Praksisplasser – offentlig finansiert utbytting

Gjennom praksisplasser skal arbeidssøkere få nødvendig erfaring fra arbeidslivet, og kvalifiseres for ordinær jobb. Men et overforbruk av praksistiltak i ulike varianter undergraver hele ordningen. Utplassert i bransjer preget av uryddige arbeidsforhold er resultatene elendige. 

Et mye brukt tiltak som skal bidra til å få utsatte grupper inn på arbeidsmarkedet er praksisplasser. Tiltaket er billig for myndighetene, og gratis og uforpliktende for arbeidsgiverne. Tanken er at arbeidssøkere skal utplasseres i bedrifter for å få opplæring og arbeidserfaring, for slik å øke sine sjanser for å få ordinær jobb. Tiltaket brukes særlig for ungdom og innvandrere.

Praksis gjennom NAV

Tidligere het tiltaket «arbeidspraksis», men har nå skiftet navn til «arbeidstrening». Navneskiftet er i seg selv problematisk, siden det lett kan oppfattes stigmatiserende, som om tiltaksdeltakeren må trene seg i å gå på jobb. Man kan mistenke at navneendringen skyldtes at ambisjonene om formidling i etterkant er justert ned, og at det nå fokuseres mer på selve «treningsaspektet» i utplasseringen (1).

NAVArbeidstrening betyr at arbeidssøkeren får opplæring i å utføre vanlige arbeidsoppgaver, gjerne i 3–6 måneder, maksimalt i ett år. Deltakeren får ikke lønn, men tiltakspenger fra NAV. Satsen er 365 kr. pr. dag, med mulighet for tillegg for deltakere med barn. I utgangspunktet skal «arbeidstreningen» være fulltid. For en ungdom betyr det en «lønn» på 45 kr. pr. time. Arbeidsgiver forplikter seg til å gi opplæring i de arbeidsoppgavene deltakeren blir satt til. NAV skal følge opp både deltakeren og arbeidsgiveren, med tanke på at utplasseringen skal bidra til økt jobbmulighet i etterkant.

I liten grad brukes tiltaket i yrker som krever formell kompetanse. Typiske «arbeidstreningsplasser» finnes innenfor ufaglært arbeid, som butikkmedarbeidere, assistenter i barnehager og på sykehjem, kjøkken- og kantinemedarbeidere og lagermedarbeidere. Tiltaket er derfor lett å ty til for de som vurderes å stå et stykke unna ordinært arbeid, fordi de mangler formelle kvalifikasjoner og har lite arbeidserfaring å vise til.

Misbruk av ordningen

I «Forskrift om arbeidsmarkedstiltak» stilles det noen grunnleggende krav til arbeidsgiverne. Det sies at «tiltaksplasser skal ikke fortrenge ordinær arbeidskraft i tiltaksarrangørs virksomhet, og skal ikke virke konkurransevridende» (2).

Hovedtillitsvalgt i Norli Libris AS og avdelingsleder Oslo/Akershus Handel og Kontor, John Thomas Suhr, skriver om utstrakt misbruk av ordningen innenfor sin bransje:

«Lønnsbudsjettene i butikkene presses til det ytterste. På forhånd har toppledelse, eiere, kjøpesentre og andre forsynt seg grovt fra driften. Fristelsen til å kompensere med gratis arbeidskraft gjennom NAV-tiltak er stor, og brukes slik vi i HK erfarer i stadig større utstrekning» (3).

Dette samsvarer med det bildet en anonym butikksjef hos Nille gir av hverdagen i varehandelen. Hun forteller om mye gratisarbeid, siden stillingen er definert som en lederstilling. Kriteriene på en ledende stilling etter arbeidsmiljøloven er blant annet at disse arbeidstakerne ikke skal stå på vaktliste, men selv bestemme over sin egen arbeidstid. Ikke at det spiller noen rolle, store deler av dagen er hun alene på jobb.


«Arbeidspresset er umenneskelig, med nye krav og kampanjer hele tiden. Bemanninga er så lav at vi jobber til krampa tar oss. I tillegg til at jeg skal rigge butikken slik kjeden til enhver tid vil ha den, har jeg administrative oppgaver. Og så er det kundebehandling, selvfølgelig, sier hun»
(4).

