Denne foreslåtte løsningen – utformet for å bidra til å avslutte en konflikt som har kostet hundretusener av liv og som innebærer en vedvarende risiko for konfrontasjon mellom atommakter – tar tak i årsakene til krigen snarere enn bare symptomene.

Av Jeffrey D. Sachs. Sachs er universitetsprofessor og direktør ved Senteret for bærekraftig utvikling ved Columbia University. Artikkelen ble publisert av Common Dreams, 2o. oktober 2026.

Krigen i Ukraina kan avsluttes permanent på vilkår som beskytter Ukrainas statsdannelse, oppfyller Russlands sikkerhetshensyn og legger grunnlaget for en varig europeisk sikkerhetsorden. Etter hvert som en ny runde med forhandlinger tar seg opp i Norge, foreslår jeg en avtale som inngås som en samlet pakke, signert av Ukraina og Russland, vedtatt ved avstemning i FNs sikkerhetsråd under kapittel VII i Charteret, og garantert i fellesskap av de fem faste medlemmene av rådet sammen med andre stater som velger å bli med. Forslaget bygger på prinsippet om udelelig sikkerhet fastsatt i Helsingfors-erklæringen og Paris-charteret.

Pakken vil ha fire kjerneforpliktelser.

Den første er Ukrainas permanente nøytralitet, vedtatt i en konstitusjonell lov etter modell fra Østerrikes lov fra 1955, som ville bringe Ukraina tilbake til det opprinnelige valget, i Erklæringen om statssuverenitet fra 1990. Ukraina ville ikke bli med i noen militærallianse og ikke huse utenlandske baser eller styrker, verken NATO, Den Europeiske Union, deres medlemsland eller Russland. Nøytralitet ville ikke bety avvæpning, og Ukraina ville beholde væpnede styrker til eget forsvar.

Den andre er at Ukraina vil forfølge sitt medlemskap i EU som en permanent nøytral stat, med en nøytralitetsprotokoll i sin tilslutningsavtale etter Irlands modell, og Russland vil bekrefte at Ukrainas medlemskap i EU er i samsvar med Russlands sikkerhet.

Den tredje er en våpenhvilelinje trukket langs kontaktlinjen på signeringsdatoen. Hver side ville utøve de facto jurisdiksjon på sin side av linjen, ingen ville anerkjenne den andres territorielle krav, og begge ville frasi seg makt ved enhver fremtidig justering. Denne formelen er forenlig med begge lands grunnlover, som forbyr eller sterkt begrenser avståelse av territorium.

Den fjerde er slutten på NATOs utvidelse østover. Ved underskriften vil Det nordatlantiske råd erklære at NATO ikke vil ta opp Ukraina eller andre nye medlemmer i Øst-Europa eller Sør-Kaukasus, og trekke tilbake Bucuresti-løftet fra 2008.

Avtalen vil tre i kraft som en permanent avslutning på fiendtlighetene ved underskrift, ikke som en midlertidig våpenhvile, og bestemmelsene vil bli implementert i etapper under internasjonal verifikasjon. Ingen elementer ville bli forhandlet isolert, og ingen part ville bli bedt om å gjøre en innrømmelse før underskrift.

De territorielle ordningene er utformet for å imøtekomme bekymringer og krav fra begge parter. Ukrainske styrker ville trekke seg ut av den delen av Donetsk-regionen som Ukraina nå kontrollerer, og som ville bli en demilitarisert spesialsone. Russiske styrker ville ikke gå inn i den, den eksisterende lokale sivile administrasjonen ville fortsette å fungere, og dens endelige status ville bli overlatt til forhandling. Russland ville trekke seg tilbake fra områdene de kontrollerer i Dnipropetrovsk-regionen og fra Kinburn-Spit. En nordlig sikkerhetssone ville bli demilitarisert på begge sider av den russisk-ukrainske grensen, og russiske styrker ville forlate områdene de kontrollerer i Kharkiv og Sumy-regionene etter hvert som ukrainske styrker trekker seg tilbake fra deres side. Zaporizizja kjernekraftverk ville forbli under russisk kontroll med IAEAs sikkerhetstilsyn og ville selge en avtalt andel av sin elektrisitet til Ukraina til kostpris.

