NATO blir solgt inn som et forsvarsverk mot fiender, et vern mot diktatur og en garantist for demokrati. Du skal ikke ha tillit til denne fortellingen. Alliansen er, og har alltid vært, et redskap i USAs geopolitiske maktutøvelse, og er den største trusselen mot verdensfreden og fortsatt liv på planeten.

(denne artikkelen er tidligere publisert i to deler i juni 2022, men republiseres nå i sin helhet på 75-årsdagen for grunnleggelsen av NATO – 4. april 1949. Du kan lese en engelsk oversettelse her).

I disse dager, da vi overrisles med NATO-propaganda i alle kanaler, er det på sin plass å rope høyt: Hele verden vil bli et tryggere sted hvis NATO forsvinner! Med sin overlegne militære slagkraft, vanvittige opprustningsplaner og atomvåpenstrategi, umettelige ekspansjon og illegitime maktambisjoner over hele kloden, er den USA-styrte militærblokken en konstant trussel mot verdensfreden.

NATO er ingen beskyttelse mot krig. Det er tvert imot. NATO-strategien er en oppskrift på krig. For Norge betyr medlemskapet at vi må stille opp i kriger mot stater som aldri har angrepet oss, fordi norske politikere gang på gang presses til å vise seg som «en god alliert». NATO-medlemskapet gjør Norge til en krigsnasjon, i sterk kontrast til det nasjonale selvbildet av Norge som en fredsnasjon. Derfor har norske styrker flere ganger siden 1999 deltatt i ulovlige kriger startet på grunnlag av løgner, med katastrofale følger for de land som er blitt angrepet og okkupert av NATO.

NATO er slett ingen defensiv forsvarsallianse, men representerer grenseløs militarisme og krig, og trusler om krig, for å oppnå politiske mål som gagner alliansens patron – USA.

NATO er en eksistensiell trussel

NATOs funksjon er å sikre USAs posisjon som eneveldig, global supermakt og nedkjempe alt som står i veien for den. For å oppnå dette er alliansen klar til å bruke absolutt alle midler den har til rådighet.

NATO representerer i tillegg den mest destruktive form for miljø- og klimaødeleggelser som tenkes kan (et poeng som bevisst underslås i den politiske debatten, der militære klimautslipp holdes utenfor internasjonale klimaavtaler). Det amerikanske militæret er alene den største, enkeltstående kilden til klimagassutslipp i verden.

Bakom det hele ligger trusselen om en total apokalypse, representert ved NATOs atomvåpenpolitikk. Ikke et eneste NATO-land respekterer FNs forbud mot atomvåpen, det eneste virkelige masseødeleggelsesvåpen menneskeheten rår over. Tvert imot; NATO forbeholder seg retten til førstebruk av atomvåpen. Tygg på den. Alliansen er beredt til å starte en atomkrig om den finner det nødvendig! NATO er i realiteten en selvmordspakt for de som ikke utstår tanken på å leve i en verden der USA ikke lenger dikterer den «regelstyrte verdensorden».

Les også: NATOs selvmordspakt

_{(Allerede her vil mange lesere ha store problemer med å henge med. Slike setninger kan du ikke lese i de store avisene eller høre på radio eller TV. Det kan derfor være på sin plass å be om tålmodighet. Har du ork til å lese hele teksten vil du i det minste bli presentert for perspektiver du ikke møter til daglig. Det skal visstnok ha en verdi i det liberale demokratiet som NATO påstår å forsvare).}

Bakteppet: «Den kalde krigen» 1947-1990

Alliansen mellom Sovjetunionen og de vestlige land gikk raskt i oppløsning etter 2. verdenskrig. Winston Churchill argumenterte allerede i mars 1946 hardt for at vestlige land måtte samle seg i en anti-sovjetisk blokk. Dette er hovedårsaken til at NATO ble opprettet, men det skulle gå tre år før organisasjonen var på plass.

I 1947 lanserte president Harry S. Truman den såkalte «Truman-doktrinen», der USA påtok seg oppgaven med å støtte såkalte «frie» folk og nasjoner. I praksis betydde det at USA påtok seg en politirolle, der de ga seg selv rett til å intervenere i andre lands indre anliggender. Dette var første steg i en større «oppdemmingspolitikk», med sikte på å hindre sovjetisk innflytelse. Store, kommunistiske partier lå an til å vinne valg i flere land, noe som var en trussel mot USAs hegemoni. I praksis betydde det at Washington satte grenser for andre lands demokratier; hvis velgerne stemte «feil» ville USA gripe inn.

