En koordinert bølge av fordømmelser kunne høres 1. juli, da Kinas lov om fremme av etnisk enhet og fremgang trådte i kraft. Kampanjen tar sikte på å gjenopplive den diskrediterte fortellingen om «folkemordet i Xinjiang» og utvide den til Xizang (Tibet) og videre.

Av Carlos Martinez, medredaktør av Friends of Socialist China. Artikkelen ble publisert 10. juli 2026, og er oversatt til norsk med forfatterens tillatelse

1. juli trådte Kinas lov om fremme av etnisk enhet og fremgang i kraft – landets første omfattende nasjonale lov om etniske spørsmål, som ble vedtatt av Den nasjonale folkekongressen i mars.

I løpet av få dager hadde det oppstått en bemerkelsesverdig godt koordinert storm av fordømmelser: Kritikk fra Washington og Brussel, en resolusjon i Europaparlamentet og en bølge av medieoppslag som hevdet at Kina hadde pålagt sine minoriteter å «assimilere seg». Den fullstendig diskrediterte fortellingen om «folkemordet i Xinjiang» blir børstet støv av og relansert – denne gangen med Xizang (Tibet) lagt til på anklagelisten.

Hva sier loven egentlig? Den fastslår at det er alle kinesiske borgeres ansvar å opprettholde nasjonal enhet og etnisk solidaritet, og den forbyr diskriminering og undertrykkelse av enhver etnisk gruppe. Den bekrefter på det sterkeste alle folks rett til å bruke og utvikle sine egne muntlige og skriftlige språk. Den pålegger sentrale og lokale myndigheter å styrke infrastruktur, næringsliv, offentlige tjenester og miljøvern i minoritetsregioner, og å sikre at ingen etnisk gruppe blir stående utenfor i Kinas modernisering.

Dermed viderefører landet et langvarig program som i vestlig terminologi ville bli kalt positiv særbehandling: Fortrinnsrett ved opptak til universitetene for studenter fra minoritetsgrupper, tospråklig opplæring, beskyttede kringkastinger på minoritetsspråk og formelle autonomiordninger fra Indre Mongolia til Yunnan – og til dette kan man legge til at Kinas nasjonale minoriteter var unntatt fra ettbarnspolitikken gjennom hele dens eksistens. Alt i alt er dette virkelig merkelige tiltak for et program for forfølgelse.

Hysteri i vestlige medier

Da loven trådte i kraft, lød overskriften på CNN: «Kina krever at sine etniske minoriteter integrerer seg, ellers må de regne med konsekvenser.» Lovens uttalte mål om å «fremme omfattende utveksling, samhandling og integrering mellom alle etniske grupper» – et vanlig uttrykk i ethvert fleretnisk samfunn som tar samhold på alvor – ble omskrevet til et ultimatum.

Og ordet «assimilering», som er tatt i bruk i sin helhet i nyhetsdekningen, er ikke et nøytralt begrep. I vestlig språkbruk er det en betegnelse på konkrete, dokumenterte forbrytelser, som først og fremst knyttes til angelsaksisk bosetterkolonialisme: internatskolesystemene i Canada og USA; de stjålne generasjonene i Australia; tvangsadopsjonene og tvangskonverteringene; språkene ble banket ut av de koloniserte folkene – en modell det japanske imperiet trofast kopierte i det okkuperte Korea. Og dette var ikke begrenset til koloniene. Generasjoner av skolebarn i Wales ble ydmyket og slått for å snakke morsmålet sitt, og det siste barnet som ble tatt i å bruke det fikk en treplakat med påskriften «Welsh Not» hengt rundt halsen – noe som til en viss grad forklarer hvorfor språkspørsmålet har stått i sentrum for den walisiske nasjonalbevegelsen.

Når vestlige journalister bruker begrepet «assimilering», overfører de dermed sine egne lands historiske skyldfølelse på Kina – en dom som felles før det er fremlagt noen bevis.

Kinas resultater

Kinas faktiske resultater når det gjelder behandlingen av sine nasjonale minoriteter er allment kjent, og det er en historie få land kan måle seg med.

I Xinjiang har den gjennomsnittlige levealderen steget fra 30 år i 1949 til rundt 77 i dag. Den uiguriske befolkningen vokste fra 10 millioner til 11,6 millioner mellom 2010 og 2020 – en økning på 16 prosent, sammenlignet med en vekst på 2 prosent for Han-befolkningen i Xinjiang i samme periode.

