Når blodtåka har lagt seg over det politiske landskapet må noen ta et steg frem og si høyt at svaret ikke er å pøse mer våpen inn i krigssonen i Ukraina.

Det russiske angrepet på Ukraina er forkastelig. Det kan ikke forsvares, og jeg kjenner heller ingen som gjør det. Likevel, det politiske klimaet vi nå opplever i Norge og andre NATO/USA-vennlige land er skadelig. Det kan føre til at krigen eskalerer og ikke lenger kan begrenses til Ukraina. Tidligere storkriger har også startet i en mindre. Å kaste våpen i hendene på utrente ukrainske sivile er å be om et blodbad. Noen må si høyt at dette er galskap.

Hadde vi hatt rasjonelle politikere med hjerte for folks ve og vel hadde det nå blitt jobbet døgnkontinuerlig for å etablere kanaler for dialog og forhandlinger med Russland. Hovedoppgaven for enhver utenrikspolitiker og diplomat må være å få slutt på krigen så fort som overhode mulig.

Hvis ikke politikerne – på begge sider – viser vilje til snarest mulig å innstille krigshandlingene, må de som er imot krig våge å stå opp og si STOPP! Du bekjemper ikke krig med MER KRIG (les; 2000 norske panservernraketter). I Russland skal flere tusen anti-krigs demonstranter være arrestert allerede, de har vår vestlige sympati. Men er alle på vestlig side pro-krig? Kravet må være forhandlinger, fredsavtale og russiske styrker ut av Ukraina.

En ny krig på europeisk jord angår oss alle, vi har mildt sagt dårlige erfaringer med de tidligere. I denne situasjonen velger altså flertallet av norske Stortingspolitikere å helle mer bensin på bålet. Det er et alvorlig feilgrep.

«Alt russerne sier er propaganda»

For den som vil ha krig er det nødvendig å forstå minst mulig av fienden. For den som vi ha fred handler det om å prøve å forstå.
– Aslak Sira Myhre i Dagsavisen 24. februar

Da den russiske utenriksministeren Lavrov møtte den britiske utenriksminister Liz Truss beskrev han samtalen mellom dem som «en samtale mellom døve».

Nå kreves det lydighet og ensretting, så ikke prøv å nyansere, i dag er verden sort/hvitt. Slik er det politiske klimaet vi står i. I Norge bruker deler av kommentarkorpset tiden på å angripe folk som har hevdet andre synspunkter enn det som har vært god NATO-retorikk. Det sies nærmest rett ut at disse motstemmene har vært propagandister for Putin og at de står i ledtog med en diktator.

En sentralt plassert norsk kommentator oppfordrer kabel-TV leverandører om å fjerne russiske kanaler fra tilbudet. Langt verre er det når presidenten for EU-kommisjonen Ursula von der Leyen sier at RT (Russian Today) og Sputnik skal bannlyses fra å sende i EU-området. Vi skal for all del ikke høre på hva fienden sier, det har jo ingen verdi. Tidligere har Tyskland stengt ned den tyskspråklige utgaven av RT. Motreaksjonen fra russisk side var forutsigbar, russerne stengte Moskva-kontoret til Deutsche Welle.

Da får heller de frivillig døve slå hverandre i hodet med klubber fordi den ene ikke forstår hva den andre sier. Nå kreves det boikott av alt russisk. Skalk lukene, alle dører skal stenges. Idretten og kulturlivet sanksjonerer og boikotter.

Hva godt skal dette føre til?

«Hva var det vi sa?»

Det er tid for selvkritikk. Nei, vi var mange som ikke trodde at Russland ville angripe Ukraina. Men det betyr ikke at de som er døve for russiske synspunkter nå i triumf kan si «hva var det vi sa?». Vi andre kan med like stor påståelighet kontre med et «hva var det VI sa»? Vi har nemlig i mange år advart mot at den kontinuerlig NATO-ekspansjonen til slutt kunne føre til at Russland ville reagere militært.

En tidligere ambassadør og Høyrepolitiker skrev en kommentar på Facebook:

Det slår meg at hadde NATO blitt oppløst i 1990 da Warszawa-pakten ble nedlagt, ville vi sannsynligvis ikke hatt krig i Europa i dag.

Russland fører en angrepskrig i strid med FN-pakten. Det er forkastelig. Men våre egne politikere må også gå i seg selv, hva kunne de ha gjort for at dette ikke skulle skje? Når «fredsnasjonen» velger å sende våpen og ikke fredsmeklere, må vi si ifra.

Å stå opp for fred – mot krig – blir aldri feil.