Det er et angrep på de økonomisk mest vanskeligstilte når statsråd Stenseng siteres i NRK på at sosialhjelpsmottakere «belaster kommunen i stor grad» og at «arbeidsinsentivene er for svake for personer i den gruppa».

(dette er lederartikkelen i avisa Friheten nr. 17 2026, 13. august 2026)

I sommer har det vært mye oppmerksomhet i mediene om en sak fra Fredrikstad, der en enslig sosialhjelpsmottaker med syv barn har fått utbetalt så mye i stønad at det ville ha tilsvart en millionlønn hvis vedkommende var i arbeid. Helt som forventet har den ene politikeren etter den andre stått frem og krevd endringer i regelverket. «Det skal lønne seg å jobbe», ikke å gå på sosialhjelp, får vi høre. Ordføreren fra Høyre krever regelverksendringer, for når det utbetales så store summer fører det til at mottakeren ikke har «nok insentiver til å gå ut i jobb».

De aller fleste mottakere av økonomisk sosialhjelp lever på sparebluss. Eksempelet fra Fredrikstad er ekstremt, og det er derfor det brukes for alt det er verdt.

Underforstått ligger premisset om at sosialhjelpsmottakere av bekvemmelighetshensyn sier nei til betalt jobb og heller velger å være passive stønadsmottakere. Vi merker oss at den ansvarlige statsråden fra Arbeiderpartiet – Arbeids- og inkluderingsminister Kjersti Stenseng – sier seg enig med Høyre-ordføreren. Til NRK uttalte hun 29. juli: «Det er for mange som går på sosiale ytelser, som belaster kommunen i stor grad. Det er også derfor jeg har foreslått at vi må legge om integreringsstønaden, og sørge for at det skal lønne seg å jobbe».

Det har vært en gjenganger fra høyresiden at for gode sosiale ordninger vil undergrave arbeidsmoralen og føre til at folk velger å sitte hjemme og leve som passive stønadsmottakere. Dette var Margaret Thatchers postulat den gangen den nyliberale bølgen traff oss med full tyngde. Velferdsstaten var blitt altfor raus. «Det skal lønne seg å arbeide» er en ren thatcheristisk frase, som Arbeiderpartiet har gjort til sin egen. Dette forteller oss alt vi trenger å vite om høyresosialdemokratenes samfunnsanalyse.

At oppblåste sosialbudsjetter er en stor belastning i mange kommuner er et helt reelt problem. Dette gjelder særlig kommuner med mange flyktninger. Men hvem er disse flyktningene?

I en pressemelding fra Nav 24. februar kunne vi lese at «mesteparten av økningen i sosialhjelpsmottakere de siste årene forklares med flyktningstrømmen fra Ukraina». Vi snakker om en formidabel tilstrømming på kort tid. UDIs statistikksider om Ukraina-situasjonen, oppdatert 5. august, viser at 104.789 ukrainske statsborgere har fått kollektiv beskyttelse i Norge siden februar 2022. 24. juni meldte Statistisk sentralbyrå at 45% av ukrainere i alderen 20–66 år er i jobb. Den lave andelen skyldes bl.a. at mange av ukrainerne har vært kort tid i Norge.

Fordi regjeringen og minister Stenseng har strammet inn på tiden flyktninger kan delta i det statlig finansierte Introduksjonsprogrammet, går mange direkte over på kommunal sosialhjelp når programtiden er over. Dette skjer gjerne før de har tilegnet seg gode nok norskkunnskaper til å kunne klare seg i arbeidslivet, eller fått forståelse for hvordan arbeidslivet i Norge fungerer. Dermed har den økonomiske byrden blitt overført fra den rike staten og over til fattige kommuner.

29. juni kunne Statistisk sentralbyrå forresten melde at det for første gang siden 2021 ikke lenger er en økning i antall sosialhjelpsmottakere. Dermed har vi muligens sett toppen, forutsatt at det ikke fortsetter å strømme på med krigsflyktninger fra Ukraina. Vi spør: Hva er Stortingets bidrag til å stoppe krigen og dermed også flyktningestrømmen til Norge?

Tilbake til den enslige sosialhjelpsmottakeren med syv barn. Hva er det egentlig tallene viser? Den såkalte «millionlønnen» forutsetter at det legges til et normalt skattetrekk. Regnestykket stemmer, men da inngår barnetrygden som en del av totalbeløpet. Barnetrygd er en universell ytelse som også tilfaller landets millionærer, så det er gjerne ikke redelig å inkludere den. Det aller meste over selve livsoppholdet er husleie, og beløpet dekker en husstand på åtte mennesker. De stadig stigende leieprisene på boligmarkedet er derfor en vesentlig driver på sosialbudsjettene, et problem regjeringen synes ute av stand til å gjøre noe med. I statsbudsjettet for 2026 foreslo regjeringen faktisk at barnesatsene i sosialhjelpen skulle opp – fordi de ligger under SIFOs nivå, mot at barnetrygd skulle telles som inntekt. Dette fikk den ikke gjennomslag for.

Det både Høyre-ordføreren og statsråden virker blinde for er hvilke krav som faktisk stilles i arbeidslivet. Vi kjenner jo ikke kvalifikasjonene til denne enslige sosialhjelpsmottakeren med syv barn, men det kan tenkes at vedkommende sliter med å finne en arbeidsgiver som vil ansette. Vis oss den arbeidsgiveren som vil satse på en enslig søker med syv hjemmeboende barn, hvis alternativet er å ansette noen andre. Kanskje er denne forsørgeren også en innvandrer med lite utdanning fra hjemlandet, og med lite relevant arbeidserfaring. Å bruke denne enslige stønadsmottakeren som et skrekkeksempel for å angripe selve grunnmuren i velferdsstaten er dypt uredelig.

At en enslig forsørger med syv hjemmeboende barn, som ikke har midler til å klare seg selv, får hjelp fra det offentlige til å opprettholde en nøktern levestandard, er Norges Kommunistiske Parti (NKP) tilhenger av. Hva er alternativet? Pengestøtten gjør at de syv barna får mulighet til å ha liv mest mulig likt andre barns. Forhåpentlig er dette et bidrag som gjør at barna, når de vokser opp, vil kunne fullføre skolen og selv få seg jobber som de kan leve av.

Å kjøre frem dette eksempelet er kun egnet til å stigmatisere de som er avhengig av økonomisk støtte fra det offentlige. Det er et angrep på de økonomisk mest vanskeligstilte når statsråd Stenseng siteres i NRK på at disse menneskene «belaster kommunen i stor grad» og at «arbeidsinsentivene er for svake for personer i den gruppa». I et arbeidsliv som er organisert rundt kjøp og salg av arbeidskraft vil det alltid være en relativ stor gruppe arbeidssøkere som ikke når opp i konkurransen. De har for dårlige kvalifikasjoner, de har nedsatt arbeidsevne, eller de har syv hjemmeboende barn, noe som gjør at en arbeidsgiver ser for seg at denne søkeren har for stor omsorgsbyrde til å kunne være stabil arbeidskraft.

Sannheten er at arbeidsmarkedet er dysfunksjonelt, det leverer ikke, i den forstand at arbeidsmarkedet ikke makter å tilby jobber til alle som etterspør lønnsarbeid. Slik er det i det kapitalistiske samfunnet. Det er kun et sosialistisk samfunn som vil kunne tilby arbeid til alle.