Argumenter, statistikk og logikk er sjelden nok. For virkelig å overbevise må du ha et bilde eller en fortelling som åpner øynene på folk. Dette har Roger Gjerstad forstått.

Da Per Kleiva døde i fjor høst spurte jeg om når det ikoniske bildet av norske jagerfly som slapp 600 bomber over Libya i 2011 kommer? Referansen var selvsagt Kleivas berømte ” Tre blad frå imperialismens dagbok I, II og III”, som ble laget i 1971 som en protest mot Vietnamkrigen.

Det viser seg at kunstneren Roger Gjerstad har laget et bilde om den norske bombingen av Libya. Det ble stilt ut på USF-Verftet i Bergen i 2015, og på Radøy Kunstsenter samme år. Det er grunn god nok til å se nærmere på et lite utsnitt av Roger Gjerstads kunstproduksjon.

Libya-bildet «588»

Det store bildet (2m 40 cm x 2m 40 cm) er skåret ut med motorsag (!). Tittelen «588» er relatert til antall bomber som norske F-16 fly slapp over Libya.

Gjerstad sier selv: «Ja, jeg hadde tittelen 588, men det burde vel heller være ca. 425, eller det antallet bomber som Norge slapp uten noen form for krav til mål. Det ble bare opp til flygerne, og slik bombing i villelse rammet selvsagt unødig sivile mennesker. Slik var det et Nürenberg, direkte bombing av uskyldige sivile, og slik et angrep helt på tvers av folkeretten.»

Gjerstad arbeider nå videre med bildet i mindre størrelse, der kapitaleierne og generalen fremstår som tre pikker. Plakat skal det også bli.

En radikal kunstagenda

 

«Alle omveltninger og revolusjoner er alltid et spørsmål om bevissthet, om opinion. Det er alltid en kamp om folks hoder. … Kunsten er et av de viktigste våpna i denne kampen.»
Røde Fane nr. 1/1986

 

Roger Gjerstad og Åse Eriksen tok i 2000 initiativ til å etablere Radøy
Kunstsenter- RKS. Dette var «et motkulturelt eksperiment som tenderte mot en selvutslettende naivitet» (Gjerstads egne ord), et forsøk på å prøve å gjøre noe på tvers av kapitalens kulturmaskin. Markedsmekanismene, som i høyeste grad også er virksomme på kunstfeltet, medfører en utvelgelse, en sentralisering, og kommersielt salg av samtidskunstnernes arbeider. I følge Roger Gjerstad er dette ødeleggende for mangfoldet og etablerer en konsensus om at kultur er fellesskap og kos.

Radøy Kunstsenter opphørte i 2016, men for Roger Gjerstad er kunstens rolle i den politiske kampen slett ikke over. Selv har jeg vært på flere møter der Gjerstad har tatt til orde for at vi må bruke kunsten i politiske aksjoner, for slik å kunne kommunisere til sansene, ikke bare til intellektet. Han har også helt spesifikke tanker om hvordan kunsten skal nå ut til folk, og en radikal idé om å inkludere folk i selve kunstproduksjonen.

På Gjerstads kunstner-cv finner vi en lang rekke verk som relaterer seg til konkrete politiske saker. For å nevne noe:

Han laget plakat til kampen for bevaring av Alta-Kautokeino vassdraget, den ble vist på Høstutstillingen, og et bilde om utbygging av Gaularvassdraget, som ble stilt ut på Vestlandsutstillingen. Han laget plakat til LO-aksjonen «Ja til arbeid», som ble sendt til over 100 fagforeninger. Han laget bilde om Palestinakonflikten, og et stort bilde om Afghanistan, som begge ble vist i Kunstforeningen. Et bilde om oppdelingen av Jugoslavia ble stilt ut på Hordaland Kunstsenter. Han laget bilde om mordet på Olof Palme. Han laget en stor U-båt, for å vise vanviddet som skulle til for å lage en verdenskrig, osv.

I en kort artikkel er det bare mulig å velge ut noen få eksempler, her med Roger Gjestads egne kommentarer.

Kunststunt på Torgallmenningen

«Kunsten er en måte å se (å erkjenne) verden på, i et språk som taler til andre sider ved sinnet enn fornuft og logikk. Den gjør verden «gripbar» – dvs. den gjør det mulig å hanskes med verden, å handle.»
Røde Fane nr. 1/1986

 

Et av de mest kraftfulle politiske markeringene i Bergen noensinne skjedde på byens storstue Torgallmenningen. Roger Gjerstad forteller:

«Jeg lagde de store figurene ut fra store finerplater på 2,40 m x 2,40 meter. Ved å snu den ene figuren fikk jeg to figurer på en plate og muligheter for å lage de rimeligst mulig og å lage de så stive at de kunne stå. Slik kunne de brukes ute ved en rekke demonstrasjoner og utenfor Kunstforeningen som del av en kollektiv utstilling.

