To jubileer som, sett under ett, sier mye om vår tid er nettopp blitt markert. 1. juli markerte Kinas kommunistparti 105 år siden stiftelsen. 4. juli feiret USA 250 år siden uavhengighetserklæringen. Disse to milepælene innbyr til en sammenligning: Hva har disse to politiske prosjektene bidratt med til verden?

Av Carlos Martinez, medredaktør av Friends of Socialist China. Artikkelen ble først publisert av Morning Star 4. juli 2026, og er oversatt til norsk med forfatterens tillatelse.

Krig og fred

USA ble til gjennom en revolusjon mot imperiet, men har brukt store deler av sin eksistens på å bygge opp et selv. Ifølge en ofte sitert beregning har USA vært i krig i over 90 prosent av sin historie – fra erobringskrigene på det amerikanske kontinentet til Korea, Vietnam, Irak, Afghanistan, Libya og Iran. Landet har rundt 800 militærbaser i 80 land og bruker over en billion dollar (1000 milliarder dollar o.a.) i året på sine væpnede styrker.

Kinas historie kunne knapt vært mer forskjellig. Landet har ikke ført krig på nesten fem tiår. De store konfliktene det tidligere ble trukket inn i – Korea og Vietnam – var for å forsvare naboland som gjorde motstand mot imperialismen. Landet har aldri startet en angrepskrig, aldri erobret en koloni, aldri gjennomført en operasjon for regimeskifte og aldri innført et ensidig sanksjonsregime. Landets utenrikspolitikk bygger fortsatt på de fem prinsippene for fredelig sameksistens – gjensidig respekt for suverenitet, ikke-aggresjon, ikke-innblanding, likestilling og gjensidig nytte – som først ble formulert i 1954. Selv når det gjelder atomspørsmålet, der vestlige medier advarer mot en kinesisk opprustning, har Kina rundt 500 stridshoder mot USAs flere tusen, og er fortsatt den eneste store atommakten som konsekvent og utvetydig forplikter seg til en politikk om ikke å være den første til å bruke atomvåpen, en politikk som har vært i kraft siden landets første atomprøvesprengning i 1964.

Denne forskjellen kan skaleres opp til verdenssystemets nivå. USA står i spissen for en orden som landet selv har utformet og opprettholder – en orden preget av dollarens dominans, økonomiske sanksjoner, militære allianser og den selvfølgelige retten til å gripe inn hvor som helst for å forsvare sine egne økonomiske og strategiske interesser. Som New York Times-spaltisten Thomas Friedman så treffende uttrykte det: «Markedets skjulte hånd vil aldri fungere uten en skjult knyttneve – McDonald’s kan ikke blomstre uten McDonnell Douglas».

Kina har derimot satset fullt og helt på en multipolar utvikling: «Belt and Road»-initiativet, som tre fjerdedeler av FNs medlemsstater har sluttet seg til; utvidelsen av BRICS; globale initiativer innen utvikling, sikkerhet, sivilisasjonsdialog og styring; samt en insistering på suveren likhet – at nasjonene skal stå fritt til å velge sin egen vei. Det ene prosjektet tar sikte på å opprettholde et hierarki med én maktinstans på toppen. Det andre arbeider for et globalt fellesskap med en felles fremtid, der alle nasjoner deltar på like vilkår.

Nyliberalisme kontra felles velstand

I løpet av fire tiår har Kina løftet hundrevis av millioner mennesker ut av fattigdom – mer enn tre fjerdedeler av det globale totalantallet – og i 2021 erklærte landet at ekstrem fattigdom var utryddet, et tiår før FNs eget mål. Landet har bygget opp verdens største offentlige helseforsikringsnettverk, som i praksis dekker hele befolkningen, utvidet pensjonsdekningen til å omfatte alle eldre og i stor grad løst problemet med hjemløshet.

