Norges ulovlige kriger

De siste 20 årene har Norge deltatt i en rekke kriger, brutt folkeretten flere ganger, og bidratt til destabilisering av hele regioner. Alt har skjedd nesten uten debatt.

I egne øyne er Norge en fredsnasjon. Vi deltar i ulike «fredsbevarende operasjoner», jobber for å spre menneskerettigheter og demokrati rundt omkrig i verden, og stiller opp som fredsmeklere i internasjonale konflikter. Vi er tross alt landet som deler ut Nobels fredspris!

Men dette likner mer og mer et nasjonalt selvbedrag. Vi er ikke lenger en fredsnasjon, vi er blitt en krigsnasjon. Mens jurister har sagt klart ifra, har «den fjerde statsmakt» sluttet rekkene og stort sett stilt seg bak politikernes valg.

Brudd med etterkrigstidens politikk

Fra 1949 til 1999 var Norge et lojalt NATO-medlem, basert på forestillingen om at NATO var en «forsvarsallianse». På disse 50 årene var norske soldater aldri involvert i offensive krigshandlinger. I 1999 skjedde et dramatisk brudd med etterkrigstidens politikk, da Norge for første gang deltok i en angrepskrig. Jugoslavia var bare startskuddet. De siste 20 årene har Norge deltatt i aktiv krigføring en rekke ganger, drept sivile og ødelagt stater. Dette i skarp kontrast til situasjonen under den kalde krigen, da Norge unnlot å delta i USAs mange kriger rundt om i verden.

Norges holdning har vært at all krigføring skal utføres innenfor FNs rammer og være basert på FNs sikkerhetsråds resolusjoner. Etter at NATO endret strategi til «out-of-area», dvs. å igangsette militære operasjoner utenfor medlemslandenes territorium, har Norge blitt et militært støttehjul for USAs krigsmaskineri og deltatt i flere ulovlige kriger.

Brudd på internasjonal lov

FN-pakten er det viktigste dokumentet som regulerer nasjonalstaters handlinger i spørsmål om krig og fred. Her slås det fast at respekten for andre staters suverenitet er avgjørende for å opprettholde fred og sikkerhet, og at dette er medlemslandenes overordnede og viktigste mål.

I kapittel VII slås det fast at ingen kan gripe inn i et lands suverenitet uten Sikkerhetsrådets godkjenning. Uten et FN-mandat i ryggen vil derfor enhver væpnet aksjon/krigføring stride mot FN-pakten. Men dette har ikke vært til hinder for at Norge flere ganger siden 1999 har deltatt i angrepskriger, kriger som pr. definisjon er ulovlige.

Den nå avdøde jussprofessoren Ståle Eskeland advarte om at Norge kunne bli stilt til ansvar av Den internasjonale straffedomstolen. Professor Geir Ulfstein, en av de mest fremtredende norske ekspertene på folkerett, stiller også spørsmål ved om Norges militære engasjementer er innenfor rammene av folkeretten.

Jugoslavia

Mens pressen stadig viser til Krim for å illustrere hvor farlig Russland er, ser den ut til å ha glemt NATO-krigen mot Jugoslavia i 1999. Denne krigen uten FN-mandat endte med at et europeisk land ble splittet i to, og at provinsen Kosovo i Serbia med makt ble løsrevet fra Jugoslavia.

På det meste deltok over 1100 fly, hvorav 6 norske F-16. Utallige bomber og klasebomber ble sluppet, og over 200 krysserraketter skutt inn over Jugoslavia fra havet. Ulike kilder anslår mellom 500-1600 drepte sivile i løpet av den 78 dager lange NATO-bombingen.

Dette var første gang NATO tok i bruk begrepet «humanitær intervensjon» som begrunnelse for et angrep, angivelig for å redde kosovoalbanerne fra overgrep. I ettertid er det like naturlig å se angrepet som et ledd i en geopolitisk kamp, der USAs Bill Clinton og Storbritannias Tony Blair var pådriverne. De sikret Vesten en lojal støttespiller på Balkan, ved å opprette Kosovo som en klientstat.

Senere har krigføring for å beskytte sivile mot overgrep, eller begrunnet i en kamp for menneskerettigheter, blitt en gjenganger.