Vi ble enige om å lage en større visning på Torgallmenningen med musikk og lyder. Det ble til en performance dagen før demonstrasjonen mot den bestialske krigen i Irak, med 10.000 mennesker på Torgallmenningen, med hjelp fra flere gode politiske venner, og i samarbeid med Norsk Folkehjelp.

Ved å brenne en del av figurene, fikk en ikke bare en parallell til vanviddet under nazismen, men også til Hiroshima, og til Vietnamkrigens napalmbombinger og Irakkrigens bruk av brennende fosfor og utarmet uran. Slik var en del av figurene bare sprøe rester og forkullede silhuetter av mennesker og et bilde av krigenes vanvidd.»

Om «Livets nakne essens»

Bildet er skåret ut med motorsag, noe en tydelig ser på nært hold, for å skape en parallell til den brutalitet det er å ta andres liv. Sammen med bildet fulgte en tekst Roger Gjerstad skrev om livets essens. Motivet viser et av ofrene som lå på betongen utenfor konsentrasjonsleirene.

Gjerstad sier: «Figuren ligger nesten som en korsfestet kristusfigur, som en av mange uten navn. Naken og glemt er at denne personen tidligere også var et lykkelig barn.»

Om Palme-bildet

Roger Gjerstad tror absolutt ikke at Olof Palme var et tilfeldig offer, en statsminister på feil sted, på feil tidspunkt. Gjerstad teori: «Gorbatsjov kom med glasnost og perestrojka og et ønske om diskusjoner om et atomfritt Norden. Det var dette Palme skulle til Moskva for å diskutere da han ble «tatt ut». Provokasjonen med den siste ubåten, som var en NATO-ubåt, fikk hele Sverige og 12 generaler til å gå «bananas». Palme ble «tatt ut» av agenter, kriminelle, fra et av Nato-landene.

I hovedsak stod NATO bak «uttaket», med skuddet mot ryggsøylen og hjertet og pulsårene mot hjernen, og slik var skuddet ikke bare totalt dødelig, men det var bevisst beregnende for helt sikkert å «ta ut» personen.»

Kunsten i det kapitalistiske samfunnet

«Kunstnerne er økonomisk avhengig av det borgerlige samfunnet og dets institusjoner», sier Gjerstad. Dette setter sitt preg på livet og kunstnernes ideologi. Men å legge et sentralt politisk ansvar på kunstnerne, er å blande sammen kunstens innhold med kunstens samfunnsmessige funksjon. Kunstens innhold bestemmer ikke dens fungering, men klassesamfunnet som vi lever i.

Slik er det ikke kunstnerne som bestemmer eiendomsretten og bruksretten over kunst og kunstens rådende ideologi, men samfunnet.

«Hele systemet med gallerier for kjøp og salg, kunstelskere og kunstforståsegpåere, gallerister, kuratorer, kunstspekulasjon, høye priser og snobberi … kunstens varekarakter er en makt på tvers av kunstens innhold og form, og det er hele dette systemet som hindrer at folk får tilgang på disse sentrale ytringene», sier Gjerstad.

Siden kunst handler om kommunikasjon er det viktig å gjøre kunsten tilgjengelig for folk, og å forenkle folks møte med kunst ved å bryte ned en del myter. For å takle en komplisert verden trenger vi oversiktlige bilder og fortellinger.

En kunststrategi for fremtiden

Slik tenker Roger Gjerstad om kunststrategien fremover:

«Vi prøver dette ut, ikke ved å lage kunst og vise det til folk, dette er gjort før. Heller ikke ved å etablere institusjoner i distrikter, da dette også er forsøkt. Heller ikke ved at en kunstner markerer seg alene med godt betalte stunts rundt omkring.

Jeg ønsker at vanlige folk dras inn i produksjonen av kunst. Siden de har manglende faglige kompetanse, vil de alle delta i diskusjoner og lage egne verk etter en felles kollektiv mal. Dette vil bli stilt ut for å prøve om dette er en mulig vei, slik at en også kan nærme seg mer sentrale områder å belyse gjennom kunstfeltet.»

«I praksis opprettholder jeg min egen produksjon», sier Gjerstad. «Jeg fristiller meg så godt det kan gjøres med ekstremt rimelig bolig og levekår, slik at jeg får en optimal frihet for mine uttrykk og mine visninger.»