USA, som etter de fleste målestokker er verdens rikeste land, viser et helt annet bilde: I desember 2024 var rekordmange 771 480 mennesker hjemløse i løpet av én enkelt natt, en økning på 18 prosent på ett år; titalls millioner lever uten helseforsikring; konkurser på grunn av medisinske utgifter er vanlig; og ulikheten har nådd nivåer som ikke har vært sett på over et århundre. Når vi sammenligner Kina og USA, ser vi på den ene siden en utvikling som setter mennesket i sentrum, og på den andre siden et samfunn som er organisert rundt å øke rikdommen til dem som allerede befinner seg på toppen.

Samtidig har den vestlige nyliberalismen smeltet sammen privat rikdom og offentlig makt så fullstendig at lobbyvirksomhet, donasjoner og «svingdøren» rett og slett er måten systemet fungerer på – kapitalistelitens lovliggjorte innflytelse, forkledd som frihet. Det kinesiske kommunistpartiet har derimot ført en vedvarende kampanje mot korrupsjon som har ført til disiplinærtiltak mot tjenestemenn på alle nivåer, inkludert de aller høyest rangerte, og dette har skjedd med bred støtte fra befolkningen. Uavhengige undersøkelser viser gjennomgående svært høy tillit til den kinesiske regjeringen blant befolkningen – et faktum som burde bekymre dem som hevder at den vestlige modellen har monopol på legitimitet.

Økologisk sammenbrudd versus økologisk sivilisasjon

Når det gjelder vårt århundres avgjørende spørsmål – overlevelsen av en beboelig planet – er forskjellene markante. Kina har blitt ledende i den globale energiovergangen; i 2024 installerte landet mer ny solenergikapasitet enn resten av verden til sammen, og er på vei til å stå for rundt 60 prosent av all utbygging av fornybar energi i dette tiåret. Landet dominerer produksjonen av solcellepaneler, vindturbiner, elbiler og batterier, og har dermed bidratt til å senke de globale kostnadene for ren teknologi, slik at fattigere land kan hoppe rett over tidligere trinn og gå direkte over til denne teknologien.

USA er derimot fortsatt den klart største historiske utslippskilden av klimagasser; landets president avfeier klimaendringene som «den største svindelen verden noensinne har vært utsatt for», og landet fortsetter å utvide utvinningen av fossilt brensel for å tjene private profittinteresser.

Kina er en voksende, ansvarlig makt som er orientert mot fred og bærekraftig utvikling; USA er en makt i tilbakegang, en hensynsløs hegemon som er orientert mot krig og økologisk sammenbrudd.

Hegemonisme kontra et fellesskap med en felles fremtid

Fra 1. mai i år utvidet Kina tollfri adgang til alle de 53 afrikanske landene det har diplomatiske forbindelser med – som den første store økonomien til å gjøre dette – uttrykkelig for å bidra til at verdiskapende foredling forblir på kontinentet i stedet for å strømme ut i form av råvarer. Dette er det motsatte av den koloniale logikken.

Kinas innsats i Afrika, Asia, Latin-Amerika, Karibia og Stillehavsområdet kjennetegnes av bygging av jernbaner, havner, kraftverk, skoler og sykehus, samt et tett samarbeid med regjeringene for å bistå i den lange veien ut av kolonial underutvikling. Denne innsatsen står i åpenbar kontrast til det vestlige mønsteret preget av statskupp, sanksjoner, strukturtilpasningspolitikk med innstramninger, samt kriger og stedfortredende kriger som har etterlatt hele regioner i ruiner.

For store deler av menneskeheten er forskjellen mellom de to modellene ikke noe abstrakt. Det er forskjellen mellom en utviklingspartner og en nykolonial myndighet.

Fortiden mot fremtiden

Etter 105 år kan Kinas kommunistparti vise til den største forbedringen i menneskers velferd i historien, sammen med en utenrikspolitikk som i høy grad er rettet mot fred og samarbeid; partiet viser veien mot en fremtid preget av multipolaritet, velstand og bærekraft.

Etter 250 år står USA i spissen for et system preget av ulikhet innenlands og dominans utenlands, som blir stadig mer ustabilt for hvert år som går; landet er fastlåst i en bane preget av krig, økologisk sammenbrudd og tilbakegang.

Når man ser på disse to jubileene side om side, kunne kontrasten knapt vært mer slående.