Ødeleggelsen av Jugoslavia (del 1)

Norge spilte en aktiv rolle både før, under og etter den ulovlige NATO-krigen i 1999. Krigen betydde slutten for Jugoslavia og sikret Vesten en lojal støttespiller på Balkan.

Krigen mot Jugoslavia representerte noe helt nytt. I NATOs nye strategiske konsept fra 1991 ble det åpnet opp for å bruke militærmakt utenfor medlemslandenes territorium, såkalt «out-of-area». Med angrepet på Jugoslavia fikk vi for første gang se hva «nye» NATO sto for.

Den ulovlige NATO-krigen

Natten til 25. mars 1999 gikk NATO til angrep på et lite land på Balkan – den føderale republikken Jugoslavia. 400 NATO-fly slapp bomber fra så stor høyde at det jugoslaviske luftforsvaret ikke kunne nå dem. Slik unngikk NATO egne tap. Konsekvensene av å angripe fra stor høyde var imidlertid at bombene også traff sivile mål. Men den prisen var USAs utenriksminister Madeleine Albright villig til å betale. Gjennom år med borgerkrig og blokader trodde hun at Jugoslavia raskt ville kapitulere da verdens mektigste militærallianse angrep med en slik overlegen styrke.

Men som det ofte gjør i krig gikk ikke alt som planlagt. Jugoslavia ga ikke etter. Bombeangrepene måtte mangedobles. Ved hjelp av en armada på over 1.000 fly ble angrepet utvidet fra militære mål til infrastruktur som broer, elektrisitets- og vannforsyning og oljeanlegg. Tilværelsen skulle gjøres så uutholdelig som mulig slik at president Milosevic måtte kapitulere. Det tok 78 dager med massiv bombing før det skjedde. Da hadde NATO gjennomført 38.000 flyvninger, angrepet 900 mål og avfyrt 26.000 bomber, missiler og maskinkanongranater. Klasebomber og prosjektiler av utarmet uran var en del av arsenalet.

Alle Jugoslavias oljeanlegg, og de viktigste vei- og jernbaneforbindelsene, inkludert større broer, var ødelagt. Men også sivile mål ble truffet. En missil traff et passasjertog og drepte 10 mennesker, et annet rammet et pleiehjem og drepte 21. Den statlige kringkastingsstasjonen i Beograd (RTS) ble bombet og 16 ansatte ble drept. Hovedkvarteret for Sosialistpartiet ble bombet. Også den kinesiske ambassaden ble bombet og 3 personer drept, noe som gjorde at kineserne i etterkant oppga sin doktrine om ikke-førstebruk av atomvåpen.

Tapstallene spriker, alt etter hvilke kilder som brukes. Jugoslavia sa at de hadde mistet 6-700 soldater, mens NATO mente at 5.000 fiendtlige soldater var drept. For sivile dødsofre var det motsatt. Jugoslavene hevdet at opptil 5.700 sivile var drept, NATO mente det var mindre enn 1.500. En forskergruppe i Beograd anslo at de materielle ødeleggelsene kunne tilsvare opptil 150 milliarder dollar, og at det ville ta tiår å gjenreise landet.

Om bakgrunnen for angrepet

Den føderale republikken Jugoslavia (ofte omtalt som «rest-Jugoslavia») ble dannet i april 1992 av Serbia og Montenegro, de to gjenværende republikkene fra den sosialistiske føderale republikken Jugoslavia. Den serbiske republikken var delt inn i tre regioner; med Vojvodina i nord og Kosovo i sør. I en forfatningsendring fra 1974 hadde Kosovo oppnådd samme selvstyre som de andre republikkene i Jugoslavia, noe som førte til en «albanisering» i Kosovo. Albansk ble offisielt språk, og serberne ble gradvis marginalisert politisk og kulturelt. Fra 70 % etnisk albanere i befolkningen økte andelen til 90 %.