Neste steg var «Marshallplanen» i 1948, solgt inn som et økonomisk gjenreisningsprogram til de europeiske landene etter krigens herjinger. Sovjetunionen fikk også tilbud om Marshall-hjelp, men avslo. For å motta Marshall-hjelp måtte nemlig landene akseptere et sett vilkår som i praksis betydde å åpne opp økonomien. Dette ble sett på som å avstå nasjonal suverenitet. Sovjetunionen, og mange på den europeiske venstresiden, mente at hensikten med Marshallplanen var å få USA ut av en overproduksjonskrise etter krigen.

Militæralliansen NATO var den tredje hjørnesteinen i den amerikanske oppdemmingspolitikken. Organisasjonen ble opprettet i Washington DC 4. april 1949, da utenriksministre fra 12 land signerte «Atlanterhavspakten» (Traktat for det nord-atlantiske område). De opprinnelige medlemslandene var USA, Canada, Storbritannia, Danmark, Belgia, Frankrike, Island, Italia, Luxembourg, Nederland, Portugal og Norge.

Som NATOs første generalsekretær var den tidligere britiske generalen Hastings Lionel Ismay forbilledlig tydelig da han uttalte at hensikten (med NATO) var å «holde russerne ute, amerikanerne inne og tyskerne nede.»

Allerede her finner vi et interessant poeng; nemlig at NATO var et redskap for å sikre et amerikansk grep om Europa. Amerikanske strateger som Zbigniew Brzeziński har vært klare på at kontroll over det europeiske kontinentet er helt essensielt for USAs globale makt. I hans hovedverk «The Grand Chessboard» omtales derfor de vesteuropeiske statene som USAs vasaller. Det betyr i praksis at de tillates indre selvstyre (om de da ikke stemmer «feil» og USA må gripe inn), mens de utenrikspolitisk er underlagt USA og forventes å følge diktatene fra Washington.

Fascistiske diktatur er ikke noe problem for NATO

Ismay var allerede fra starten en talsmann for NATO-ekspansjon, og sa at NATO «må vokse til hele den frie verden kommer under én paraply.»

Utsagnet illustrerer det typiske ved NATO-retorikken, der alliansen angivelig kjemper for «en fri verden». Dette har liten troverdighet all den tid Portugal, ett av NATOs opprinnelige medlemsland, var et fascistisk diktatur helt til 1974. Dette diktaturet var ikke noe problem for NATO, som aldri gjorde noe for å fremme demokrati i Portugal.

Hellas ble NATO-medlem i 1952. Her bidro NATO aktivt til å avskaffe demokratiet gjennom et fascistisk kupp i april 1967, rett før et valg venstresiden lå an til å vinne. Den 6. flåte av den amerikanske marinen ankret opp utenfor Athen før kuppet. To oberster og en brigadegeneral fikk kontroll over det sentrale militære kommunikasjonsrommet i Athen og gjennomførte en militærplan med tittelen «Prometheus» – en NATO-plan designet for å forhindre en kommunistisk maktovertakelse. Juntaen beholdt makten til 1974.

Tyrkia ble også NATO-medlem i 1952. Likevel har det tyrkiske demokratiet regelmessig blitt satt til side av de militære. I 1960, 1971 og 1980 ble demokratiet suspendert og erstattet med regjeringer utpekt av generalene.

Demokratiet gjelder ikke for «den indre fienden»

Kuppet i Hellas kan også sees i sammenheng med avsløringene av «Operasjon Gladio», et hemmelig stay-behind nettverk organisert av NATO og CIA, i samarbeid med hemmelige tjenester i en rekke europeiske land. Disse ble bygd opp og eksisterte utenfor folkevalgt kontroll i mange tiår etter 2. verdenskrig. Det er altså grenser for NATO-demokratiet, i det øyeblikk velgerne går for langt til venstre kan militærmakten gripe inn.

I Italia er det sannsynliggjort at slike stay-behind grupper sto bak voldelige angrep og regelrette terrorangrep mot venstrepartier. På 1970-tallet ble det også avslørt at det norske Forsvaret øvde på å slå ned innenlandsk opposisjon. Forsvarsledelsen stemplet NATO-motstandere og streikende arbeider som en «indre fiende».

