Når ble det venstresidens oppgave å sende arbeiderklasseungdom til fronten for å dø for oligarkstaten Ukrainas landegrenser?

«Krig er forakt for liv» sa Nordahl Grieg. Dette er essensen i den krigsmotstanden som frontes av motstandere av våpensendinger til Ukraina, og for kravet om øyeblikkelig våpenhvile og forhandlinger. Krigen har vært en stillingskrig i mange måneder, og tapstallene er enorme. Parallellene til skyttergravskrigen under 1. verdenskrig er slående.

I en slik situasjon står krigsmotstanderne opp og krever at nedslaktingen må stoppes, altfor mange liv er allerede ofret. Heller ikke de militære tror på en snarlig militær seier, og NATO er innstilt på å holde krigen gående i årevis.

Vi har en bisarr situasjon der store deler av den såkalte venstresiden i NATO-landene ikke er krigsmotstandere, men tvert imot kappes om å samle støtte for krigen. Men når ble det venstresidens oppgave å sende arbeiderklasseungdom til fronten for å dø for det oligarkstyrte Ukrainas landegrenser?

Arbeiderklassen er den store taperen

Ukrainas grenser har endret seg flere ganger i historiens løp. Hvem har bestemt at de fem oblastene i Øst-Ukraina, der det store flertallet før krigsutbruddet var russisktalende, er så viktige å gjenerobre at det umuliggjør fredsforhandlinger? Er grensene slik de var før 24. februar 2022 så hellige at venstresiden bastant skal avvise forhandlinger og kompromiss for å få slutt på krigen?

Hvilke interesser er tjent med dette?

Arbeiderklassen, den vanlige ukrainske mann og kvinne og deres barn, er den store taperen i krigen. I tillegg til å ofre sine liv ved fronten opplever den en økonomisk tilbakegang uten sidestykke. Som innbyggere i en vanstyrt stat var ukrainerne i europeisk målestokk lutfattige før krigen, men etter krigsutbruddet har den ukrainske økonomien kollapset og gått tilbake med 35 %. De som hadde lite fra før har derfor enda mindre nå.

Hvem kjemper så den såkalte venstresiden i den USA-dominerte NATO-sfæren for?

Fred må være arbeiderklassens virkelige mål og kampsak. En snarlig stans av krigen er i arbeiderklassens interesser.

Hva slags stat er Ukraina?

Som Arne Overrein slår fast i det siste nummer av Vardøger skjedde det en kapitalistisk kontrarevolusjon i Ukraina i 1991, etter Sovjetunionens sammenbrudd. En ny klasse kapitalister overtok eierskapet til produksjonsmidlene, i realiteten ranet de til seg enorme verdier på folkets bekostning. Disse oligarkenes enorme makt har gjort den ukrainske arbeiderklassen til den fattigste i Europa.

Arne Overrein skriver:

Oligarkene har vanligvis egne sikkerhetsstyrker i sin tjeneste, de deltar i politikken direkte eller via mellommenn, de kjøper opp TV-kanaler som formidler politiske budskap i samsvar med deres interesser. Deres innflytelse er særlig påfallende når det gjelder politiske partier og deres evne til å gjøre dem til instrumenter for sine interesser.

All politisk makt i Ukraina er i dag i hendene på disse oligarkene. For å trygge sin egen maktposisjon har de skritt for skritt avviklet det reelle demokratiet, og styrer ved bruk av vold og korrupsjon. Ukraina har hatt et stort antall politiske partier, i 2015 var det registrert ikke mindre enn 297! Problemet var bare at de partiene som hadde innflytelse i realiteten var et instrument for en oligark, og at «partiet» ikke hadde andre hensikter enn å sikre denne oligarkens personlige interesser.

Unntaket var det ukrainske kommunistpartiet, som hadde stor oppslutning inntil det ble forbudt i 2015. Loven om «dekommunisering» forbød i tillegg alle kommunistiske symboler. Zelenskyj har videreført denne linjen. I dag er alle opposisjonspartier og opposisjonsmedier forbudt, i realiteten er all venstreopposisjon gjort ulovlig.

Er det den norske venstresidens oppgave å sende arbeiderklasseungdom til fronten for å dø for denne oligarkstaten, der deres egne meningsfeller i Ukraina ikke lenger har lov til å drive politisk virksomhet?

Zelenskyjs stat er grunnleggende arbeiderfiendtlig

Etter den russiske invasjonen i februar 2022 har det ukrainske parlamentet vedtatt en rekke lover som fratar eller innskrenker ukrainske arbeidere grunnleggende rettigheter. Lovene innebærer en ekstrem form for liberalisering av arbeidslivet.

En vesentlig lovendring er at hoveddokumentet som skal regulere arbeidslivet er den enkelte arbeiders individuelle arbeidsavtale. I praksis gjør dette fagorganisering og kollektive avtaler umulig. Arbeiderne må nå selv forhandle sine personlige betingelser direkte med arbeidsgiveren. Den beskyttelsen som lå i en kollektiv avtale er fjernet.

Protester fra internasjonal fagbevegelse og ILO er blitt ignorert, arbeidslovgivningen i Ukraina sikrer nå bedriftseiernes interesser på bekostning av arbeidstakernes.

Mens ukrainske arbeidere er sendt til fronten for å forsvare landet med livet som innsats, har altså det ukrainske parlamentet dolket dem i ryggen og benyttet anledningen til å frata disse arbeiderne helt grunnleggende rettigheter. Om de en dag vender hjem står soldatene så godt som uten rettigheter i arbeidslivet når de skal bygge seg en ny fremtid for seg og sine familier.

Er det denne oligarkstaten den norske, våpeneksporterende venstresiden er villig til å risikere en 3. verdenskrig for? I så fall, hvilken klasse er det de forsvarer?

Kilder:

Arne Overrein:«Broderfolkene, krigen og NATOs lange arm», i Vardøger 40 2023, Espen Løken: «Angrep på ukrainske arbeideres rettigheter», i Klassekampen 25.02.23