De jugoslaviske lederne fryktet at omveltningene i de østeuropeiske statene på 1990-tallet skulle fremprovosere krav om løsrivelse i Kosovo. Dette gjorde at Slobodan Milocevic snudde om på Titos selvstyreprinsipper. Kosovos uavhengige stilling ble opphevet og det ble innført en pro-serbisk politikk. Politiet ble rensket for kosovoalbanere, og en rekke tiltak ble innført for å reversere «albaniseringen». Bl.a. ble serbiske læreplaner og –bøker innført i skolene. Universitetet i Pristina ble rensket for albanske professorer og administrativt ansatte. «Albanisering» ble erstattet av «serbifisering» i Kosovo.

Dette møtte selvsagt stor motstand blant den overveiende albansk-etniske befolkningen. I mange år sto kosovoalbanerne for en konsekvent sivil og ikke-voldelig motstand mot den pro-serbiske linjen. Under ledelse av Ibrahim Rugova i Kosovos Demokratiske Liga (LDK) ble det i 1992 holdt valg, uten serbisk godkjenning. Rugova ble valgt til president for «Republikken Kosovo». Parallelle sivile institusjoner for albanerne ble bygd opp, side ved side med de offisielle serbiske.

Fra «terroristgruppe» til alliert

Etter flere år med sivil motstand, men uten synlige forbedringer, tok flere albanere til orde for væpnet opprør. De følte seg glemt av det internasjonale samfunnet og utestengt fra de forhandlingene som pågikk. Kosovoalbanere i Sveits grunnla den militante bevegelsen UCK og etablerte seg i Kosovo i 1993. I 1994-95 sto de bak likvidasjoner av serbiske politifolk, men også sivile ble ofre for drap utført av UCK. I 1996 gikk de til angrep på serbiske flyktninger i Krajina, i det nordlige Kosovo. Angrep på serbiske mål vokste raskt i omfang. I 1997 gikk nabolandet Albania nærmest i oppløsning, og UCK-geriljaen forsynte seg med våpen fra militære depoter der.

Bare i løpet av de to første månedene av 1998 sto UCK bak 66 væpnede angrep på serbere i Kososvo. Dette førte til at den amerikanske spesialutsendingen til området, Robert Gelbard, måtte rykke ut og fordømme UCKs voldsbruk. «Vi fordømmer på det sterkeste terroraksjoner i Kosovo. Det er hevet over tvil at UCK er en terroristisk gruppe», sa han. Når USAs mann i området satte terroriststempelet på UCK, hvordan kunne da Vesten fordømme at serbiske styrker bekjempet dem?

Den eskalerende konflikten i Kosovo ble imidlertid en gylden mulighet for krigshauker i Vesten.

UCK fremprovoserte NATO-invasjon

31. mars 1998 vedtok Sikkerhetsrådet en resolusjon om Kosovo. Der ble Jugoslavias suverenitet og territoriale integritet anerkjent. Men Jugoslavia fikk pålegg om å sette i gang forhandlinger for å finne en politisk løsning. Samtidig fikk kosovoalbanerne beskjed om å fremme sine politiske krav med fredelige midler.

En fredelig løsning måtte bety at begge parter kom motparten noe i møte. Det fantes imidlertid ikke noe samlende forhandlingspart fra kosovoalbanernes side. Ibrahim Rugova og LDK sto for en annen linje enn UCK-geriljaen. Ettersom konflikten eskalerte skjerpet også kosovoalbanerne sin krav. Bl.a. krevde de nå selvstendighet, noe som ikke var en del av Sikkerhetsrådets resolusjon. Kosovoalbanerne ville forhandle, men bare på vilkår som de visste at Milosevic ikke kunne gå med på.

1. januar 1999 overtok Norge formannskapet i Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE). Utenriksminister Knut Vollebæk skulle styre medlemslandenes dialog med Jugoslavia. Organisasjonens hovedoppgave er å hindre at konflikter oppstår og å megle i konflikter som har oppstått, men Vollebæk klarte ikke å styre diplomatiet inn i fredelige farvann. Med USA, NATO og EU på skulderen gikk det mot varm krig.

I etterkant er det lett å se at de militante i UCK spekulerte i å eskalere volden, for slik å fremprovosere full krig. De gamblet med at USA og NATO ville intervenere på deres side.

