Er Kina bare enda en imperialistisk makt, som kun skiller seg fra USA i grad? Dette er noe man stadig hører på venstresiden. Her begrunnes det hvorfor denne påstanden ikke tåler nærmere granskning.
Av Carlos Martinez, medredaktør av Friends of Socialist China. Teksten er basert på Carlos sitt kapittel i den nylig utgitte boken «China’s Foreign Policy and the Making of a Multipolar World», redigert av Keith Bennett og Carlos Martinez, som nå er tilgjengelig fra Praxis Press. Teksten er oversatt til norsk med forfatterens tillatelse, og ble først publisert på Invent the Future.
At Kina er en imperialistisk makt, er en ganske utbredt påstand, i hvert fall i Vesten. Kina er tross alt en sentral aktør på verdensscenen, med en stor økonomi, et mektig militærapparat og en voksende global innflytelse, og landet blir jevnlig beskyldt for «gjeldsfelle-diplomati» og andre former for økonomisk tvang.
Noen går enda lenger: Kina har blitt beskrevet som «en imperialistisk stormakt i fremgang … som i stadig større grad utnytter land i den tredje verden i jakten på råvarer og eksportmarkeder». Det greske kommunistpartiet hevder at Kina er «en integrert del av det internasjonale imperialistiske systemet», og at landets konflikter med USA ikke er annet enn en strid om «fordelingen av byttet».
Sett i dette lyset er Kina bare enda en imperialistisk makt, som kun skiller seg fra USA og Vest-Europa i grad, og all snakk om multipolaritet er bare et skalkeskjul for ambisjonene til en fremvoksende hegemon.
Den strategiske implikasjonen av dette for venstresiden er klar: Hvis Kina er en imperialistisk makt, må den bekjempes og avsløres på samme måte som enhver annen imperialistisk makt. Dette er linjen til «Verken Washington eller Beijing», som tar over der den gamle – og ikke savnede – «Verken Washington eller Moskva»-bevegelsen sluttet.
Jeg vil vise hvorfor dette er feil – at Kina aldri har utøvd den typen økonomisk, politisk og militær dominans som ordet «imperialisme» innebærer; at landets interne klassedynamikk og den faktiske geopolitiske virkeligheten taler imot at det skal bli imperialistisk, og at den multipolare verdensorden det arbeider for å bygge opp, gir en vei ut av imperialismen for alle.
Hva er imperialisme?
La oss begynne med en definisjon. I sin klassiske pamflett «Imperialismen: kapitalismens høyeste stadium» fremla Lenin det han kalte «den kortest mulige definisjonen» – nemlig at imperialisme er «kapitalismens monopolstadium» – og skisserte deretter fem grunnleggende trekk: konsentrasjonen av kapital i monopoler; fremveksten av et finansoligarki – i hovedsak bankene – som økonomiens drivkraft; eksport av kapital som en sentral vekstmotor; internasjonale konserner som deler opp verden mellom seg – de moderne multinasjonale selskapene; og den fullstendige territoriale oppdelingen av verden mellom de store kapitalistiske maktene.
Det holder seg fortsatt ganske godt. Men det er én viktig utvikling Lenin ikke kunne ta høyde for den gang: Noen måneder etter at han ga ut den boken, styrtet den russiske arbeiderklassen det tsaristiske systemet og grunnla verdens første sosialistiske stat, som senere kom til å støtte nasjonale frigjøringskamper og sosialistiske bevegelser over hele verden.
Dette satte i gang en ny fase i menneskehetens utvikling: overgangsfasen til sosialismen.
I dagens verden finnes det fortsatt imperialistiske makter og undertrykte land, men det finnes også sosialistiske land og land – for eksempel India, Brasil, Sør-Afrika og Mexico – som er ganske dypt integrert i den globale økonomien, som eksporterer kapital på samme måte som det store flertallet av verdens stater, uten at de likevel dominerer andre land. Det er en avgjørende forskjell fra Lenins tid: Siden starten på denne overgangsfasen har det vært mulig å delta aktivt i den globale økonomien – å drive handel og investere på egne vilkår – uten å være en imperialistisk makt.