I Norge var Norges Kommunistiske Parti et stort parti rett etter krigen. I det første Stortingvalget fikk partiet 11,9 % og 11 representanter. NKPs avis «Friheten» var landets nest største avis etter «Aftenposten». I LO hadde kommunistene 30-40 % oppslutning (LO-kongressen 1945). For Arbeiderpartiet sto kampen om hegemoniet i arbeiderbevegelsen.

I februar 1948 holdt Einar Gerhardsen, statsminister og partiformann i Arbeiderpartiet, en tale som varslet klappjakt på partiets motstandere på venstresiden. Gerhardsen sa bl.a.:

– Det som kan true det norske folks frihet og demokrati, det er den fare som Det norske kommunistparti til enhver tid representerer. Den viktigste oppgaven i kampen for Norges selvstendighet, for demokrati og rettsikkerheten, er å redusere Kommunistpartiets og kommunistenes innflytelse mest mulig. …

Det ble lagt planer for å internere kommunister i mobiliseringssituasjoner, planer som var virksomme helt opp til 1970-tallet. Anti-kommunismen i Norge ble importert fra USA og var en viktig del i opptrappingen av Den kalde krigen. Da president Truman formulerte sin doktrine for USAs utenrikspolitikk i 1947 var dette en strategi for å gjøre det 20. århundre til «USAs århundre».

– Jeg tror det må være dette landets politikk å støtte frie folk som kjemper mot forsøk på undertrykkelse, enten slike forsøk blir gjort av væpnede minoriteter eller skyldes press utenfra … Hele verden må godta det amerikanske system som bare kan overleve i Amerika hvis det også blir et verdenssystem.
– Harry S. Truman 12. mars 1947

Anti-kommunismen ble en ideologisk bærebjelke i USAs ekspansjonisme. Dette slo også for fullt inn over Europa. Den gjorde det mulig å sikre et flertall for Marshallplanen, og også for et norsk medlemskap i NATO.

De som frontet anti-kommunismen og ivret for norsk NATO-medlemskap hadde et hovedbudskap: Sovjetunionen truet Norge. Denne frykten for en sovjetisk invasjon lykkes de med å spre i store lag av befolkningen. Meningsmålinger i 1948 viste at et flertall trodde det ville bryte ut en ny verdenskrig innen ti år. Dette står i kontrast til oppfatningen blant ledende politikere i Norge, som gjorde det de kunne for å spre denne frykten. De ansvarlige for norsk utenrikspolitikk regnet nemlig ikke med noe snarlig angrep fra Sovjet mot Norge. I et notat fra forsvarsminister Jens Christian Hauge fra april 1948 står det:

«Det må være forsvarlig å gå ut fra at ingen av stormaktene vil krig eller vil ta ansvaret for krig i dag og de nærmeste årene framover.»

Som Sovjetunionen under den kalde krigen fremstilles Russland i dag som en trussel mot Norge. Dette til tross for alle svakheter som krigen i Ukraina har avslørt rundt landets militære kapasitet og slagkraft (med et forsvarsbudsjett på mindre enn 1/10 av det amerikanske). Tror norske politikere virkelig at en russisk invasjon i Norge er sannsynlig, eller sprer de russerfrykt for å tjene NATOs agenda?

Sovjetunionen ba om NATO-medlemskap i 1954, Russland i 1991 og 2000

NATO var angivelig et svar på den trusselen Sovjetunionen representerte mot «den frie verden» under den kalde krigen. Da er det interessant at Sovjetunionen i 1954, året etter at Josef Stalin døde, ba om å bli med i NATO! Dette kom for dagen da Vladimir Putin i 2001 offentliggjorde et hemmelig notat sendt fra Sovjets regjering til Vestens ledere. Svaret fra Vesten var at «forslagets urealistiske natur ikke tilsier diskusjon».

I realiteten var NATO ikke interessert i å diskutere en forsvarspolitisk sikkerhetsløsning som kunne sette en stopper for den kalde krigen. Fredelig sameksistens og ikke-innblanding i indre anliggender er ikke NATO-politikk. Året etter, i 1955, ble i stedet Warszawapakten dannet, som et direkte motsvar til Vest-Tysklands gjenopprustning og medlemskap i NATO. Da Sovjetunionen og Warszawapakten opphørte å eksistere i 1991 var NATOs historiske rolle fullført og alliansen eksistensberettigelse ikke lenger til stede. Men fortellingen om NATO som en «forsvarsallianse» viste seg å være falsk. Istedenfor å avvikle NATO ble organisasjonens geografiske virkeområde sterkt utvidet. Det ble åpnet opp for å engasjere seg militært «out-of-area», dvs. utenfor det nord-atlantiske område som NATO opprinnelig skulle forsvare.

