Norge spilte en aktiv rolle både før, under og etter den ulovlige angrepskrigen i 1999. Krigen betydde slutten for Jugoslavia og sikret Vesten en lojal støttespiller på Balkan. Etter krigen jobbet Norge aktivt for «fargerevolusjon». «Frihetskjemperne» vi støttet ble senere tiltalt for krigsforbrytelser.

(Denne artikkelen ble først publisert i to deler i desember 2020, men legges ut på nytt i anledning 25-års dagen for det folkerettsstridige NATO-angrepet på Jugoslavia som startet natt til 25. mars 1999).

Krigen mot Jugoslavia representerte noe helt nytt. I NATOs nye strategiske konsept fra 1991 ble det åpnet opp for å bruke militærmakt utenfor medlemslandenes territorium, såkalt «out-of-area». Med angrepet på Jugoslavia fikk vi for første gang se hva «nye» NATO sto for.

Den ulovlige NATO-krigen

Natten til 25. mars 1999 gikk NATO til angrep på et lite land på Balkan – den føderale republikken Jugoslavia. 400 NATO-fly slapp bomber fra så stor høyde at det jugoslaviske luftforsvaret ikke kunne nå dem. Slik unngikk NATO egne tap. Konsekvensene av å angripe fra stor høyde var imidlertid at bombene også traff sivile mål. Men den prisen var USAs utenriksminister Madeleine Albright villig til å betale. Gjennom år med borgerkrig og blokader trodde hun at Jugoslavia raskt ville kapitulere da verdens mektigste militærallianse angrep med en slik overlegen styrke.

Men som det ofte gjør i krig gikk ikke alt som planlagt. Jugoslavia ga ikke etter. Bombeangrepene måtte mangedobles. Ved hjelp av en armada på over 1.000 fly ble angrepet utvidet fra militære mål til infrastruktur som broer, elektrisitets- og vannforsyning og oljeanlegg. Tilværelsen skulle gjøres så uutholdelig som mulig slik at president Milosevic måtte kapitulere. Det tok 78 dager med massiv bombing før det skjedde. Da hadde NATO gjennomført 38.000 flyvninger, angrepet 900 mål og avfyrt 26.000 bomber, missiler og maskinkanongranater. Klasebomber og prosjektiler av utarmet uran var en del av arsenalet.

Alle Jugoslavias oljeanlegg, og de viktigste vei- og jernbaneforbindelsene, inkludert større broer, var ødelagt. Men også sivile mål ble truffet. En missil traff et passasjertog og drepte 10 mennesker, et annet rammet et pleiehjem og drepte 21. Den statlige kringkastingsstasjonen i Beograd (RTS) ble bombet og 16 ansatte ble drept. Hovedkvarteret for Sosialistpartiet ble bombet. Også den kinesiske ambassaden ble bombet og 3 personer drept, noe som gjorde at kineserne i etterkant oppga sin doktrine om ikke-førstebruk av atomvåpen.

Tapstallene spriker, alt etter hvilke kilder som brukes. Jugoslavia sa at de hadde mistet 6-700 soldater, mens NATO mente at 5.000 fiendtlige soldater var drept. For sivile dødsofre var det motsatt. Jugoslavene hevdet at opptil 5.700 sivile var drept, NATO mente det var mindre enn 1.500. En forskergruppe i Beograd anslo at de materielle ødeleggelsene kunne tilsvare opptil 150 milliarder dollar, og at det ville ta tiår å gjenreise landet.

Om bakgrunnen for angrepet

Den føderale republikken Jugoslavia (ofte omtalt som «rest-Jugoslavia») ble dannet i april 1992 av Serbia og Montenegro, de to gjenværende republikkene fra den sosialistiske føderale republikken Jugoslavia. Den serbiske republikken var delt inn i tre regioner; med Vojvodina i nord og Kosovo i sør. I en forfatningsendring fra 1974 hadde Kosovo oppnådd samme selvstyre som de andre republikkene i Jugoslavia, noe som førte til en «albanisering» i Kosovo. Albansk ble offisielt språk, og serberne ble gradvis marginalisert politisk og kulturelt. Fra 70 % etnisk albanere i befolkningen økte andelen til 90 %.

