Hvem som skal kontrollere fortellingen om fortiden, selve kampen om historien, er særlig intens i mai. Vi tenker på merkedagene 8. mai og 9. mai, og vår kollektive forståelse av 2. verdenskrig.

(Bildet: Gravsteiner på Gravdalspollen gravplass, Ytre Laksevåg i Bergen. Gravplassen har et eget felt hvor 95 sovjetiske krigsfanger fra 2. verdenskrig ligger).

8. maier den offisielle Frigjøringsdagen i Norge. 8. mai 1945 kapitulerte de tyske okkupantene og fem år med okkupasjon og krig var over. Dagen er markert alle år siden, og vi hedrer dem som ofret seg for Norges frihet og kjempet mot okkupasjonen og nazismens tankegods. Når det gjelder motstandskamp sto Norges Kommunistiske Parti i fremste rekke. NKP var det første partiet som ble forbudt under okkupasjonen. Etter Tysklands angrep på Sovjetunionen 22. juni 1941, var medlemmer av NKP de første som gjorde væpnet motstand mot okkupantene. I forhold til størrelse var NKP den organisasjonen som mistet flest medlemmer under krigen. 21 av 23 medlemmer av NKPs Sentralkomite ofret sitt liv i kampen mot de tyske okkupantene.

På grunn av dette offeret, av vår allierte Sovjetunionens helt avgjørende seier på Østfronten, og den sovjetiske frigjøringen av Øst-Finnmark høsten 1944, hadde både Sovjetunionen og de norske kommunistene stor sympati og oppslutning i befolkningen. Ved det første Stortingsvalget etter krigen fikk NKP valgt inn 11 representanter. NKPs avis Friheten var i 1945 landets nest største avis etter Aftenposten! Kommunistpartiet var i årene rett etter krigen en reell utfordrer til Arbeiderpartiets kontroll over fagbevegelsen, i LO hadde kommunistene en sannsynlig oppslutning på mellom 30-40 %.

Men hvor lenge skulle dette vare? En bølge av anti-kommunisme traff landet som en tsunami fra vest. Winston Churchill argumenterte allerede i mars 1946 hardt for at vestlige land måtte samle seg i en anti-sovjetisk blokk. Einar Gerhardsens Kråkerøytale i februar 1948 skremte befolkningen fra å søke seg til partiet, da han stemplet NKP som en fiende av «det norske folkets frihet og demokrati». Samtidig ble den norske motstandskampen omskrevet, nå med «hjemmefronten» og de vestlige allierte i helterollene. Det var avgjørende viktig å demonisere Sovjetunionen og NKP, noe som skapte et politisk klima som gjorde det mulig å melde Norge inn i NATO i 1949.

I 2011 bestemte regjeringen seg for å omgjøre Frigjøringsdagen til en Frigjørings- og veterandag. På den måten kobler det offisielle Norge motstandskampen fra 2. verdenskrig til Forsvarets utenlandsoperasjoner etter 1945. Dette blir helt galt. Forsvaret må gjerne hedre sine veteraner. Mer enn 100.000 nordmenn har tjenestegjort i utlandet etter 2. verdenskrig. Men disse oppdragene har vært svært forskjellige. Mange oppdrag under FN-flagg har vært av en natur som også vi kan støtte.

Men å sidestille motstandskampen under 2. verdenskrig med norsk deltakelse i krigføringen mot Jugoslavia, i Afghanistan og Libya, og «engasjementet» i Irak, der Norge i realiteten har støttet opp om en amerikansk okkupasjon, reagerer vi sterkt på. Noen av disse krigene har vært rene angrepskriger, ulovlige etter folkeretten, startet på grunnlag av løgner, og med katastrofale følger for de land som er blitt angrepet og okkupert av NATO.

Vi må derfor ta 8. mai tilbake fra de historiske revisjonistene, og gjenreise dagen som en ren Frigjøringsdag!