NATO har nemlig aldri vært noe annet enn et redskap for vestlig – i hovedsak amerikansk – imperialisme. Alliansen er i praksis den militære grenen av vestlig kapitalisme.

Les også: NATO er ingen forsvarsallianse

At NATO er avhengig av fiender for å legitimere sin eksistens er en forklaring på hvorfor Russland to ganger siden Sovjetunionens oppløsning har fått beskjed om at medlemskap er uaktuelt.

Boris Yeltsin skal ha undersøkt muligheten for russisk NATO-medlemskap i 1991, mens Vladimir Putin gjorde det samme da han tok over i 2000. Putin fulgte her opp Gorbatsjovs visjon om et «felles europeisk hjem«. USAs president Clinton svarte rett ut at hvis Russland var en del av NATO ville det ikke være noen grunn til at NATO skulle eksistere. Det betyr at NATO i realiteten er et hinder for en all-europeisk sikkerhetsløsning og at Europa, så lenge alliansen eksisterer, vil være et militært spenningsområde.

Her er det på sin plass med litt kontrafaktisk historieskriving: Hadde NATO blitt oppløst i 1991 ville vi ikke hatt krig i Ukraina i dag. Heller ikke hvis Sovjetunionen i 1954, eller Russland i 1991 eller 2000 hadde blitt tatt opp som medlem i NATO.

NATOs ulovlige kriger

Russlands angrep på Ukraina fordømmes i alle NATO-land. Det er selvsagt på sin plass, siden angrepet er et brudd på folkeretten og FN-traktaten. Men det er hyklersk når den NATO-vennlige pressen i Vesten fremstiller dette som en unik hendelse. Det er tvert imot slik at NATO to ganger selv har brutt folkeretten og startet ulovlige angrepskriger.

I 1999 gikk NATO til militært angrep mot Jugoslavia, uten mandat fra FNs Sikkerhetsråd, noe som pr. definisjon er en ulovlig krig.

Begrunnelsen var «humanitær», for å stanse overgrep begått av serbiske styrker mot albanske sivile. For første gang siden 2. verdenskrig deltok norske styrker i krigshandlinger, da vi stilte med 6 F-16 fly. Krigen ble utkjempet med en overlegen luftstyrke fra NATOs side, der opptil 1.100 fly deltok. Krigen betydde slutten for Jugoslavia, ved at provinsen Kosovo ble løsrevet fra Serbia. Slik sikret Vesten seg en klientstat og lojal støttespiller på Balkan.

NATO-krigen mot Jugoslavia stanset ikke overgrepene mot sivile, men resulterte i nye overgrep. Sjef for Telemark bataljon Robert Mood, ga følgende skildring av det som møtte NATOs «fredsbevarende styrke» i Kosovo i september 1999: «Det var det totale anarki. Det fantes verken politi, rettsvesen eller sykehus. Serbiske hus sto i brann, og gamle serbiske kvinner ble slått i hjel. Branner antent av molotovcocktailer og håndgranater som ble kastet inn i serbiske hus, var dagligdags. … Vi hadde skapt oss et bilde av albanerne som ofre og serberne som overgriperne. Men virkeligheten vi møtte, var en albansk befolkning med enorm trang til gjengjeldelse. Alt var snudd på hodet.»

Les også: Ødeleggelsen av Jugoslavia, del 1 og del 2

17. mars 2011 vedtok FNs sikkerhetsråd en resolusjon som åpnet for militær inngripen i Libya. Hovedbegrunnelsen var påstanden om at Gaddafi planla en massakre på sivile. FN vedtok våpenembargo og flyforbudssone, men «resolusjon 1973» forbød invasjon og åpnet ikke for regimeskifte.