I Kinas åtteårige kampanje for å utrydde absolutt fattigdom, som ble erklært vunnet i 2021, ble alle de 420 fattige fylkene i de etniske autonome områdene løftet ut av fattigdom – mer enn 31 millioner mennesker bare i de autonome regionene. Unge mennesker i Xizang og Xinjiang nyter godt av femten års offentlig finansiert utdanning; dokumenter fra Den nasjonale folkekongressen blir publisert på syv minoritetsspråk; dusinvis av radio- og TV-stasjoner sender på minoritetsspråk.

Og i motsetning til det koloniale mønsteret der rikdom ble hentet fra periferien til sentrum, går ressursstrømmen den andre veien: Xinjiang og Xizang er blant de regionene i hele Kina som mottar mest overføringsmidler per innbygger fra sentralregjeringen – med Xizang på førsteplass, med mer enn det dobbelte av hva noen annen autonom region eller provins mottar.

Når det gjelder språkspørsmålet – som angivelig skal være det avgjørende beviset på «assimilering» – peker fakta igjen i motsatt retning. Da Xizang ble frigjort i 1951, lå analfabetismen på 95 prosent; i dag er fullføringsgraden for ni års obligatorisk skolegang 98 prosent, og tibetansk har blitt undervist som et kjernefag – og vært mye brukt som undervisningsspråk – gjennom alle disse syv tiårene. Xinjiang gir ut aviser, bøker samt radio- og TV-programmer på seks språk: Over 50 aviser og 120 tidsskrifter utgis på minoritetsspråk, og mer enn 5 000 TV-episoder oversettes til disse språkene hvert år. Indre Mongolia har rundt 1 900 skoler som underviser på minoritetsspråk, med om lag 420 000 elever – og i Kina har den klassiske mongolske skriften blitt bevart i daglig bruk.

Det er riktig at alle barn i Kina nå lærer standardkinesisk («mandarin»), det felles nasjonalspråket – akkurat som alle barn i Wales lærer engelsk – av den enkle grunn at beherskelse av fellespråket legger til rette for suksess i utdanning og karriere. Å undervise i et felles språk – i tillegg til, og på lik linje med, fremmedspråk – ved siden av minoritetsspråk er imidlertid ikke kulturell utslettelse; det er en fornuftig utdanningspolitikk.

Et eksempel på projeksjon

La oss nå se nærmere på historien til Kinas fremste anklager. USA ble bygget på grunnlag av at urbefolkningen ble fratatt sine eiendommer og nesten utryddet – en befolkning på mange millioner ble redusert til en kvart million ved begynnelsen av det tjuende århundret, gjennom massakrer, tvangsflytting og bevisst spredning av sykdommer.

Helt inn i 1970-årene ble indianerbarn tatt fra familiene sine og plassert på internatskoler der språkene deres var forbudt, under skolegrunnleggerens uttrykkelige slagord: «Drep indianeren, og redd mennesket». Slik ser tvungen assimilering faktisk ut. Konsekvensene vedvarer: Indianere lever i gjennomsnitt mer enn fem år kortere enn andre i USA, og har landets høyeste fattigdomsrater.

Situasjonen er ikke noe bedre for etterkommerne av de afrikanske slavene. Fra slaveriet, via Jim Crow-lovene, til tiden med massefengsling, har svarte mennesker i USA vært annenrangs borgere. «Frihetens land» har verdens største fengselsbefolkning – rundt to millioner mennesker – og andelen fengslede svarte amerikanere er omtrent fem ganger så høy som andelen hvite. Svarte husholdninger sitter på en brøkdel av formuen til hvite husholdninger; antallet svarte mødre som dør i barsel er flere ganger høyere enn for hvite mødre; og drapene begått av politiet – som ga opphav til Black Lives Matter-bevegelsen – fortsetter i all hovedsak uforminsket. Hvis politikerne i Washington er på jakt etter et systematisk brudd på minoriteters rettigheter å fordømme, trenger de ikke å bestille flybillett til Urumqi.

Ekstraterritorial rekkevidde

Mye av opprøret har vært rettet mot lovens angivelig skumle «ekstraterritoriale rekkevidde» – bestemmelsen om at utenlandske organisasjoner og enkeltpersoner som driver med etnisk separatisme rettet mot Kina, kan holdes juridisk ansvarlige.[1] Hykleriet her er påfallende. USA anvender sin sanksjonslovgivning på alle land, selskaper og banker på kloden; de hevder jurisdiksjon over enhver transaksjon gjennomført i dollar; de kidnapper Venezuelas valgte president.