9. mai feirer folket i det tidligere Sovjetunionen det som kalles Seiersdagen, som markerer Den Røde Arme og det sovjetiske folks seier over Hitler-Tyskland og nazismen. Dessverre er det politiske klimaet blitt slik at det offisielle Norge ikke vil markere den sovjetiske innsatsen eller hedre minnet til de sovjetiske borgerne som mistet livet i Norge.

100.000 sovjetiske krigsfanger ble sendt til Norge i løpet av krigsårene. De fleste fangene var soldater fra den Røde Armé, men det var også 7.000 sivile, sovjetiske borgere. Av disse 1.400 kvinner og 400 barn. Disse fangene ble brukt som slaver av de tyske okkupantene og plassert i over 500 fangeleirer over hele landet. Her ble de satt til tungt fysisk arbeid på byggeprosjekter som tyskerne sto bak. Sykdom var den største faren for krigsfangene i Norge. Men mange døde også av mishandling og ren sult. Imidlertid ble mange sovjetiske krigsfanger reddet ved at nordmenn utenfor leirene fikk smuglet inn mat og klær til de stakkars menneskene.

Dette er det viktig å minne om i dag. Under 2. verdenskrig var Sovjetunionen vår allierte, og helt avgjørende for norsk frigjøring. Hollywood har skapt et inntrykk av at det var USA som vant 2. verdenskrig, men dette er en grov omskriving av realitetene. Vi må minne det norske folk på at det først og fremst var Sovjetunionens innsats som knuste Hitler-Tyskland, at krigen ble vunnet på østfronten.

Under hele 2. verdenskrig mistet ca. 10.000 nordmenn livet. 3.800 av disse var sjøfolk. Av norske militære styrker ble 2.000 drept. Sammenlikn dette med de sovjetiske tallene. Bare i Norge døde 13.700 sovjetiske krigsfanger, og de utgjør dermed den gruppen som hadde størst tap på norsk jord. Som vi vet mistet Sovjetunionen opp mot 27 millioner mennesker i den katastrofen som 2. verdenskrig var.

Dette må vi ikke glemme: Norges og Sovjetunionens felles kamp mot nazismens tankegods! En som ikke har glemt er den slovakiske statsministeren Robert Fico, som har kunngjort at han vil delta på seiersdagsseremonien i Moskva 9. mai. «Jeg vet ikke hva dere lærer på skolen, men dette bør dere vite: Her i Slovakia mistet 60.000 soldater fra Den røde armé livet. Landet vårt ble frigjort takket være dem», sier Fico.

Imens er det nok av historierevisjonister som gjør en innsats for å omskrive historien om 2. verdenskrig i Norge. Rundt om i landet er det en rekke gravplasser og monumenter for de sovjetiske falne. I 2024 ble f.eks. teksten på minnebautaen over falne soldater på Jørstadmoen endret. Krigsfangene ble kalt «utenlandske» istedenfor «sovjetrussiske». Historieprofessor Tore Pryser viste den gang til at også minnesmerker i Finnmark er endret. «Historieforfalskning», kalte han det.

Etter den russiske invasjonen av Ukraina er denne prosessen intensivert. Store Norske Leksikon på nett nevner nå «minnediplomati» som et eksempel på russisk ikke-militær, hybrid krigføring. «Minnediplomatiet» er også blitt gjenstand for studier ved UiT Norges arktiske universitet. Professor Kari Aga Myklebost beskriver dette som bruk av fortida som symbolsk ressurs. Vedlikehold og bekransninger av sovjetiske og russiske krigsmonumenter i Nord-Norge omtales som «vellykket omdømmebygging for Russland». Underforstått: Dette er en politisk tvilsom aktivitet som må stoppes.

Dette illustrerer hvor viktig kampen om vårt kollektive minne er. Å bekjempe de historiske revisjonistene er en politisk nødvendighet!

(dette er lederartikkel i avisa Friheten nr. 10 2026, 7. mai 2026)