Ifølge «Heidi» har det hendt at hun har jobbet opp mot 200 timer i måneden uten overtidsbetaling, 36 timer mer enn full stilling. Heidi må også jobbe på søndager for å få på plass neste ukes kampanjevarer. Med 370 000 sysselsatte er norsk varehandel nillelandets nest største sektor av private arbeidsgivere. Siden nesten ingen i bransjen etterspør faglært arbeidskraft, er varehandel en stor mottaker av praksisdeltakere fra NAV, dette gjelder også Nille-kjeden.

Flere bransjer som tar imot ufaglærte på arbeidstrening er preget av uryddige ansettelsesforhold. Bemanningsbyrå har sikret seg avtaler med de store dagligvarekjedene, og leverer vikarer på timebasis. I hotellbransjen er det nå vanlig at kjedene opererer med et minimum av fast ansatte på fulltid, og baserer mye av driften på innleie fra bemanningsbyråer og egne ringevikarer. Sykehjem ansetter i liten grad assistenter, i høyden kan en ufaglært håpe på en liten deltidsstilling. Barnehager ansetter folk med utdanning, ufaglærte må i stigende grad stille opp som ringevikarer.

Det er i dette markedet NAV pøser på med ”arbeidstrenings”–plasser. Slik blir arbeidssøkere på tiltak loset inn på arbeidsplasser der mange av kollegaene ikke vet om de har jobb i morgen, eller om de har penger til å betale regningene i neste måned.

Praksis gjennom en arbeidsmarkedsbedrift

Men enda flere «praksis»-utplasserte skal nå inn på et allerede praksismettet marked. Over hele landet samarbeider NAV med såkalte Arbeidsmarkedsbedrifter (AMB). Dette har til nå vært en ”skjermet” del av arbeidslivet, der mennesker med redusert arbeidsevne har mulighet til å kvalifisere seg opp til ordinær jobb. Disse arbeidsmarkedsbedriftene benyttes som praksisbedrifter for arbeidssøkere som NAV vurderer som et stykke unna ordinært arbeid.

Tiltaket «Arbeidspraksis i skjermet virksomhet» er ment for personer med nedsatt arbeidsevne og som har behov for å jobbe i et skjermet arbeidsmiljø, mens «Arbeidsforberedende trening» er et tiltak for de som har behov for å jobbe i et skjermet og tilrettelagt arbeidsmiljø i en oppstartsfase, før en overgang til arbeidstrening hos bedrifter i ordinært arbeidsliv.

Men attføringsideologien er i endring. Innenfor NAV-systemet er tanken nå at opplæringen i størst mulig grad skal skje i det ordinære arbeidslivet. På dårlig norsk snakkes det om «place and train», noe som betyr at deltakeren så raskt som mulig skal ut i en ordinær bedrift og at opplæringen skal skje ute på arbeidsplassen.

Enda en praksisordning

Men NAV er langt ifra eneste aktør på praksismarkedet. Fra de kommunale introduksjonsprogrammene for flyktninger sendes et stort antall deltakere ut på såkalte ”språkpraksis”-plasser. Tanken er god. ”Språkpraksis” er en metode i norskopplæringen, der eleven utplasseres på en arbeidsplass for å praktisere norsk i realistiske omgivelser. Intensjonen er altså ikke at eleven skal formidles til jobb, ”språkpraksis” er norskopplæring utenfor klasserommet. Skal tiltaket fungere som norskopplæring må eleven være i et arbeidsmiljø der muntlig kommunikasjon står sentralt, og norsklærer må følge opp.

arbeidspraksisProblemet er at mange ikke oppfatter språkpraksis som norskopplæring. En årsak er at mange språkpraksisplasser likner mistenkelig på NAV sine arbeidstreningsplasser. Elevene utfører vanlige arbeidsoppgaver, og norskopplæringselementet blir underordnet. Når eleven i realiteten ”jobber” på REMA 1000 på fulltid to dager i uken, opplever deltakeren dette som arbeidspraksis, ikke som språktrening.

17.900 flyktninger deltok i introduksjonsprogram i 2015 (5). Et stort antall av disse var utplassert i språkpraksis i løpet av programtiden, noe som indikerer at omfanget er betydelig.

