En forfatter har klart å hisse på seg store deler av den norske, intellektuelle eliten. Han skyter med skarpt og mange føler seg truffet. Kjartan Fløgstad er vår mest politiske forfatter, og han mener det foregår en demonisering av arbeiderklassen.

Tidlig i 2016 ga Kjartan Fløgstad ut essaysamlingen «Etter i saumane». Boken er et kampskrift mot det Fløgstad kaller nymccarthyismen, de politiske og kulturelle angrepene på alt den sosialistiske arbeiderbevegelsen fikk til i forrige århundre. Kjartan Fløgstad vil «gå den liberale vestlege sjølvforståinga nærmare etter i saumane.» Ikke rart at angrepene på de perspektivene han reiser har vært så krasse, det er jo det rådende verdensbildet han angriper.

Arbeiderklassens århundre

Fløgstad kaller 1900-tallet for ”arbeiderklassens hundreår”, en periode der den organiserte arbeiderklassen vant mange store seiere. På sett og vis maktet arbeiderbevegelsen å temme kapitalismen, og skapte egalitære samfunn aldri tidligere sett i historien. Men i følge Fløgstad er historiske seiere i ferd med å gå tapt, arbeiderbevegelsen er på vikende front, og de kreftene som klarte å temme kapitalismen er kraftig svekket. Samtidig foregår det en storstilt omskriving av historien. Ledende intellektuelle fører an i en demonisering av arbeiderklassen og av den bevegelsen som så drastisk bedret levekårene for millioner av mennesker.

I en tid da store deler av litteraturen er sentrert rundt navlen til den urbane middelklassen, tilbyr Kjartan Fløgstad andre perspektiv. Fløgstad har alltid evnet å se de store sammenhengene, hvordan folks liv er prisgitt krefter utenfor dem selv og den nære familien, utenfor lokalsamfunnet, ja, også utenfor nasjonens rammer. Han er en forfatter som har skjønt globaliseringens konsekvenser.

Litteratur med utgangspunkt i arbeiderklassen

Fløgstad sier selv at hans perspektiv i stor grad springer ut av egen klassetilhørighet. Oppvokst i Sauda, og med sine første arbeidsår i industrien, jobbet han deretter som sjømann. Selv om han senere studerte språk og litteratur ved universitetet har han aldri glemt utgangspunktet sitt.

Fløgstad er den komplette forfatter. Siden debuten i 1968 er det kommet nesten 50 bøker, innenfor alle genrer. Dikt, fortellinger/noveller, romaner, krimbøker (under pseudonym), essays, oversettelser, biografier, reiseskildringer, skuespill, dokumentarer  og bedriftshistorie.

Allerede i novellesamlingen «Fangliner» fra 1972 er klasseperspektivet spikret, ved at stemmene til industriarbeidere og sjømenn trer frem. Kanskje ikke så originalt på det politiserte 70-tallet, da den politiske litteraturen sto sterkt. Romanene «Dalen Portland» (1977) og «Fyr og flamme» (1980) befestet Fløgstads posisjon som en dikter fra industriarbeidernes verden, der hans fiktive Lovra fremstår som paralleller til ensidige, vestlandske industristeder som Sauda, Odda og Årdal.

Fløgstad har aldri vært en traust sosialrealist, til det var han allerede tidlig for inspirert av den latin-amerikanske litteraturen, der det i tillegg til realisme også var plass til fabuleringer og fantastiske elementer. Fløgstads sans for burleske karakterer og språklige blødmer gir også romanene et løft, humoren er sjelden langt unna.

Både miljøet og tematikken tas opp igjen i «Grand Manila» (2006). Dette er en kollektivroman hvor vi følger fire familier over to generasjoner, alle knyttet til mangansmelteverket i Lovra. Romanen er befolket med karakterer som bærer uvanlige navn, prosaen benytter seg av en mengde ordspill, og attpåtil har Fløgstad diktet folkelige sangtekster oppi det hele. Disse virkemidlene har kritikere ikke alltid verdsatt, som om de burleske, nesten løsslupne innslagene forringer romanene. Men det er jo tvert imot, det er dikteren Fløgstad som viser dynamikken som ligger i spennet mellom lav- og høykultur.