Afghanistan

Norges krigføring i Afghanistan startet i 2001 og pågår ennå. 18 år med NATO-krig har vært en katastrofe for det afghanske folket. Glem pratet om menneskerettigheter, likestilling og utdanning for barn; dette er realpolitikk. Godal-utvalget fordømmer bruken av humanitær retorikk for å forklare Norges tilstedeværelse i Afghanistan.

Norske myndigheter har tre hovedmål for «engasjementet» i Afghanistan. Det første og viktigste er alliansedimensjonen; å støtte USA og bidra til å sikre NATOs relevans. Norge har vært en god alliert og har i stor grad oppnådd dette målet. Det andre målet er å bidra til internasjonal terrorbekjempelse, ved å hindre at Afghanistan igjen blir et arnested for terror. Dette målet er bare delvis nådd, ifølge Godal-utvalget. Det tredje hovedmålet er å bidra til å bygge en stabil og demokratisk afghansk stat gjennom langsiktig bistand og fredsdiplomati. Dette målet er definitivt ikke nådd.

Høsten 2001 var det bred politisk enighet i Norge om å vise solidaritet med USA etter angrepet 11. september. Enigheten har i stor grad holdt seg i hele perioden. NATO invaderte Afghanistan og destabiliserte hele Midtøsten, men for den politiske eliten i Norge er dette underordnet. Det viktigste er å vise at Norge er en god alliert for USA.

Libya

FN-resolusjonen som lå til grunn for Norges bombing i Libya i 2011 åpnet ikke for regimeendring. Bombingen av Libya fortsatte lenge etter at den påståtte trusselen om en massakre var avverget. Derfor var bombingen ganske tidlig et brudd mot folkeretten, kanskje allerede i løpet av det første døgnet.

Under bombingen i Libya ga NATO luftstøtte til de islamistiske militsene som kriget mot Gaddafi-regimet. Norske F-16 jagerfly opererte i praksis som luftvåpenet til Al Qaida-styrkene på bakken! Norske fly slapp 588 bomber i 130 bombeangrep. Til dags dato er målene for disse bombene klassifisert informasjon, og den norske offentligheten har ikke sikker kunnskap om effekten av bombingen, hvor mye infrastruktur de norske bombene ødela, eller hvor mange sivile de drepte.

Da Gaddafi ble drept og styret falt, tok de islamistiske gruppene med seg våpnene til Syria, der de fortsatte kampen mot Assad. Norge fortsatte deretter sin operasjonelle støtte til islamistiske militser, ved å trene opprørsgrupper i Jordan.

Syria

Den væpnede kampen mot Syrias regjering, det som i vestlige medier omtales som en «borgerkrig», ble drevet frem av islamistiske opprørere, og støttet av land som Saudi-Arabia, Qatar og Tyrkia. Den offisielle norske holdningen er å støtte de «moderate» opprørerne, men i praksis består opposisjonen mot Assad-regjeringen av islamistiske grupper, i mange tilfeller med koblinger til Al-Qaida og IS. Uroen eskalerte til en fullskala krig i 2012, der mer enn 5000 væpnede grupper var i aksjon. Da all innsats for å starte en operasjon med FN-mandat mislyktes, sendte Russland tropper for å støtte Assad-regjeringen.

USAs svar var å etablere «Operation Inherent Resolve» – uten FN-mandat, offisielt for å bekjempe IS og andre islamistiske grupper i Irak. Norge sluttet seg til i 2014, og bidro med trening av de irakiske forsvarsstyrkene. Det var ikke noe FN-mandat for dette, men siden de norske styrkene ble sendt på forespørsel fra den irakiske regjeringen, sier de fleste juridiske eksperter likevel at denne operasjonen var lovlig og overholdt FN-pakten.

Men i mai 2016 sendte Norge – på forespørsel fra USA – 60 spesialsoldater for å trene opposisjonsgrupper i baser i Jordan. Dette var en utvidelse av «Operation Inherent Resolve» i Irak. I juli 2016 gjorde regjeringen et nytt vedtak, som åpnet for at de norske styrkene kunne krysse grensen fra Jordan til Syria. 20. mai 2017 meldte flere utenlandske medier at norske styrker hadde krysset grensen og gått inn i Syria. Det finnes ingen offisiell uttalelse fra den norske regjeringen om dette, og saken har fått liten medieoppmerksomhet. I februar 2018 returnerte de norske troppene til Jordan.