De jugoslaviske lederne fryktet at omveltningene i de østeuropeiske statene på 1990-tallet skulle fremprovosere krav om løsrivelse i Kosovo. Dette gjorde at Slobodan Milocevic snudde om på Titos selvstyreprinsipper. Kosovos uavhengige stilling ble opphevet og det ble innført en pro-serbisk politikk. Politiet ble rensket for kosovoalbanere, og en rekke tiltak ble innført for å reversere «albaniseringen». Bl.a. ble serbiske læreplaner og –bøker innført i skolene. Universitetet i Pristina ble rensket for albanske professorer og administrativt ansatte. «Albanisering» ble erstattet av «serbifisering» i Kosovo.

Dette møtte selvsagt stor motstand blant den overveiende albansk-etniske befolkningen. I mange år sto kosovoalbanerne for en konsekvent sivil og ikke-voldelig motstand mot den pro-serbiske linjen. Under ledelse av Ibrahim Rugova i Kosovos Demokratiske Liga (LDK) ble det i 1992 holdt valg, uten serbisk godkjenning. Rugova ble valgt til president for «Republikken Kosovo». Parallelle sivile institusjoner for albanerne ble bygd opp, side ved side med de offisielle serbiske.

Fra «terroristgruppe» til alliert

Etter flere år med sivil motstand, men uten synlige forbedringer, tok flere albanere til orde for væpnet opprør. De følte seg glemt av det internasjonale samfunnet og utestengt fra de forhandlingene som pågikk. Kosovoalbanere i Sveits grunnla den militante bevegelsen UCK og etablerte seg i Kosovo i 1993. I 1994-95 sto de bak likvidasjoner av serbiske politifolk, men også sivile ble ofre for drap utført av UCK. I 1996 gikk de til angrep på serbiske flyktninger i Krajina, i det nordlige Kosovo. Angrep på serbiske mål vokste raskt i omfang. I 1997 gikk nabolandet Albania nærmest i oppløsning, og UCK-geriljaen forsynte seg med våpen fra militære depoter der.

Bare i løpet av de to første månedene av 1998 sto UCK bak 66 væpnede angrep på serbere i Kososvo. Dette førte til at den amerikanske spesialutsendingen til området, Robert Gelbard, måtte rykke ut og fordømme UCKs voldsbruk. «Vi fordømmer på det sterkeste terroraksjoner i Kosovo. Det er hevet over tvil at UCK er en terroristisk gruppe», sa han. Når USAs mann i området satte terroriststempelet på UCK, hvordan kunne da Vesten fordømme at serbiske styrker bekjempet dem?

Den eskalerende konflikten i Kosovo ble imidlertid en gylden mulighet for krigshauker i Vesten.

UCK fremprovoserte NATO-invasjon

31. mars 1998 vedtok Sikkerhetsrådet en resolusjon om Kosovo. Der ble Jugoslavias suverenitet og territoriale integritet anerkjent. Men Jugoslavia fikk pålegg om å sette i gang forhandlinger for å finne en politisk løsning. Samtidig fikk kosovoalbanerne beskjed om å fremme sine politiske krav med fredelige midler.

En fredelig løsning måtte bety at begge parter kom motparten noe i møte. Det fantes imidlertid ikke noe samlende forhandlingspart fra kosovoalbanernes side. Ibrahim Rugova og LDK sto for en annen linje enn UCK-geriljaen. Ettersom konflikten eskalerte skjerpet også kosovoalbanerne sin krav. Bl.a. krevde de nå selvstendighet, noe som ikke var en del av Sikkerhetsrådets resolusjon. Kosovoalbanerne ville forhandle, men bare på vilkår som de visste at Milosevic ikke kunne gå med på.