19. mars sa statsminister Jens Stoltenberg at Norge skulle delta. Norske F-16 fly slapp 588 bomber over Libya, de fleste over tilfeldige mål. Resolusjonen fra FNs Sikkerhetsråd ble gjort på bakgrunn av etterretningsinformasjon om en nært forestående massakre på sivile. Det er i etterkant blitt kjent at dette ble fabrikkert for nettopp å utløse et angrep på Libya.

Ledelsen i Den arabiske liga, som ba FN gripe inn, fordømte bombingen av Libya allerede dagen etter at den startet. To dager senere ble bombingen fordømt også av Den afrikanske union. Begge disse sentrale organene mente bombingen ville føre til regimeendring og dermed brøt med FN-resolusjonen. Bombingen av Libya fortsatte lenge etter at den påståtte trusselen om en massakre var avverget, og var derfor tidlig et brudd mot folkeretten.

I den britiske Underhus-komiteens granskningsrapport fra 2016 dokumenteres en rekke løgner og falsk informasjon som ble brukt til å legitimere angrepet. 20. oktober 2011 ble Muammar al-Gaddafi drept og Libya gikk i praksis i oppløsning.

Les også: Libya: Har norske politikere lært?

NATO-utvidelsene etter 1991

Siden Sovjetunionens og Warszawapaktens kollaps har NATO tatt opp i seg en rekke tidligere østblokkland og sovjetrepublikker som medlemmer: Polen, Tsjekkia og Ungarn i 1999, Bulgaria, Estland, Latvia, Litauen, Romania, Slovakia og Slovenia i 2004, Albania og Kroatia i 2009, Montenegro i 2017 og Nord-Makedonia i 2020.

Etter Russlands angrep på Ukraina 24. februar har det oppstått en merkelig debatt om det faktisk ble gitt løfter til Sovjetunionens siste ledere om at NATO ikke skulle ekspandere østover etter murens fall. Å benekte at slike løfter ble gitt synes uforståelig, all den tid de er lett å dokumentere.

17. mai 1990 sa f.eks. NATOs generalsekretær Manfred Wörner følgende i en tale (som ennå ligger ute på NATO sine nettsider): «Det faktum at vi er villige til ikke å utplassere NATO-tropper øst for Vest Tyskland gir Sovjetunionen faste sikkerhetsgarantier». 

Det tyske magasinet Der Spiegel undersøkte i 2009 om løfter mot NATO-ekspansjon ble gitt. Etter å ha snakket med mange av de involverte, og undersøkt tidligere klassifiserte britiske og tyske dokumenter i detalj, konkluderte Spiegel med at det ikke var tvil om at Vesten gjorde alt de kunne for å gi sovjeterne inntrykk av at NATO-medlemskap var uaktuelt for land som f.eks. Polen, Ungarn eller Tsjekkoslovakia.

National Security Archive kom til samme konklusjon i 2017. Deklassifiserte dokumenter viser at sikkerhetsforsikringer mot NATO-utvidelse ble gitt til sovjetiske ledere fra en hel mengde vestlige ledere: Baker, Bush, Genscher, Kohl, Gates, Mitterrand, Thatcher, Hurd, Major og Wörner.

Det er derfor til å forstå at dagens russiske ledere føler seg bedratt og ført bak lyset. Det er mange år siden Russland advarte om at det går en grense for hva landet kan akseptere når det gjelder NATO-ekspansjon, men NATO har valgt å ignorere alle advarsler fra Moskva. Da NATO-møtet i Bucuresti i 2008 åpnet for fremtidig medlemskap for Georgia og Ukraina var grensen nådd, dette var den røde streken for russerne.

Helt siden Ukraina ble selvstendig i 1991 har USA jobbet systematisk med politisk påvirkning av ukrainerne. Den amerikanske regjeringen har brukt mer enn 5 milliarder dollar på en hel rekke programmer som til sammen skulle fremme regimeskifte. En bølge med protester og opptøyer kulminerte i februar 2014, da president Janukovitsj måtte rømme landet.  Siden 2014 har det blitt ført en krig i Donbass, der regjeringsstyrker har angrepet separatister som ikke anerkjenner Kiev-regjeringen. Dette førte i sin tur til Russlands anneksjon av Krim.

Siden 2015 har CIA gitt opplæring til tusenvis av ukrainske paramilitære styrker. Fra 2017 har USA bygget militær infrastruktur i Ukraina, som om landet allerede var et NATO-medlem. Russlands «militære operasjon» (les; krig) i Ukraina kan ikke forsvares, men den kan forstås.