Jeg vil derfor hevde at den mest nyttige arbeidsdefinisjonen av imperialisme i dag er denne: et system med økonomisk, politisk og militær dominans fra noen land over andre, drevet av de dominerende landenes jakt på råvarer, land, markeder og billig arbeidskraft, der verdier kontinuerlig strømmer fra periferien (de undertrykte landene) til kjernen (de imperialistiske landene) gjennom strukturer som er blitt etablert og opprettholdes ved hjelp av tvang. Det er riktignok litt av en munnfull. Kanskje mer treffende er definisjonen fra økonomene Li Zhongjin og David Kotz: «Imperialisme er … den økonomiske og politiske dominansen av ett land utøvd av den herskende klassen i et annet land, med sikte på å skaffe økonomiske fordeler for den herskende klassen.»
Superutbytting er kjernen i det hele
Det sentrale begrepet for å forstå imperialismens virkelighet er superutbyttingen av arbeidskraften i de undertrykte landene.
Marx skrev at kapitalen går til utlandet «fordi den kan anvendes med høyere profitt i et fremmed land». Den russiske marxisten Nikolaj Bukharin identifiserte nettopp denne dynamikken – kapitalen eksporteres på jakt etter høyere profitt, som først og fremst hentes fra den høyere utbyttingsgraden i fattigere land – som imperialismens kjennetegn.
Økonomen John Smith har gjennomført en detaljert og nyttig undersøkelse av hvordan dette ser ut i det 21. århundret. Han påpeker at de store imperialistiske maktene i flere tiår har outsourcet produksjonen til lavlønnsøkonomier, og dermed forsterket et hierarki der USA, Vest-Europa og Japan – det Samir Amin kalte den «imperialistiske triaden» – forblir kjernen i den globale økonomien, mens det globale sør blir henvist til periferien.
83 prosent av verdens arbeidskraft i produksjonssektoren bor nå i det globale sør, hvor de ofte utsettes for tvangsarbeid, ulovlig overtid og et ubarmhjertig press for å senke lønninger og sikkerhetsstandarder. Dette gjenspeiler en utvikling som startet på 1970-tallet, da vestlig kapital – stilt overfor en kronisk overproduksjonskrise i hjemlandet – vendte seg mot det Smith kaller «global arbeidsarbitrage»[1] som en overlevelsesstrategi. Ved å betale sultelønn i det globale sør har den vestlige kapitalismen i flere tiår holdt liv i sin egen synkende lønnsomhet.
Er Kina en «superutnytter», eller den «superutnyttede»?
Hvor passer Kina inn i alt dette? Helt klart ikke på utnytternes side. I likhet med Sør-Asia, Afrika og Latin-Amerika har Kina vært mottaker av enorme kapitalinnstrømninger fra den imperialistiske triaden, ettersom multinasjonale selskaper har utnyttet landets enorme, høyt utdannede og relativt lavtlønnede arbeidsstyrke.
Det er ingen tvil om at gjennom 80-tallet, 90-tallet og begynnelsen av 2000-tallet ble det skapt verdier i Kina som ble høstet inn av Vesten. John Smiths studie fra 2008 av Apples iPod viste at de 12 250 kinesiske arbeiderne som produserte den, tjente bare seks prosent av den gjennomsnittlige detaljhandelslønnen i USA – og selv om et tilsvarende antall arbeidere var ansatt på begge sider, var den totale lønnskostnaden i USA 719 millioner dollar, mot en kinesisk lønnskostnad på 19 millioner.
Økonomene Guglielmo Carchedi og Michael Roberts har analysert denne typen ulik byttehandel og konkluderer med at «det foregår en tydelig overføring av merverdi fra Kina til blokken av imperialistiske land, som i gjennomsnitt utgjør fem til ti prosent av Kinas BNP siden 1990-tallet … Kina er ikke et imperialistisk land etter vår definisjon; tvert imot hører det helt klart til den dominerte blokken.»