Virker tiltaket?

Problemstillingen rundt bruk av praksisplasser hadde ikke vært så påtrengende om ordningen fører til at deltakerne ender opp i lønnet arbeid. Men hva er resultatene?

Vi har etter hvert fått flere forskningsrapporter på effekten av tiltaket. Den hittil grundigste studien er gjort av Tao Zang, ved Frischsenteret. Den evaluerer kausale effekter av arbeidspraksis for ordinære jobbsøkere i perioden 2003–2012 (6).

LagunenFunnene viser at deltakelse i tiltaket har betydelige negative effekter på sannsynligheten for overgang til jobb mens tiltaket pågår. En fullført arbeidspraksisperiode har visse positive effekter på overgangen til jobb, men størrelsene er moderate, kun 1 til 4 %. Innvandrere peker seg ut som den gruppen som har mest positive effekter av slik deltakelse. Gjentatt deltakelse på samme type tiltak har liten effekt på sannsynligheten for å få jobb. Å gå fra den ene praksisplassen til den neste, og videre til den tredje (som noen gjør), øker ikke sjansene nevneverdig for å komme i jobb.

Disse funnene samsvarer i stor grad med tidligere forskning. Hardoy & Zhang (2010) studerte samtlige arbeidsrettede tiltak for både nordmenn og innvandrere i perioden 1995–2005, og fant at arbeidspraksis har visse positive effekter for innvandrere, rett etter at tiltak er avsluttet, men når de gikk ledige lenge etter at tiltak er avsluttet, minsket effekten dramatisk. For nordmenn hadde arbeidspraksis ingen store positive effekter på sannsynligheten for å få jobb (7).

norliAllerede for ti år siden leverte FAFO en knusende dom over NAV sin bruk av praksisplasser. «– Da jeg begynte å forske på dette i 2006, trodde jeg i utgangspunktet at praksisplass var et godt tiltak, men at det var vanskelig å finne praksisplasser. I dag har jeg kommet til motsatt konklusjon: Praksis gjennom Nav er et dårlig tiltak, og det er lett å finne praksisplasser,» sa forskningssjef Anne Britt Djuve (8).

Forskningen viser at for enkelte grupper minsker faktisk sjansen for å få fast jobb om en har mange praksisplasser på CVen. Sjansen for å havne i en ond sirkel med avvisning av den ene arbeidsgiveren etter den andre er stor. Men disse funnene har ennå ikke fått NAV til å revurdere bruken av tiltaket.

Konkurrerer med prekariatet

Rundt 1,2 millioner mennesker jobber i servicesektoren i Norge. De største bransjene er varehandel, reiseliv og renhold. Bare én av fem er fagorganisert. Til sammenligning er over halvparten av den totale norske arbeidsstyrken organisert. I disse bransjene er fulltidsstillinger et knapphetsgode.

”Hvis jobben spres på mange deltidsansatte under visse arbeidstidsgrenser, så unngås også kvelds-, natt og helgetillegg, og ikke minst pensjonsinnbetaling. De deltidsansatte og «ansatte» på 0-timerskontrakter, må konstant være parat til å stille på kort varsel til alle tider på døgnet. Ved å unnlate å fylle arbeidslistene med fast ansatte unnslår mange bedrifter både betaling røde dager og sykepenger. Slik skapes jobber som ikke går an å leve med, og bidrar slik til at ansatte ikke blir lenge nok på arbeidsplassen til å nå de øverste minstelønnstrinnene” (9).

Innenfor helsesektoren opplever de ansatte mange av de samme mekanismene. Leder av Fagforbundet Ung, Christina Beck Jørgensen, forteller til Fri Fagbevegelse at hun blir oppringt av gråtende medlemmer som ikke vet om de har mat på bordet til ungene neste måned: «- Slik er livet som ringevikar. Det er helt grusomt» (10). Kun 22 % av helsefagarbeidere har fått heltidsstilling ett år etter at de er ferdig utdannet, samtidig er 80 % av stillingene som lyses ut for helsefagarbeidere deltidsstillinger.