1. januar 1999 overtok Norge formannskapet i Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE). Utenriksminister Knut Vollebæk skulle styre medlemslandenes dialog med Jugoslavia. Organisasjonens hovedoppgave er å hindre at konflikter oppstår og å megle i konflikter som har oppstått, men Vollebæk klarte ikke å styre diplomatiet inn i fredelige farvann. Med USA, NATO og EU på skulderen gikk det mot varm krig.

I etterkant er det lett å se at de militante i UCK spekulerte i å eskalere volden, for slik å fremprovosere full krig. De gamblet med at USA og NATO ville intervenere på deres side.

For å gjøre en lang historie kort: Da president Slobodan Milosevic nektet å akseptere den såkalte «Rambouillet-avtalen», som var et ultimatum fra USA og NATO om å tillate NATO-tropper å okkupere provinsen Kosovo, ble bombekampanjen «Operation Noble Anvil» igangsatt uten autorisasjon fra FN.

I mellomtiden haddeopinionen i Vesten blittforet med pro-krig propaganda, som krevde at NATO måtte gripe inn. Som vi har opplevd gjentatte ganger senere ble statslederen demonisert. President Slobodan Milosovic var en som bare måtte ryddes unna. Slik forberedte pressen opinionen på at krig var uunngåelig.

Dagens president Joe Biden gikk faktisk enda lenger. Mens bombingen pågikk tok han til orde for en okkupasjon av Jugoslavia, slik de allierte hadde okkupert Japan og Tyskland etter 2. verdenskrig:

“We should go to Belgrade and we should have a Japanese-German style occupation of that country.”
– Joe Biden til “Meet the Press” 9. mai 1999

I praksis valgte USA og NATO å gi sin støtte til terrorgruppen UCK, og å ødelegge «rest-Jugoslavia» med militære midler, for på den måten sikre seg en klientstat på Balkan.

Ulovlig krig i moralsk rustning

Ved Sovjetunionens og Warszawapaktens bortfall var NATO så mektig at den definerte sine egne regler. Jugoslavia-krigen viste at verdens mektigste militærallianse ikke lenger hadde noen skrupler med å gå til angrepskrig uten mandat fra FNs sikkerhetsråd i ryggen. At krigen dermed var ulovlig ifølge Folkeretten, og en forbrytelse mot freden, var visst ikke så nøye.

For å legitimere angrepet på en suveren stat oppfant NATO begrepet «humanitær intervensjon», og påberopte seg en moralsk plikt til å gripe inn med militære midler for å hindre overgrep mot sivilbefolkningen. Ved å påberope seg en plikt ga militæralliansen seg selv en moralsk rett til å gå til krig. Det høyverdige motivet skulle trumfe internasjonale rettsregler.

Norsk benektelse

Norske politikere kjøpte den moralske argumentasjonen om at NATO måtte gripe inn. Man skulle tro at avgjørelsen om å sende norske styrker utenlands for å delta i krig ville skape politisk strid, det var tross alt første gang siden 1945 at norske styrker deltok i «skarpe oppdrag».

På Stortinget var det imidlertid ikke noen debatt om norsk krigsdeltakelse. Først dagen etter at 6 norske F-16 fly hadde deltatt i angrepet kom saken opp. Dette var et brudd med Grunnlovens § 25 der det står at norske tropper «… må aldri brukast utanfor grensene til riket utan samtykke frå Stortinget». Talerne sa stort sett det samme; at det ikke var noen vei utenom å bombe. Den eneste representanten som talte mot bombing var Hallgeir Langeland fra SV, resten av SVs stortingsgruppe støttet bombingen.

Samtidig nektet statsministeren for at vi deltok i en krig. På en pressekonferanse midt under bomberegnet sa statsminister Kjell Magne Bondevik: «- Jeg vil reservere meg mot å si at Norge nå er i krig. Vi har ikke erklært krig mot Jugoslavia, men deltar i en militær operasjon i NATO-regi.»