NATO og USA har ikke på noe tidspunkt siden murens fall vært villige til å inkludere Russland i en felles, europeisk sikkerhetsordning, men tvert imot ført en konfrontasjonslinje. Istedenfor å føre en politikk for å hindre krig, har NATOs og USAs strategi fremprovosert krigen.

USA fester grepet om Europa

I følge den tyske sosiologen Wolfgang Streeck har Ukraina-krigen revitalisert NATO og befestet USAs kontroll over Europa. Om amerikanerne noen gang har sett på EU som en konkurrerende kraft, har krigen på få måneder gjort underverker for USAs herredømme over det Zbigniew Brzeziński omtalte som de europeiske vasall-statene. Særlig har det vært viktig for USA å få politisk kontroll over Tyskland, som stadig har opponert mot amerikanske direktiver. Nå følger de europeiske NATO-landene lydig det minste vink fra Washington.

For tyskerne må Hastings Lionel Ismays uttalelse om at hensikten (med NATO) var å «holde russerne ute, amerikanerne inne og tyskerne nede», være lett gjenkjennelig i disse dager. USA har lykkes med å kutte alle bånd mellom Russland og de europeiske NATO-landene. De omfattende sanksjonene som er innført har i langt mindre grad enn forventet svekket Russland. Tvert imot er det nå Europa som rammes knallhardt av sin egen sanksjonspolitikk, særlig merkbart innenfor energisektoren, der EU importerte nær halvparten av gassen sin fra Russland.

For USA, som i mange år jobbet aktivt for å hindre Tyskland i å realisere Nord Stream 2 – gassrørledningen fra Russland, kom krigen som bestilt. Istedenfor å doble importen av russisk gass, blir nå kranene skrudd igjen. Det er en katastrofe for det energifattige Europa, men en geopolitisk seier for USA.

NATO ser mot Kina

De opprinnelige 12 medlemslandene er blitt til 30, og til 32 om Sverige og Finland også blir med. «Nye» NATO har beveget seg langt utover sitt opprinnelige nord-atlantiske område, og samles nå om en global strategi.
Dette vil tre enda klarere frem på det kommende NATO-toppmøtet i Madrid 29. – 30. juni, der det nye strategiske konseptet for de neste tiårene skal legges frem.

Det er ingen hemmelighet at NATO vil trappe opp sine aktiviteter i Øst-Asia, for å møte det de omtaler som «trusselen fra Kina». Her kan Taiwan lett bli en parallell til Ukraina. Det er jo påfallende at en forsvarsallianse, med en eksistensberettigelse hjemlet i «Traktat for det nord-atlantiske området» («Atlanterhavspakten»), skal sette et hovedfokus på en stigende økonomi i Østen, som utfordrer USAs internasjonale handelsregime, slik det ble skapt etter 2. verdenskrig.

Dette befester bare NATOs rolle som den militære grenen av vestlig – hovedsakelig amerikansk – imperialisme.

Kilder:

«NATO-guiden», Stopp NATO 2021, «Store utslipp fra militær aktivitet», besteforeldreaksjonen.no 08.07.19, «Hastings Ismay, 1st Baron Ismay», Wikipedia.org, Zbigniew Brzeziński «The Grand Chessboard. American Primacy and Its Geostrategic Imperatives», Basic Books 1997, Torstein Hjellum «Antikommunisme», forelesningsnotat høsten 1999, «Soviets tried to join NATO in 1954”, theguardian.com 17.06.01, Gunnar Garbo «Også krig er terror», Eget forlag 2002, House of Commons Foreign Affairs Committee «Libya: Examination of intervention and collapse and the UK’s future policy options”, 06.09.16, «War Crimes, From Nuremberg to Ukraine», counterpunch.org 03.06.22, “Address by Secretary General, Manfred Wörner to the Bremer Tabaks Collegium”, nato.int 17.05.90, “Did the West Break Its Promise to Moscow?”, Spiegel.de 26.11.09, «NATO Expansion: What Gorbachev Heard», nsarchive.gwu.edu 12.12.17, “Bucharest Summit Declaration», nato.int 03.04.08, Ola Tunander “Hva det ikke snakkes om bak Putins invasjon”, Ny Tid sommer 2022, Wolfgang Streeck “Fog of War”, newleftreview.org 01.03.22 og “Return of King”, newleftreview.org 04.05.22