Tar lett på folkeretten

Mangelen på oppmerksomhet rundt Norges krigføring i Syria er slående. Det var ingen debatt i Stortinget, og liten medieoppmerksomhet. Den dagen norske soldater krysset grensen var det bare en nyhetsartikkel som omtalte hendelsen.

Det norske utenriksdepartementet mener at FNs sikkerhetsråds resolusjon 2249 gir rett til å kjempe mot IS i Irak og Syria, i samsvar med prinsippet om selvforsvar. Situasjon i Irak og Syria er imidlertid ulik. Den irakiske regjeringen inviterte de norske styrkene, mens Assad-regjeringen har protestert mot deres tilstedeværelse. En normal tolkning er at Norge brøt folkeretten da vi engasjerte oss i væpnet kamp på bakken i Syria.

Norge bidrar til destabilisering

USAs resonnement er at siden det er umulig å kontrollere regionen ved permanent militær okkupasjon, er taktikken å destabilisere regimene USA ikke liker – som Gaddafis Libya og Assads Syria – gjennom begrensede militære operasjoner, og militær støtte til opposisjonsgrupper. Strategien en kjent som proxy-krig, dvs. krigføring ved hjelp av stedfortreder.

Destabiliseringen av nasjoner som Libya og Syria er ikke en del av en offisiell norsk politikk, men blir en konsekvens av vår støtte til USAs politikk og militære operasjoner.

Pressens rolle

Den politiske nyorienteringen, der Norge deltar i angrepskriger, har skjedd nesten uten debatt. Grunnen er sannsynligvis at de politiske elitene, uavhengig av partitilhørighet, har vært enige. En servil presse har bidratt til at dreiningen – fra fredsnasjon til krigsnasjon – har skjedd stille og rolig, uten plagsom oppmerksomhet.

Professor Rune Ottosen har i flere studier vist at norsk presse har vært lite opptatt av at Norge har engasjert seg i folkerettsstridige kriger. Han har også dokumentert at de store norske avisene lojalt har sluttet rekkene og støttet norsk krigsdeltakelse. Slik har norske politikere endret grunnleggende prinsipper for norsk sikkerhetspolitikk, uten at vi har hatt en åpen, offentlig debatt.

Etter mangelen på resultater i Afghanistan, og ødeleggelsen av Libya, er det vanskelig å forstå at norske journalister ikke reagerte da Norge engasjerte seg i Syria-krigen i 2016. Dette skulle normalt vært en stor nyhetssak, men norske medier var nærmest tause.

I moderne krigføring fungerer mediene som en «slagmark for propaganda», derfor kreves det mot og profesjonalitet for å konfrontere fortellingen som blir gitt av regjeringer under krigføring. Det er nærliggende å konkludere at norsk presse har sviktet i rollen som «den fjerde statsmakt».

Kilder:

«FN-pakten», fn.no, «20 år siden Bondevik sendte fly til Nato-bombing av Jugoslavia», abcnyheter.no 24.03.19, «Idyllen slår sprekker», vg.no 25.02.03, «Milliardbistanden finner ikke veien til Afghanistans fattige», abcnyheter.no 29.07.19, «En god alliert – Norge i Afghanistan 2001-2014», NOU 2016:8, Ola Tunander: «Libyakrigen», Sirkel Forlag AS, 2018, Tormod Heier/Rune Ottosen/Terje Tvedt (red.) «Libya. Krigens uutholdelige letthet», Cappelen Damm Akademisk, 2019, Rune Ottosen «Norway’s New(s) Wars—Syria in the Norwegian Mass Media», Nordlit 11.11.19, Ottosen & Rudsengen «Ambivalent og historieløst? Norske avisers dekning av norsk militært nærvær i Syria og Irak», Internasjonal Politikk, vol 76 nr. 3 2018

4 kommentarer

  1. Finnast det noko institusjon/organisasjon/miljø i Oslo som gir denne type historie. Eg er ansvarleg for ei gruppe med europeiske ungdommar som bur i noreg i omlag eit år der me skal vera i Oslo i ein dag. Før om åra har eg teke dei med til Stortinget, Nobels fredssenter, 22-juli senteret og norsk folkemuseum. Her er det berre ein type narrativ som blir gjeven, stort sett kor stor og fin og flink Noreg er. Så veit du om ein slik alternativ aktivitet som har eit litt anna narativ og er litt meir kritisk til systemet Noreg?

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s