I et arbeidsmarked som fragmenteres av deltid, vikariater, ringevikarer og ansatte på 0-timerskontrakter faller stadig flere ned i prekariatet, en gruppe arbeidstakere som hverken er innenfor eller utenfor, men som fungerer som en type arbeidskraftreserve prisgitt arbeidsgivers behov (11). Arbeidsmarkedet er i stigende grad kjøpers marked, der markedsmakten ligger hos arbeidsgiverne. Det finnes bare ett arbeidsmarked, og der skal alle kjempe seg inn. Her kommer arbeidstreningsdeltakerne til NAV inn fra siden, på toppen av «ordinær arbeidskraft».

Statlig ansvarsfraskrivelse

På nyåret provoserte næringsminister Monica Mæland mange ledige. «Kom dere ut og ta grep, sier hun … – Det er enhver sitt ansvar å være aktiv når de søker jobb» (12). monica mælandUttalelsen var myntet på en gruppe arbeidssøkere som var i ferd med å miste dagpengerettighetene sine etter to år, og som sto i fare for å måtte søke sosialhjelp. Innbakt i uttalelsen lå en insinuasjon om at disse ledige ikke hadde anstrengt seg nok, ikke hadde vært yrkesmessig fleksible eller geografisk mobile nok. De hadde rett og slett ikke tatt tilstrekkelig ansvar for egen ledighet!

I hennes verden er det enkelte individ ansvarliggjort, mens markedskreftenes svingende behold opphøyes til en norm alle skal innrette seg etter. Mælands uttalelser var utpreget moralistiske og preget av arbeidslinjeideologien, en forestilling om at trygdede har det så godt at de velger å gå på trygd eller stønad, heller enn å ta de jobbene som finnes. Denne ideologien bidrar til at oppmerksomheten flyttes fra arbeidslivets maktforhold og over på individualisering. Moralisering og mistenkeliggjøring resulterer derfor i et økonomisk sanksjonsregime overfor enkeltindivider som ikke lykkes.

Men hva om det faktisk ikke finnes jobber til alle arbeidssøkere? Tall fra SSBs nasjonalregnskap viser at det er skapt svært få jobber hvert eneste av de tre årene Monica Mæland har vært ansvarlig statsråd (13). Sysselsettingen faller i Norge, i følge de siste tallene er kun 66,7 % av arbeidsstyrken i lønnet arbeid (14).

Hjelper det da å piske hardere, stramme inn på ytelsene og kreve mer egenaktivitet av de ledige? Å legge skylden for ledigheten på individet er typisk for høyresidens tankegang. Slike individualistiske anklager underkjenner maktforholdene på arbeidsmarkedet. Utviklingen i arbeidslivet har gått i revers for svært mange i vårt samfunn. En sosialistisk politikk betyr å ta tilbake makten på arbeidsmarkedet og sikre retten til arbeid for alle.

Statsministeren 2

Arbeidsmarkedstiltak som ikke virker må skrotes

I dag er NAV i stor grad et redskap for arbeidsgivere, mens arbeidssøkere opplever å stå alene, eller i verste fall opplever NAV som et repressivt regime. NAV forvalter de statlige arbeidsmarkedstiltakene, tiltak om kan betraktes som mottiltak for utstøtingsmekanismene som stenger folk ute fra arbeidslivet. Dessverre viser de seg ofte sørgelig utilstrekkelige.

Når tiltaket arbeidstrening nærmest har null effekt, så må det opphøre. Å trekke ut noen tusen praksisdeltakere fra arbeidsmarkedet kan fort vise seg å slå positivt ut. Arbeidsgivere som har profittert på disse tiltaksdeltakernes verdiskaping, og som er vant med en stadig tilførsel av nye praksisdeltakere fra NAV, blir da tvunget til å ansette flere.

Det eneste arbeidsmarkedstiltaket som forskning viser har en udiskutabel positiv effekt er lønnstilskudd. For tiltaksdeltakeren er dette en god ordning. Det betyr ansettelse i inntil ett år, på vanlige lønns- og arbeidsvilkår, mens arbeidsgiveren kompenseres med et tilskudd til lønnen. Denne ordningen bør utvides. Arbeidsgiverne kan f.eks. motta full lønnskompensasjon i starten, og så gradvis overta lønnsansvaret. Tiltaket vil da fange opp mange som i dag ikke ansees som aktuelle for ordningen.