Samtidig er dette en roman der Fløgstad virkelig gir seg i kast med storpolitikken, både når det gjelder internasjonal storkapital og historiske hendelser som vinterkrigen i Finland. Det gir Fløgstad anledning til å behandle den ideologiske kampen mellom venstre- og høyresiden, mellom kommunister/sosialister og fascister/høyrenasjonalister.

Fløgstad baserer seg også på historiske personer, noe han altså gjør i enda større grad i sine tre siste romaner – «Grense Jakobselv», «Nordaustpassasjen» og «Magdalenafjorden». Både i sin storslagne historiske og geografiske spennvidde, tematikk og litterær metode kan «Grand Manila» sees som en direkte forløper til disse, som første bok i en romankvartett.

Nazismen har overlevd

Romanen «Grense Jakobselv» fra 2009 handler om det store sivilisasjonssammenbruddet i Europa mellom 1933 og 1945, og de politiske senskadene som fulgte. Her starter Fløgstad sitt krasse oppgjør med den rådende historieoppfatning. Den tyske nazismen var ikke et pøbelvelde som slo seg frem nedenfra, det var tvert imot et prosjekt som den dannede, akademiske eliten stilte seg bak. Fløgstad har tydeligvis lest seg opp på en mengde nye kilder, for romanen er spekket med historiske personer og hendelser. Men det er jo en roman vi leser, og nettopp dette; at Fløgstad blander fakta og fiksjon, ble problematisert av flere kritikere.

Men hovedpoenget er klart: Nazi-Tyskland ble knust militært, men tankegodset overlevde i forbausende grad ved at sentrale personer fra det 3. riket etter krigen fikk posisjoner i hele samfunnet. Dette gjaldt ikke bare i Vest-Tyskland, men i hele Europa. Nazismens innflytelse stoppet derfor ikke i 1945, den fortsatte da den kalde krigen slo inn. «Grense Jakobselv» ble lest politisk av kritikerne, og mange av dem likte ikke det de leste.

«Marxist Hunter» fra Oslo Vest

 

I «Nordaustpassasjen» fra 2012 går Fløgstad direkte inn i aktuell norsk virkelighet ved at han skriver inn 22. juli terroristen i romanens første del, og bruker plass på å gjendrive en del av misoppfatningene bak ugjerningene. For Fløgstad er det viktig å vise at ABB først og fremst angrep det han oppfattet som marxister og kulturmarxister, og ikke innvandrere og muslimer. Terroren var derfor rettet mot arbeiderbevegelsen og ikke mot innvandrere.

På ABBs egenproduserte uniform er emblemet med teksten ”Marxist Hunter” det som trigger Fløgstad til å ta et oppgjør med hele miljøet som ABB sprang ut av, altså Oslo Vest, en monokulturell, borgerlig, kulturkonservativ, høyrevridd enklave. For Fløgstad er det selvsagt at Norge hadde reagert helt annerledes hvis ABB for eksempel kom fra Karmøy eller Otta. Da ville media ha satt fullt lys på terroristens hjemsted, for på den måten søke etter svar på hvilke mekanismer ved hjemplassen som skapte en slik terrorist. Men Oslo Vest? Her er romanen både på sitt mest opplysende og intellektuelt overbevisende.

Denne utlegningen kan vi se i sammenheng med Fløgstads tidligere pamflett ”Brennbart” fra 2004, der han går sterkt i rette med kulturkonservative skribenters forsøk på å koble nynorskbevegelsen opp til NS under krigen. Hans forsvar for folkelig kultur vies også stor plass i «Etter i saumane». Forsøket på å koble norsk folkemusikk til nazismen, slik en utstilling på Valdres Folkemuseum i 2013 gjorde, vekker Fløgstads raseri. Han dokumenterer hvordan nazipropagandaen misbrukte norsk folkekultur, helt konkret ved et møte mellom langeleikspilleren Ola Brenmo og SS-lederen Heinrich Himler på Norsk Folkemuseum i 1941.

”Nordaustpassasjen” er i romanform Fløgstad på sitt mest politiske. Han fremskriver en del økonomiske og politiske trender og tegner opp en dystopi i nær fremtid. Mange stater som vi kjenner i dag har brutt sammen, og nye statsdannelser har oppstått, gjerne styrt av narkokarteller eller høyrenasjonalistiske militsgrupper. Han skildret en pervertert rovkapitalisme, der de politiske makthaverne er så sauset inn i kriminelle nettverk at det ikke er mulig å se forskjell på lovgiver og lovbryter. Etter ”The Panama Papers” virker jo dette nærmest som profetiske visjoner.