For å gjøre en lang historie kort: Da president Slobodan Milosevic nektet å akseptere den såkalte «Rambouillet-avtalen», som var et ultimatum fra USA og NATO om å tillate NATO-tropper å okkupere provinsen Kosovo, ble bombekampanjen «Operation Noble Anvil» igangsatt uten autorisasjon fra FN.

I mellomtiden haddeopinionen i Vesten blittforet med pro-krig propaganda, som krevde at NATO måtte gripe inn. Som vi har opplevd gjentatte ganger senere ble statslederen demonisert. President Slobodan Milosovic var en som bare måtte ryddes unna. Slik forberedte pressen opinionen på at krig var uunngåelig.

Kommende president Joe Biden gikk faktisk enda lenger. Mens bombingen pågikk tok han til orde for en okkupasjon av Jugoslavia, slik de allierte hadde okkupert Japan og Tyskland etter 2. verdenskrig:

“We should go to Belgrade and we should have a Japanese-German style occupation of that country.”

– Joe Biden til “Meet the Press” 9. mai 1999

I praksis valgte USA og NATO å gi sin støtte til terrorgruppen UCK, og å ødelegge «rest-Jugoslavia» med militære midler, for på den måten sikre seg en klientstat på Balkan.


Du kan lese del 2 av artikkelen her.

Kilder:

Gunnar Garbo «Også krig er terror», Eget forlag 2002, s. 146-239, Kristoffer Egeberg «Fredsnasjonen Norge», Kagge forlag 2017, s. 85-192, «Om samarbeidet i Atlanterhavspaktens organisasjon i 1999», St.meld. nr. 36 (1999-2000)

6 kommentarer om “Ødeleggelsen av Jugoslavia (del 1)

  1. Kosovo Albanian mass grave found under car park in Serbia
    https://www.theguardian.com/world/2010/may/10/kosovo-albanian-mass-grave-serbia

    DECEMBER 4, 20203:37 PMUPDATED 21 DAYS AGO
    Serbia unearths mass grave from Kosovo war
    https://uk.reuters.com/article/uk-warcrimes-serbia-kosovo/serbia-unearths-mass-grave-from-kosovo-war-idUKKBN28E20E

    Serbia Discovers Large Mass Grave
    May 09, 2010 08:00 PM
    https://www.voanews.com/europe/serbia-discovers-large-mass-grave

    https://www.voanews.com/europe/serbia-discovers-large-mass-grave
    Stories of the Kosovo War || Documentary 2019

    The Death Of Yugoslavia 1/6 Enter Nationalism – BBC Documentary
    The Death Of Yugoslavia 2/6 The Road to War – BBC Documentary
    The Death Of Yugoslavia 3/6 Wars Of Independence – BBC Documentary
    The Death Of Yugoslavia 4/6 The Gates Of Hell BBC Documentary
    The Death Of Yugoslavia 5/6 A Safe Area – BBC Documentary
    The Death Of Yugoslavia 6/6 Pax Americana – BBC Documentary

    Veldig viktig!
    Panda Bar massacre
    https://en.wikipedia.org/wiki/Panda_Bar_massacre#:~:text=The%20Panda%20Bar%20massacre%20alternatively,boys%2C%20and%20wounding%2015%20others.

    Liker

  2. Da krigene på Balkan skjedde var jeg for opptatt med å jage damer på byen i Bergen, og TV har jeg aldri hatt, men i kretsen i Bergen var det flere Yugoslaver fra Bosnia, Kroatia og Serbia så temaet dukket opp. Selv om jeg var uinformert og uinteressert så forstod jeg at hva som ble ropt ut av media var løgn og bedrag, ihvertfall sterkt forvrengt, i forhold til hvem som gjorde hva, og Norge og Natos rolle.
    Jeg hadde begynnt å lukte råte allerede da de gikk igang med den først Irak/Kuwait krigen.

    Men det var ikke før jeg så NRK-produksjonen (faktisk) fra 2010 Srebrenica – A Town Betrayed, at jeg skjønte omfanget av svindelen/manipulering til State Dep., flere vestlige makter, og ledelsen i BH. Det er veldig likt hvordan du oppsummer Kosovo situasjonen. Derfor tror jeg også at dette var en formel som ble gjentatt av krigshaukene, basert på BH.

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s