Men det ligger et dypere poeng her: Kinas bekymring for utenlandskstøttet separatisme er ikke paranoia; den har sine røtter i historien. Fra slutten av 1950-årene bevæpnet, trente og finansierte CIA tibetanske opprørere – de drev en treningsleir i fjellene i Colorado og støttet Dalai Lamas virksomhet med et årlig tilskudd på 180 000 dollar – i et program som pågikk i to tiår. I dag har stafettpinnen gått videre til National Endowment for Democracy, som – slik Kyle Ferrana dokumenterer i Why the World Needs China – «bruker millioner av dollar hvert år på å fremprovosere uro i Tibet og Xinjiang gjennom frivillige organisasjoner bestående av eksilboere og utflyttede, hvis reaksjonære ledere forventes å danne nye kompradorregjeringer»[2] dersom Kina noen gang skulle bli splittet opp – noe organisasjonen åpent skryter av å finansiere. En stat som vedtar lover mot separatisme finansiert fra utlandet, forfølger ikke sine minoriteter; den ser på motstandernes budsjetter og handler deretter.

Anti-Kina-propagandaen slår feil

Hvorfor denne plutselige stormen, og hvorfor akkurat nå? En del av svaret er at propagandakrigen går dårlig. Den vestlige offentligheten – fremfor alt unge mennesker – blir stadig mer skeptisk. En Pew-meningsmåling publisert i april viste at positive holdninger til Kina blant amerikanere nesten har doblet seg siden 2023, der en tredjedel av de under 50 år ser positivt på Kina, mens bare en femtedel betrakter landet som en fiende; En fersk undersøkelse fra Politico viser at unge mennesker i Canada, Storbritannia, Frankrike og Tyskland heller vil at landet deres skal være avhengig av Kina enn av Trumps USA.

Millioner av besøkende benytter seg av visumfri innreise fra 77 land og rapporterer tilbake – på TikTok og andre steder, under slagordet «chinamaxxing» – at den dystopien de hadde blitt lovet, viser seg å by på høyhastighetstog, trygge gater, blomstrende uiguriske restauranter og dans i parkene. Hysteriet rundt loven om etnisk enhet er delvis et panikkpreget forsøk på å sverte Kinas image på nytt før fortellingen går helt ut av kontroll.

Det underliggende motivet er strategisk. Xinjiang er en sentral inngangsport for «Belt and Road»-initiativet og hjertet i Kinas verdensledende solcelle- og bomullsindustri; Xizang kontrollerer Asias vannreservoarer. De som drømmer om å stanse Kinas fremgang, forstår utmerket godt at landets styrke hviler på dets enhet – og Jugoslavia står som en grusom advarsel om hva oppløsningen av en multietnisk sosialistisk stat innebærer for dets folk: En velstående sosialistisk føderasjon bestående av mange nasjonaliteter, holdt sammen av et felles prosjekt, ble av omverdenen fremstilt som et fengsel for undertrykte minoriteter; etniske urettferdighetsfølelser ble forsterket og støttet med våpen fra utlandet; og landet ble splittet langs nettopp de bruddlinjene som fiendene hadde brukt år på å utvide. Det som fulgte, var ikke frigjøring, men et tiår med krig, etnisk hat og økonomisk ruin, som etterfølgerstatene fremdeles ikke har kommet seg helt over. Det samme kan i stor grad sies om mange deler av det tidligere Sovjetunionen.

Det Kina bygger er styrke gjennom enhet i mangfold: for å sitere Global Times: «å sikre at folk fra alle etniske grupper virkelig nyter like politiske rettigheter og sammen utøver sin rolle som landets herrer, og å oppnå felles enhet og kamp blant alle etniske grupper, samt felles velstand og utvikling». Det Vesten ønsker å se i Kina, er splittelse og oppløsning. Den nye loven er utformet for å sikre at dette ønsket aldri går i oppfyllelse.

Dette betyr selvfølgelig ikke at Kinas etniske politikk er hevet over enhver diskusjon. Men denne diskusjonen bør ta utgangspunkt i fakta, ikke i propaganda om grusomheter, og de som leder fordømmelseskoret, bør kanskje først tenke over om man bør kaste stein når man selv bor i et glasshus.

Malcolm X advarte oss for lenge siden: «Hvis du ikke passer deg, vil avisene få deg til å hate de som blir undertrykt, og elske de som utøver undertrykkelsen.» Seksti år senere er hans ord fortsatt den beste mulige kommentaren til det kunstige hysteriet rundt Kinas lov om etnisk enhet.

---

[1] Se f.eks. saken på nrk.no 19. juli: Ei ny lov i Kina gjer oslostudenten «Aicha» utrygg (o.a.)
https://www.nrk.no/artikkel/ei-ny-lov-i-kina-gjer-oslostudenten-aicha-utrygg-1522417

[2] Kompradorregjeringer – betegnelse på regjeringer som fungerer som lokale mellommenn for utenlandsk imperialisme eller storkapital (o.a.)