Et demilitarisert belte ville gå langs begge sider av våpenhvilelinjen, med tunge våpen og langtrekkende angrepssystemer trukket tilbake til avtalte avstander, og gjensidige tak på styrkene ville gjelde i grenseområdene på begge sider. I Svartehavet og Azovhavet ville kommersiell navigasjon være fri for alle ukrainske og russiske havner, og angrep på skipsfart og havner ville være forbudt.

Løsningen i Ukraina bør også starte reparasjonen av Europas sikkerhet som helhet. NATO og Russland vil bli enige om et moratorium på bakkebaserte mellomdistanseraketter i Europa, avstå fra å utplassere atomvåpen i noen annen stat, og gjenopprette NATO-Russland-rådet. Normale diplomatiske forbindelser ville bli gjenopprettet på begge sider. Partene vil innkalle til det første toppmøtet i Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa siden 2010, for å betro OSSE ansvaret for å overvåke oppgjøret, verifisere våpengrenser og føre tilsyn med rettighetsbestemmelsene.

Spørsmål om språk, utdanning, kultur og religion ville bli løst etter europeiske standarder, med russisk behandlet på samme grunnlag som Ukrainas andre minoritetsspråk, og Russland ville akseptere de samme forpliktelsene overfor ukrainsktalende og religiøse samfunn på sin side av linjen. Alle forpliktelser knyttet til ekstremisme og oppvigleri vil være gjensidige og overvåkes av OSSE. Krigsfanger blir utvekslet på en alle-for-alle-basis, internerte sivile løslatt, og separerte barn gjenforent med familiene sine.

Sanksjonene ville bli opphevet i løpet av 2027. Russlands immobiliserte suverene eiendeler ville også bli frigitt, og privat eiendom beslaglagt eller immobilisert på begge sider ville bli gjenopprettet. Et internasjonalt gjenoppbyggingsfond administrert av Den europeiske investeringsbanken ville finansiere gjenoppbygging på begge sider av linjen, med bidrag fra alle parter, inkludert Russland, i en felles innsats snarere enn som krigserstatninger. Gasstransitt gjennom Ukraina kan gjenopptas der det finnes villige kjøpere, uten noen forpliktelse fra EU til å kjøpe russisk gass.

En rapport om et alvorlig brudd, dokumentert av en OSSE-overvåkingsgruppe, bestående av ubevæpnede observatører fra stater utenfor NATO, ville utløse konsultasjoner mellom garantiststatene og bli henvist til FNs sikkerhetsråd. Ukraina ville oppheve unntakstilstanden (krigsretten) og avholde valg under OSSE-observasjon, og det nyvalgte Verkhovna Rada (Ukrainas parlament, O.a.) ville ratifisere forliket og vedta den konstitusjonelle loven om nøytralitet, mens Den russiske føderasjonsforsamlingen ville ratifisere avtalen på samme stadium.

Dette foreslåtte oppgjøret tar for seg årsakene til krigen, snarere enn bare symptomene. Europa har stort sett vært fraværende i utformingen av freden. Ved å fremme et slikt rammeverk kan europeiske regjeringer ta ledelsen i å bygge Europas udelelige sikkerhet og bidra til å avslutte en krig som har kostet hundretusener av liv og som innebærer en vedvarende risiko for konfrontasjon mellom atommakter.

Denne artikkelen er fra Common Dreams:
Opinion | A Framework for Peace in Ukraine | Common Dreams
Oversatt av Espen B. Øyulvstad

———————–

Andre artikler av Jeffrey D. Sachs på Spartakus:

– Ukraina: USAs vedvarende stedfortrederkrig mot Russland (24. juli 2026)
– En ny utenrikspolitikk for Europa (17. november 2025)