En sosialistisk arbeidspolitikk

Sosialister må opponere mot bruken av repressive tiltak i arbeidsmarkedspolitikken. Vi må også motarbeide alle forslag om «arbeid for trygd», eller forslag om å skape såkalte «mini-jobber», som Hartz-reformen i Tyskland. Dette betyr i realiteten å skape en ny underklasse av arbeidende fattige.

Et grunnleggende mål for en sosialistisk arbeidspolitikk må være lønnet arbeid til alle, på vanlige lønns- og arbeidsvilkår. Når «markedet» ikke leverer, må staten ta ansvar. Penger som i dag brukes på effektløse arbeidsmarkedstiltak må brukes på jobbskaping, evt. lønnssubsidiering. Trygdede som vil jobbe, men som i dag er ekskludert fra arbeidsmarkedet, må kunne få omgjort trygdeytelser til lønn for utført arbeid. Å delta i arbeidslivet har store implikasjoner for deltakelse i resten av samfunnslivet. Når en kapitalistisk økonomi utestenger stadig flere, må vi vise at sosialistisk politikk er alternativet.

Kilder:

  1. Om arbeidstrening, se omtale på nav.no
    https://www.nav.no/no/Person/Arbeid/Oppfolging+og+tiltak+for+a+komme+i+jobb/Tiltak+for+a+komme+i+jobb/Relatert+innhold/Arbeidstrening2. Forskrift om arbeidsmarkedstiltak, § 1-6. Krav til tiltaksarrangører
    https://www.nav.no/rettskildene/forskrift/F20151211-1598#F20151211-1598K6
  1. John Thomas Suhr «Økende misbruk av «arbeidstrening» i butikker», i Tidsskriftet Rødt, nr. 4 2016
    http://marxisme.no/okende-misbruk-av-arbeidstrening-i-butikker/4.  «Butikksjef i Nille får ikke overtidsbetaling», FriFagbevegelse.no 17. januar 2017
    http://frifagbevegelse.no/nyheter/-tittelen-min-kan-nille-torke-seg-et-visst-sted-med-6.158.442082.ff21344613

    5. Introduksjonsordningen for nyankomne innvandrere, 2015. Statistisk sentralbyrå
    https://www.ssb.no/utdanning/statistikker/introinnv/aar-deltakere/2016-06-21

  1. «Virker arbeidspraksis i ordinær virksomhet etter sitt formål?», i Søkelys på arbeidslivet 01-02 / 2016 (Volum 33)
    https://www.idunn.no/spa/2016/01-02/virker_arbeidspraksis_i_ordinaer_virksomhet_etter_sitt_formaa7. Ines Hardoy og Tao Zhang «Innvandrere i arbeid: Hjelper arbeidsmarkedstiltak?», i Søkelys på arbeidslivet 4-2010

    8. Djuve, M.B. «Vi får jo to ekstra hender. Arbeidsgiveres syn på arbeidspraksiser for ikke-vestlige innvandrere.» Rapport nr: 2007: 26. Oslo: Forskningsstiftelsen Fafo.

    9. John Thomas Suhr, ibid.

    10. «Nå går hun tilbake til 16,9 prosent som hjelpepleier», frifagbevegelse.no 2. februar 2017
    http://frifagbevegelse.no/nyheter/na-gar-hun-tilbake-til-169-prosent-som-hjelpepleier-6.158.444895.e92173657b

    11. «Prekariatet. Den nye farlige klassen», Guy Standing., Res Publica, 2014

    12. «Mæland ber langtidsledige komme seg ut og ta grep», i VG 29. desember 2016
    http://www.vg.no/nyheter/innenriks/arbeidsledighet/maeland-ber-langtidsledige-komme-seg-ut-og-ta-grep/a/23878850/

    13. Årlig nasjonalregnskap 2016, tall fra Statistisk sentralbyrå 9. februar 2017
    https://www.ssb.no/nasjonalregnskap-og-konjunkturer/statistikker/nr/aar/2017-02-09#content

    14. SSB: Arbeidskraftundersøkelsen, 4. kvartal 2016
    https://www.ssb.no/arbeid-og-lonn/statistikker/aku/kvartal/2017-01-26#content

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s