Nå har lønningene i Kina steget raskt, og det er klart at forholdene har endret seg siden 2008. Kinesiske selskaper investerer faktisk i utlandet. Men det finnes ingen bevis for systematisk overutnyttelse av utenlandsk arbeidskraft fra kinesisk kapital – faktisk er USA, Storbritannia og Australia de største mottakerne av kinesiske investeringer, og det er vanskelig å se hvordan disse investeringsstrømmene kan beskrives som utnyttelse av vestlig arbeidskraft.
Når det gjelder Kinas utlån til det globale sør, består disse typisk av avtaler som er til gjensidig nytte, snarere enn avtaler som er utformet for å hente ut overfortjeneste. Kina tilbyr utviklingsland et alternativ til IMF og Verdensbankens rovdyraktige lån – og det utgjør en utfordring for det imperialistiske systemet, ikke en styrking av det.
Ingen imperialisme uten herredømme
Ordet «imperialisme» stammer fra det latinske ordet for å befale, å herske; det er åpenbart svært nært knyttet til ordet «imperium».
Det handler ikke bare om kapitalkonsentrasjon eller utenlandske investeringer – i bunn og grunn handler det om herredømme. Så: utøver Kina økonomisk, politisk eller militært herredømme over andre land? Har landet sluttet seg til Lenins «håndfull usedvanlig rike og mektige stater som plyndrer hele verden ved ganske enkelt å klippe kuponger»? Helt åpenbart ikke.
Likevel blir «Belt and Road»-initiativet stadig fordømt som nykolonialisme – at Kina lokker utviklingsland inn i gjeldsfeller for å dominere dem. Dette holder ikke vann, og jeg har en annen video om dette temaet som jeg vil legge lenke til i beskrivelsen. Men selv det vanligvis reaksjonære tidsskriftet *The Economist* innrømmer at beskyldningene om en «gjeldsfelle» er «i stor grad urettferdige», og påpeker at Kina «har finansiert veier, havner, jernbaner og annen nødvendig infrastruktur, mens private långivere og andre land ofte ikke var villige til å gjøre det».
Kinesiske renter ligger vanligvis på omtrent halvparten av de vestlige bankenes, uten de innstramningsvilkårene som IMF stiller. Tim Jones fra veldedighetsorganisasjonen Debt Justice kaller hele fortellingen om gjeldsfellen for en avledningsmanøver fra vestlige land, og hevder at «deres egne banker, kapitalforvaltere og oljehandlere bærer et langt større ansvar».
Av de kinesiske lånene til Afrika har 40 prosent gått til kraftproduksjon og 30 prosent til transport – noe som bidrar til å tette Afrikas infrastrukturgap.
De som faktisk lever med disse lånene, er enige. Kambodsjas visestatsminister sa i fjor, som svar på beskyldninger om en gjeldsfelle: «Belt and Road-initiativet er ikke en gjeldsfelle … det er en livline for vår sosiale og økonomiske utvikling.» Angolas energi- og vannminister sier at «Kina har aldri påtvunget oss noen prosjekter; hvert prosjekt ble valgt av oss … Ingen andre enn Kina tilbød oss støtte.»
Og Kina deler aktivt teknologi som Vesten alltid har holdt for seg selv – betalingssystemer, satellittnettverk, telekommunikasjon, fornybar energi – og baner dermed vei ut av avhengigheten av Vesten.
Finnes det noe som heter fredelig imperialisme?
En annen ting er at Kina er bemerkelsesverdig fredelig til å være en imperialistisk makt.
Som Hugo Chávez uttrykte det: «Kina er stort, men det er ikke et imperium. Kina tråkker ikke på noen, det har ikke invadert noen, det går ikke rundt og slipper bomber på noen.»
Dette henger direkte sammen med den politiske teorien. Bukharin bemerket at kampen om å investere kapital i utlandet «alltid forsterkes av militært press», og Rudolf Hilferding hevdet at finanskapitalen trenger en stat som er sterk nok til å «gripe inn i alle verdens hjørner».