Kulturelitens kobling til fascismen

I ”Magdalenafjorden” fra 2014 er handlingen lagt til perioden mellom 1930 og 1970, og av de mange tema han tar opp er koblingen mellom modernismen i kunsten og den fascistiske bevegelsen. Overraskende mange sentrale kunstnere/litterater i det 20. århundre var høyrevridde og antidemokratiske, til tross for at den kunsten de skapte var banebrytende og radikal. For Fløgstad er det et paradoks å stoppe opp ved. Igjen slår han hull på myten om at nazismen/fascismens kulturuttrykk baserte seg på folkelig smak, det var tvert imot i høykulturelle kretser at høyreekstremt tankegods fikk gjennomslag.

Nazismen og fascismen var ikke et pøbelvelde drevet frem av de underprivilegerte, men tvert imot et eliteprosjekt. Fascismens suksess kan forklares ved at den ble adoptert og omfavnet av de ledende klassene, mens sosialismens og kommunismens oppslutning hadde helt andre røtter.

Alle gode Fløgstadromaner inneholder kapitler og/eller karakterer fra det fiktive industristedet Lovra. Så også denne. I åpningskapitlet introduseres vi for Franklin Pettersen Tverrli, en unggutt som på sin førstereistur som byssegutt i utenriksfart nektes å gå i land i USA, fordi amerikanske myndigheter anser ham som en politisk tvilsom fyr. Slik kobler Fløgstad oss opp mot norske redere, og deres samrøre med politiske regimer som vi offisielt tok avstand fra, som Spania under Franco.

Vår mest politiske forfatter

Fløgstad har selv sagt at han startet opp som en apolitisk forfatter, i dag er han kanskje vår mest politiske. Hans litterære metode har blitt å dikte, for ikke å si spekulere, rundt historiske hendelser og personer. Temaene hentes gjerne fra den brytningstiden som mellomkrigstiden var, der klare ideologier som fascisme og kommunisme sto steilt mot hverandre.

I årets essaysamling angriper Fløgstad et norsk, intellektuelt ”tankepoliti” lokaliser ved Universitetet i Oslo. Sammen med høyreorienterte ”tenketanker” som Civita leder de an i et ideologisk felttog, der de kort fortalt fremstiller kommunisme og nazisme som to alen av samme stykke; totalitære ideologier som nærmest er åndelige tvillinger. Fløgstad godtar ikke dette, han aksepterer ikke at et «tankepoliti» definerer et sett politisk korrekte oppfatninger med basis i en historiefremstilling som halter på vesentlige punkter. For Fløgstad er ikke historien slutt, sosialismen ikke avleggs.

For de som ennå leser skjønnlitteratur er Kjartan Fløgstads senere romaner obligatorisk lesning. Ingen annen utfordrer nemlig den rådende oppfatning med samme intellektuelle og litterære kraft. Og ennå er ikke siste ord sagt.

Fløgstads romaner:

Rasmus (1974), Dalen Portland (1977), Fyr og flamme (1980), U 3 (1983), Det 7. klima (1986), Kniven på strupen (1992), Fimbul (1994), Kron og mynt (1998), Paradis på jord (2002), Grand Manila (2006), Grense Jakobselv (2009), Nordaustpassasjen (2012), Magdalenafjorden (2014)

Noen lenker til den aktuelle debatten:

”Kaller Bernt Hagtvet for ”tankepoliti”, Dagsavisen 7. april 2016
http://www.dagsavisen.no/kultur/kaller-bernt-hagtvet-for-tankepoliti-1.708840

”Sjokkert over Fløgstad”, Dagsavisen 8. april 2016
http://www.dagsavisen.no/kultur/sjokkert-over-flogstad-1.709452

”Kjartan Fløgstad har hisset på seg forskere”, Universitetsavisa 11. april 2016
http://www.universitetsavisa.no/forskning/2016/04/11/Kjartan-Fl%C3%B8gstad-har-hisset-p%C3%A5-seg-forskere-56571.ec

”Stor, vennlig kriger”, Morgenbladet 1. april 2016
https://morgenbladet.no/boker/2016/03/stor-vennlig-kriger