Hva skal vi med Den norske kirke?

Det er fullbrakt: Endelig har vi fått en kirke for de ikke-troende, de gudløse, de vantro.

Den norske kirke er kroneksempelet på at mennesket har skapt Gud i sitt bilde, og stadig omskaper Gud i takt med skiftende, politisk trender. Den norske kirkes teologi er tøyelig som en gummistrikk og vet å tilpasse seg, kanskje litt på etterskudd, men til slutt lander den på et standpunkt som folk flest kan akseptere.

Medlemmer av Den norske kirke er stort sett ikke-troende. Kun tre av ti medlemmer i kirken oppgir at de tror at Gud finnes, mens to av ti tror av og til. 17 prosent tviler. « – Kirken er til for alle som vil være med», sier direktøren i Kirkerådet. Tydeligere kan de knapt sies. At under halvparten av kirkens medlemmer er troende er ikke et problem, for Den norske kirke klarer seg utmerket uten en gud.

Folkekirken – tro hva du vil

Begrepet folkekirke er et nøkkelord for å forstå hvordan kirken kan overleve. Teologien er tilpasningsdyktig og lydhør for skiftende trender, bispekappene vet å snu seg etter hvilken retning vinden blåser. Derfor har den liberale teologiske fløyen så godt som kjørt over den konservative og parkert disse på kirkehistoriens skraphaug.

De liberale (troende og ikke-troende medlemmer) er mye mer påvirket av verdslig, humanistisk tankegods, slik dette har utviklet seg siden 1700-tallet, enn av Bibelen og tradisjonell kristen verdensforståelse. De liberale forfekter den brede, inkluderende folkekirken med plass til alle.

Når kampen om de kvinnelige prestene nå er vunnet for godt, og vi enda til har et flertall av kvinnelige biskoper (7 av 12), er det de homofiles rett til kirken som er fanesaken. Budskapet er at Guds kjærlighet ikke kjenner noen grenser, og at alle dermed kan inkluderes i det kristne fellesskapet. De liberale er gjerne også samfunnsengasjerte innen miljøkamp, antirasisme osv. Politisk kan de stemme alt fra Høyre til Rødt. At de liberale er bort imot alene om dette kristendomssynet i hele verden ser ikke ut til å plage dem det minste.

På motsatt fløy står de konservative. De konservative har vært på vikende front siden Ole Hallesbys utblåsing på 1950-tallet, alt det de tradisjonelt står for er tapte saker. Ikke nok med at så godt som ingen teologer lenger tror på helveteslæren, nå har det gått så langt at motstandere av kvinnelige prester blir sett på som særlinger. De konservative har stadig forsøkt å forene krefter for å slå tilbake ”forfallet”, men ender opp som en stadig mindre gruppering i kirken. Flere er presset ut, andre har gått frivillig. Abortkamp samler en viss støtte, men ellers synes de konservative å ha tapt alle skanser.

Hva sitter vi da igjen med? Jo, en sekularisert, humanistisk kirke med plass for alle, der teologien mer er basert på FNs menneskerettighetserklæring enn på Bibelen og gamle Luther. Kirken produserer familieritualer som dåp, konfirmasjon, bryllup og begravelse og kan sikkert leve godt av dette i mange år ennå. Medlemmene tror på akkurat det de selv vil tro på!

De fleste er ufrivillige medlemmer

Ved utgangen av 2018 var 71 % av befolkningen medlem av Den norske kirke. De aller fleste av disse medlemmene har ikke selv valgt å melde seg inn, men har blitt båret inn som spedbarn og tildelt medlemskap i kraft av en barnedåp. Disse nyfødte, i utgangpunktet frie individene, har altså blitt utsatt for et religiøst ritual, og blitt innmeldt i et religiøst samfunn, uten selv å være beslutningsdyktige. Medlemskapet bygger derfor ikke på samtykke.

De fleste kan leve hele livet som medlemmer, uten å være kristne. Dette oppleves som uproblematisk. Grunnen er at de fleste nordmenn lever helt sekulære liv, der religionen spiller en marginal rolle. Derimot krever det en aktiv handling å melde seg ut. I 2018 valgte 11.877 å melde seg ut av kirken, et lavt tall når det totale antall medlemmer er 3.724.857 personer.

Det høye medlemstallet kan vanskelig tas til inntekt for at Den norske kirke står spesielt sterkt i det norske folk. Det er hjelpeløse spedbarn som sikrer tilgangen til medlemmer. Kun 2.096 personer valgte på selvstendig grunnlag å melde seg inn i 2018.

Kirken opprettholdes av staten

 Grunnlovens § 16 sier at «Den norske kirke, en evangelisk-luthersk kirke, forblir Norges folkekirke og understøttes som sådan av staten.» I praksis betyr det at staten tar regningen, mens kirken har religiøs autonomi.

Etter revisjonen i 2012 er ikke kongen lenger kirkens formelle leder. Kirken kan selv utpeke biskoper, uten at kongen formelt må godkjenne disse.

Kongen er likevel pålagt å tilhøre Den norske kirke. I Grunnlovens § 4 står det at «Kongen skal alltid vedkjenne seg den evangelisk-lutherske religionen». Dette er selvsagt problematisk. Å påtvinge kongen en bestemt religion er et brudd på religionsfriheten. Men siden kongen neppe er spesielt religiøs, lar dette seg enkelt kombinere med medlemskap i Den norske kirke, flertallet av kirkens medlemmer er tross alt ikke-troende.

«Du skal ikke slå i hjel» – med mindre alle er enig om det

I det 5. bud er befalingen: «Du skal ikke slå i hjel». Det tar ikke kirken så høytidelig. Den norske kirke er så politisk opportun at den støttet Norges bombing av Libya i 2011.

Den ypperste blant biskopene – preses Helga H. Byfuglien – skjønte hvor vinden blåste og ga sin støtte til Libyakrigen. Regjeringen og de fleste andre gikk jo inn for det. Hun er ikke engang i stand til å ta avstand fra den i ettertid.

«Når også Den norske kirke ved preses uttrykte sin støtte til dette, var det med megen ambivalens, men også i tillit til de autoriteter og institusjoner som må forutsettes å ha kompetanse knyttet til utenrikspolitikk.»

Den norske kirke har altså ikke noe moralsk kompass som peker på at krig er galt, langt mindre en synd. Biskopene lytter nå mer til hva (verdslige) «autoriteter og institusjoner» sier, enn det budskap Gud selv hamret inn på to steintavler, og på merksnodig vis fikk overlevert Moses på Sinaifjellet, i hine hårde dager.

En slik kirke har vi ikke bruk for og bør ikke finansieres over statsbudsjettet.

Kilder:

«Tre av ti sier de tror på Gud», kirken.no 31.10.19, «Medlemsstatistikk», kirken.no, «Norges krigføring i Libya», brev til Kristian Kahrs fra Den Norske Kirke 08.06.15

1 kommentar

  1. «understøttes som sådan av staten». Den formuleringen er nok det som gjør at folk ikke melder seg ut. Hadde det vært medlemskontingent som tilsvarer kostnaden ville nok mange valgt å beholde pengene sine selv. Det er ikke småsummer det er snakk om heller. En 70-åring har nok understøttet kirken og andre livssynsorganisasjoner med 100.000 (2019-kroner) i løpet av sitt liv som skattyter. Helt ufriviilig.

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s