Hele det imperialistiske systemet ble bygget opp gjennom militærmakt – Storbritannias imperium på grunnlag av sjøherredømme over sjøveier der, som kjent, solen aldri gikk ned og blodet aldri tørket; den japanske, franske, tyske, nederlandske, spanske, portugisiske og italienske imperialismen var alle bygget på brutale erobringer; USA selv ble bygget opp gjennom krig mot urfolksnasjoner, mot Mexico og deretter over hele Latin-Amerika og Stillehavet. Og selv etter at den formelle kolonialismen tok slutt, fortsatte imperialistmaktene å bruke makt for å opprettholde sin dominans – krigene mot Korea, Vietnam, Jugoslavia, Irak, Libya, Afghanistan og i dag Iran; stedfortrederkrigene i Syria og Jemen; sanksjonene som kveler Cuba, Zimbabwe, Nicaragua og andre land.
Som Thomas Friedman så treffende uttrykte det i New York Times, med bemerkelsesverdig åpenhet: «Markedets skjulte hånd vil aldri fungere uten en skjult knyttneve – McDonald’s kan ikke blomstre uten McDonnell Douglas».
Kinas historie ser rett og slett ikke slik ut. Kina deltok i Korea- og Vietnam-krigene på siden til imperialismens ofre. Deretter hadde landet en kortvarig grensekonflikt med Vietnam i 1979. I det nesten halve århundret som har gått siden den gang, har Kina ikke sluppet en eneste bombe på fremmed territorium. Landets militærutgifter per innbygger utgjør rundt en tjuendedel av USAs; det har omtrent fem hundre atomstridshoder mot USAs fem tusen, og har fulgt en «ikke-første-bruk»-politikk siden sin første atomprøvesprengning i 1964.
Så hvis vi hevder at Kina har blitt en imperialistisk makt uten å ty til militærmakt – uten tvang, uten krig – så kaster vi Lenins imperialismeteori ut av vinduet.
Kan Kina bli imperialistisk?
Kina er altså ikke imperialistisk i dag. Men kan det bli imperialistisk i fremtiden? For at et land skal slå inn på den veien, må tre ting være oppfylt: 1) det må være kapitalistisk, i den forstand at profittmaksimering er det sentrale drivkraften i økonomien; 2) kapitalistklassen må utøve kontroll over landets utenrikspolitikk; og 3) de objektive forutsetningene må være til stede for at det faktisk skal kunne dominere andre land.
La oss se på disse én etter én.
I Kina er profittmotivet utvilsomt viktig, men det er ikke den viktigste drivkraften bak den økonomiske strategien – tross alt styres en enorm andel av økonomien av staten, de største bankene er statseide og står til ansvar overfor det kinesiske folket, og infrastruktur- og teknologiprosjekter gjennomføres uavhengig av kortsiktig avkastning. Som økonom Arthur Kroeber uttrykker det, er Kina «en økonomi der staten fortsatt har full kontroll … men der markedsverktøy brukes for å øke effektiviteten.»
Samtidig har Folkerepublikken Kina aldri opplevd økonomisk tilbakegang. Kinesisk kapital står ganske enkelt ikke overfor de krisene knyttet til lønnsomhet og overproduksjon som historisk sett har drevet vestlig kapital ut i verden.
Kapital er heller ikke den viktigste drivkraften bak Kinas utenrikspolitikk, som bygger på FN-pakten, prinsippene om fredelig sameksistens, prinsippene om ikke-innblanding og oppbyggingen av en multipolar verden.
Allerede i 1974 uttalte Deng Xiaoping i FNs generalforsamling at dersom Kina noen gang skulle bli en tyrannisk supermakt, «bør verdens befolkning avsløre den, motsette seg den og samarbeide med det kinesiske folket for å styrte den». Xi Jinping gjentok dette budskapet på den 20. partikongressen: «Kina vil aldri strebe etter hegemoni eller drive ekspansjonisme.»
