som en felle kunne Russland bindes opp militært og utarmes økonomisk, kanskje med et vestlig støttet regimeskifte i Moskva som konsekvens. Detaljerte planer for dette er bl.a. laget av Rand Corporation.

Et svekket russisk maktsentrum i Moskva kunne også gjøre det mulig å splitte landet opp i mindre deler, som kunne spilles ut mot hverandre og lett kontrolleres. Vestlige imperialistiske krefter har etablert «Forum for Post-Russlands frie folk», der målet er å «avkolonisere den russiske føderasjonen», ved å etablere og støtte separatistbevegelser i ulike russiske regioner. «Målet er 41 uavhengige, frie, velutviklede og velstående stater i stedet for ett vanvittig imperium», postulerer de på nettsiden sin.

Krigen i Ukraina er vår krig mot Russland

Dette nevnes knapt i norske medier. Den norske fortellingen om Ukraina-krigen er derimot en klassisk propagandaversjon, en sort/hvitt-fremstilling der de gode helt uprovosert ble overfalt av de onde. I denne fremstillingen er historien forfalsket, retusjert, eller helt mørklagt.

Selv om vi ikke formelt deltar i krigen i Ukraina blir vi mer og mer delaktige, til tross for at Ukraina ikke er NATO-medlem og dermed ikke er omfattet av Artikkel 5 i Atlanterhavspakten. Norge har siden 2022 donert store mengder militært utstyr til Ukraina, og gjennom Nansen-programmet har vi forpliktet oss til å gi 275 milliardar kroner i støtte for perioden 2023–2030.

Det militære forsvaret av Norge er flyttet til Øst-Ukraina, personifisert ved Høyres Peter C. Frølich, leder for utenriks- og forsvarskomitéen. Han har siden 2022 og til helt nylig ledet organisasjonen «Fritt Ukraina». Frølich har besøkt Ukraina 16 ganger for å overlevere militært utstyr, som kjøretøy og droner. I desember 2025 trente han med ukrainske soldater i Ukraina, et opptrinn som ble filmet. Som leder for utenriks- og forsvarskomiteen inviterte Frølich 26. mars nazistene i Azov-bataljonen (nå 12. spesialbrigade) til møte på Stortinget, for å diskutere dronekrigføring. I et foredrag i Oslo Militære Samfunn gjør han det klart at dette er «en uavhengighetskrig som handler om de neste generasjonene».

Før februar 2022 var det allmenn enighet på Stortinget om at norske våpen ikke skulle sendes til krigssoner. På forbausende kort tid har alle skanser falt. Vi gir omfattende militær opplæring av ukrainere, både i Norge, i Storbritannia og i Tyskland. Forsvaret gir opplæring av jagerflygere og bakkepersonell til drift og bruk av F-16. Sammen med Storbritannia leder Norge et samarbeid for å trene og bygge opp det ukrainske kyst- og sjøforsvaret. Nylig har Støre og Zelenskyj gitt en felles erklæring om forsterket forsvars- og sikkerhetssamarbeid, der Norge forplikter seg til å støtte droneproduksjonen i Ukraina og gir ukrainerne anledning til å produsere droner i Norge.

For alt vi vet kan norske spesialsoldater allerede bistå militært inne i Ukraina, historien viser oss at opinionen aldri blir fortalt sannheten om norsk krigføring mens den pågår.

Forsvarsavtaler som er inngått mellom Norge og Ukraina knytter oss tett på krigen. Sentrale norske aktører ser ut til å betrakte krigen som et avgjørende skjebnefellesskap, der et ukrainsk nederlag, også inkludert en fredsløsning der territorier avstås, er uaktuelt. For disse er kun en ukrainsk militær seier et akseptabelt utfall. Vi kan ikke tolke det annerledes enn at ledende norske politikere tror på at en militær seier over verdens største atommakt er mulig. De er beredt til å holde krigen gående så lenge det trengs, ingen tidsbegrensning finnes. Dialog eller diplomatisk kontakt for å finne en fredsløsning er utelukket.

Bare et norsk regimeskifte kan sikre fred

19. mai presenterte Riksrevisjonen resultatene av de fire første undersøkelser av Nansen-programmet – Norges program for sivil og militær støtte til Ukraina. Bare omfanget av pengeflommen som har strømmet ut fra statskassen og over i militære og sivile programmer for Ukraina, er svimlende. Det er rett og slett vanskelig å forstå størrelsen på de pengebeløpene som er bevilget.

Bare de fire – 4 – siste årene har regjeringen gitt 224 milliarder kroner i Ukraina-støtte. Sagt på en annen måte: Tohundreogtjuefire tusen millioner kroner … eller 224.000.000.000,- kr. Disse pengene er forsvunnet inn i et system som er beryktet for utbredt korrupsjon. Transparency International, organisasjonen som kartlegger og bekjemper korrupsjon globalt, rangerte i 2025 Ukraina på 104. plass på sin korrupsjonsindeks. Det er anslått at mellom 10-30% av alle bevilgninger forsvinner i et sort hull av korrupsjon. Om 20% av de norske pengene forsvinner på veien er det snakk om 45 milliarder – førtifem tusen millioner – eller 45.000.000.000,- kr.

Disse skattekronene, som kunne løst en betydelig del av de sosiale utfordringen i Norge, forsvinner altså i ren kriminalitet – og Riksrevisjonen akseptere det! Eller som Aftenposten formulerer det: «I krig må selv riksrevisorer se litt stort på ting».

Norge er nå i en situasjon der den politiske eliten er beredt til å kjøre løpet helt ut, om det så betyr en storkrig mot Russland. Vi lar USA og NATO bygge en nordlig flanke mot Russland på vårt eget territorium, og vi åpner pengekranen slik at krigen i Ukraina kan videreføres på ubestemt tid. Imens indoktrineres vi i krigspropaganda, slik at folk ikke skal se det store bildet.

Vi trenger desperat et norsk regimeskifte for å redde oss fra undergangen.