Bondeviks uttalelse, der han bevisst unngår å si at Norge deltok i en krig, er symptomatisk for hvordan det politiske Norge benektet krigens realiteter. Denne vridde retorikken finner vi igjen i offisielle dokumenter. I Stortingsmeldingen som kom i etterkant er bruken av eufemismer påtakelig, det var som om Orwells ånd hadde tatt bolig i Det Kongelige Utenriksdepartement. Krigen omtales som «krisen» og bombeangrepene for «luftkampanjen». Uten nyanser fremstilles krigen som «den vellykkede militære operasjonen». For regjeringen var 78 dager med bombing et eksempel på vellykket «krisehåndtering».

Mange år senere tok Bondevik avstand fra omtalen av krigen som «en militær operasjon». Han sa at han hadde fått veldig klare råd fra embetsverket om å ikke kalle det en krig, for det ville medføre folkerettslige forpliktelser som en «militær operasjon» ikke hadde. Embetsverket fikk altså statsministeren til å bløffe det norske folk om krigens realitet.

Kosovo etter krigen

23. september 1999 kom Telemark bataljon til Kosovo. Da hadde KFOR (Kosovo Force), den NATO-ledede fredsbevarende styrken, stått i provinsen siden 12. juni. Oppdraget var å vedlikeholde fred og sikkerhet for befolkningen. Bataljonssjef Robert Mood har gitt denne skildringen av hva som møtte dem:

– Det var det totale anarki. Det fantes verken politi, rettsvesen eller sykehus. Serbiske hus sto i brann, og gamle serbiske kvinner ble slått i hjel. Branner antent av molotovcocktailer og håndgranater som ble kastet inn i serbiske hus, var dagligdags. … Vi hadde skapt oss et bilde av albanerne som ofre og serberne som overgriperne. Men virkeligheten vi møtte, var en albansk befolkning med enorm trang til gjengjeldelse. Alt var snudd på hodet.

Daværende utenriksminister Knut Vollebæk sa dette i 2016:

– Vi har feilet i Kosovo. Det går ikke bra i det hele tatt. Nå er det veldig få serbere igjen, og jeg forstår at mange av dem planlegger å reise fordi det er vanskelig å bo der. Det er et personlig nederlag, for det var ikke det vi gikk til krig for. Jeg bekjempet jo ikke Milosevic for å få en motsatt etnisk rensning.

Norge jobbet for «fargerevolusjon»

Norges angrep på den suveren staten Jugoslavia stoppet imidlertid ikke med at 180 militære og 6 F-16 fly deltok i NATO-krigen. Etter at Jugoslavia hadde kapitulert fortsatte Norge med «soft power» mot landets regjering, for å sikre at et «vestvennlig» regime skulle overta.

Da Bondevik-regjeringen gikk av i mars 2000 overtok Jens Stoltenberg som statsminister, med Thorbjørn Jagland som utenriksminister. Den nye Arbeiderparti-regjeringen arbeidet målbevisst for å styrte Slobodan Milosevic. Det gikk så langt at Milosevic skrev brev til FNs Sikkerhetsråd og protesterte mot at Norge blandet seg inn i landets indre anliggender. Dette i en situasjon der NATO okkuperte Kososvo med 50.000 soldater og Jugoslavia led under tøffe politiske og økonomiske sanksjoner.

Jagland ga Norges sendemann til Beograd, Sverre Bergh Johansen, ordre om å gjøre det han kunne for å bidra til å fjerne Milosevic fra makten. Bergh Johansen etablerte nær kontakt med opposisjonslederen Zoran Dindic og bisto med å samle 18 partier i en valgallianse (DOS) mot regjeringen.

En rekke norske tiltak, koordinert fra Utenriksdepartementet og godkjent av Jagland, fulgte. Ordførere i byer og landsbyer kunne nå be om direkte økonomisk støtte fra Norge! Alt fra utplassering av søppelbøtter til utbetaling av studentstipendier på 1.000 tyske mark ble finansiert med norske skattepenger. Programmet «Asfalt for demokrati» handlet om å asfaltere hovedgater i serbiske landsbyer der motstanden mot Milosevic var stor. Slik viste ordførere fra opposisjonen innbyggerne sine hvilke fordeler de ville få ved å stemme på dem. Norge betalte. Et liknende konsept der landsbyer fikk gratis fyringsolje ble kalt «Olje for demokrati», en stor fordel i et land der NATO planmessig hadde ødelagt energiforsyningen ved bombing. Forutsetningen for å få hjelp fra Norge var at ordførerne sverget lojalitet til opposisjonen.