Den kinesiske staten fører altså en konsekvent utenrikspolitikk, basert på det kinesiske folkets langsiktige interesser. Selv om private selskaper i Kina skulle ønske å undergrave denne politikken for å tjene raske penger, mangler de den politiske makten til å gjøre det.
Og selv om den kinesiske staten skulle ha imperialistiske ambisjoner, finnes det ganske enkelt ikke de objektive forutsetningene for å forfølge disse ambisjonene. Noen forfattere på venstresiden har hevdet at Kina følger den samme «velkjente veien» som Storbritannia, Tyskland og USA. Det de ikke har lagt merke til, er at den veien faktisk ikke lenger er åpen. Lenin påpekte for over et århundre siden at verden allerede var «fullstendig oppdelt, slik at det i fremtiden kun er mulig å omfordele den» – og omfordeling innebærer å fortrenge eksisterende imperialistiske makter med makt. Det var selve logikken bak første verdenskrig.
Kinas fredelige historie tyder svært sterkt på at landet ikke følger en slik kurs.
Oppsummert er den eneste måten Kina kan bli en imperialistisk makt på, gjennom en kapitalistisk kontrarevolusjon – noe som, ironisk nok, er akkurat det de eksisterende imperialistiske maktene gjerne skulle sett skje.
Multipolaritet og overvinnelse av imperialismen
Det siste poenget jeg ønsker å ta opp, handler om den globale ordenen Kina forsøker å bygge opp.
Kina uttrykker sjelden sin utenrikspolitikk i åpenlyst revolusjonært språk i dag, men den står i sentrum for en objektivt antiimperialistisk utvikling: streben etter en multipolar verden, som Jenny Clegg beskriver som «et mønster med flere maktsentre … som former en forhandlet orden».
Det innebærer per definisjon en bevegelse bort fra en USA-dominert unipolar orden og mot et mer likestilt og demokratisk system der alle land – inkludert landene i det globale sør – har en stemme; der alle land kan hevde sin suverenitet og velge sin egen utviklingsvei uten hegemonisme.
Gang på gang har imperialistmaktene hindret utviklingen i det globale sør, og arbeidet for å knuse sosialistiske bevegelser og regjeringer, fra Chile til Indonesia, Grenada, Angola, Iran og Nicaragua. Gjennom strukturene i FN, BRICS, G77+Kina, Bevegelsen for ikke-allierte land, Forumet for samarbeid mellom Kina og Afrika, Kina-CELAC, Shanghai-samarbeidsorganisasjonen, «Belt and Road»-initiativet og Den asiatiske infrastrukturinvesteringsbanken, fremmer Kina aktivt utviklingslandenes interesser.
Multipolariteten gir dermed reelle muligheter for fred og utvikling, og skaper gunstigere rammebetingelser for menneskehetens fremgang mot sosialismen.
Kina er ikke en imperialistisk makt. Tvert imot er det en antiimperialistisk makt, og landets utenrikspolitikk er rettet mot en grunnleggende omforming av den globale orden – bort fra hegemonisme, og mot multipolaritet, suverenitet, samarbeid og fred.
I en tid da de imperialistiske maktene, med USA i spissen, tyr til stadig mer desperat vold for å opprettholde sin dominans, er Kinas fremming av multipolaritet og landets visjon om et globalt fellesskap med en felles fremtid viktigere enn noensinne.
Det finnes mye mer detaljert informasjon og en fullstendig liste over kilder som underbygger poengene i kapitlet i boken «China’s Foreign Policy and the Making of a Multipolar World».
Relaterte artikler av Carlos Martinez på Spartakus.no:
– Fabrikkert raseri: Sannheten om Kinas lov om etnisk enhet
– USA og Kinas kommunistparti – en historie om to jubileer
– Ukjent territorium – hvordan Kina utvikler en vei til modernisering uten hegemonisme
[1] Arbitrage er praksisen med å kjøpe en eiendel i ett marked og umiddelbart selge den i et annet marked til en høyere pris for å tjene på den midlertidige prisforskjellen (o.a.)