Norge jobbet rett og slett for en «fargerevolusjon».

I alt brukte Norge 80 millioner kroner på tiltak for å styrte Slobodan Milosevic, store deler av disse pengene ble regelrett smuglet inn i landet. Norge blandet seg direkte inn i den jugoslaviske valgkampen høsten 2000 da Utenriksdepartementet brukte 1,5 millioner kroner på å kjøpe datamaskiner og mobiltelefoner til opposisjonen. Slik jobbet den norske regjeringen bevisst for å undergrave regjeringen i en suveren stat.

4. februar 2003 sluttet Jugoslavia å eksistere. Da vedtok det føderale parlamentet i Beograd å endre navnet på føderasjonen til Serbia og Montenegro.

Det rettslige etterspillet

De som ga klarsignal til den ulovlige NATO-bombingen i 1999 har aldri blitt tiltalt for noe som helst. Disse er krigens store seierherrer, de oppnådde sine politiske mål og fikk innsatt «vestvennlige» regimer.

Annerledes er det for de serbiske og kosovoalbanske lederne. Utfallet av de internasjonale rettsprosessene som er ført har imidlertid ikke vært som det vi i NATO-landene forventet. Den serbiske «hovedskurken» er delvis frikjent, mens de kosovoalbanske «frihetskjemperne» har havnet på tiltalebenken for terrorisme.

31. mars 2001 ble Milosevic arrestert og utlevert til Det internasjonale krigsforbrytertribunalet for det tidligere Jugoslavia (ICTY) i Haag, som den første statslederen i verdenshistorien. Han hadde allerede i 1999 blitt tiltalt for krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten. Rettssaken i Haag pågikk til Milosevic ble funnet død på cellen etter 5 år i varetekt.

Etter sin død ble Milosevic, som NATO-mediene omtalte som «slakteren på Balkan» fordi han angivelig støttet grusomhetene som serberne i Bosnia-Hercegovina sto bak, langt på vei frikjent av domstolen. Dommen sier at han ikke var medansvarlig, men tvert imot motstander av krigsforbrytelser begått av serbere i Bosnia. Dommen fra 2016 er nærmest dysset ned i vestlige medier, siden den motsier mye av propagandaen som legitimerte krigen.

Kosovos president Hashim Thaci, som tidligere var talsperson og politiske leder for Kosovos frigjøringshær (UCK), ble derimot arrestert i november i år. Han er tiltalt for krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten, for handlinger begått i perioden 1998-1999. Kadri Veseli, lederen for Kosovos demokratiske parti (PDK) og tidligere sjef for UÇKs etterretningstjeneste, er også tiltalt, sammen med to andre politikere med bakgrunn fra UCK. Disse fire er anklaget for forfølgelser, vilkårlige arrestasjoner, grusom behandling, tortur og drap.

Kosovokrigen resulterte i mer enn 10.000 døde, og 1.641 personer er fremdeles ikke gjort rede for.

Kilder:

Gunnar Garbo «Også krig er terror», Eget forlag 2002, s. 146-239, Kristoffer Egeberg «Fredsnasjonen Norge», Kagge forlag 2017, s. 85-192, «Om samarbeidet i Atlanterhavspaktens organisasjon i 1999», St.meld. nr. 36 (1999-2000), «Slobodan Milosevic langt på vei frikjent for krigsforbrytelser i Bosnia», abcnyheter.no 09.08.16, «Oppgjøret etter Kosovokrigen: Kosovo-domstol med sin første pågripelse», forsvaretsforum.no 25.09.20, «Oppgjørets time i Kosovo», Le Monde Diplomatique desember 2020