2018: De gule vestenes år

Den franske bevegelsen Gilets jaunes, De gule vestene, har oppnådd mer på få uker enn radikale partier har klart på flere tiår. Gilets jaunes er likevel ingen revolusjonær bevegelse, den angriper ikke roten til problemene.

Det gledeligste som har skjedd i Europa i 2018 er det sosiale opprøret i Frankrike, der en grasrotbevegelse har klart å ryste maktapparatet og fått gjennomslag for viktige krav.

Emmanuel Macron, han som for et år siden var den nyliberale elitens gullgutt, og som Arbeiderpartiets leder sammenliknet seg med, er på full retrett. Lønninger som ikke holder følge med levekostnadene, kutt i offentlig velferd, skattelettelser til de aller rikeste, og økte avgifter for folk flest, førte til at hundretusener tok til gatene. Etter noen uker med heftige demonstrasjoner har Macron slått kontra på vesentlige punkter. Det ble rett og slett umulig å ignorere raseriet når det viste seg at kravene som bevegelsen fremmet hadde støtte fra 77 % av franskmennene.

Startskuddet var en såkalt miljøavgift på diesel. Dette var dråpen som fikk det til å renne over folk utenfor de store byene, der kollektivtilbudet er dårlig eller ikke-eksisterende. Kostnadene med å komme seg til og fra jobb i egen bil var høye nok fra før. Så kom en moraliserende, urban elite og økte en flat skatt (kamuflert som miljøavgift), og gjorde hverdagen enda tyngre.

Protester mot økte drivstoffpriser
Forsøk på å øke avgiftene på bensin og diesel med henholdsvis 1 eurocent (8 øre) og 4 eurocent (32 øre) var det som utløste det sosiale opprøret.


En grasrotbevegelse med rettferdige krav

Raseriet kom uventet også for venstresidens organiserte, og det skapte først forvirring. Er ikke miljøavgifter noe som skal støttes? Typisk var reaksjonen fra tyske Die Linke, som fordømte opprøret. Så fjernt fra folks hverdag står altså ledere i enkelte «venstrepartier», at de ikke gjenkjenner et rettferdig sosialt opprør når det skjer rett foran øynene på dem.

Gilets jaunes oppsto tilsynelatende spontant. Bevegelsen har ingen egentlig leder eller ledelse, og mye av organiseringen skjer på sosiale medier. Det som startet som et opprør mot økte drivstoffpriser har utviklet seg til en protest mot galopperende ulikhet og mot eliten som styrer i Frankrike. Kravene de har fremmet er en lang liste som i sum kan betraktes som et program mot den dominerende nyliberale politikken.

Macrons knefall for det sosiale opprøret betyr at demonstrantene har oppnådd å få økt minstelønnen med 100 euro i måneden, fått avlyst skatteøkningen for pensjonister og fått løfter om skattetiltak for de lavtlønnede. Totalkostnadene kan komme opp i 15 milliarder euro og øke det franske budsjettunderskuddet til 3,5 % av BNP. Dette er en stor seier. Det betyr at EUs overordnede og udemokratiske krav til medlemslandenes budsjetter må brytes. Det må virkelig smerte Macron å gå til slike innrømmelser, men så sterk er altså kraften i opprøret og frykten det har plantet i maktapparatet.

Makten finnes i gatene

Det er ikke radikale partier eller fagforeninger som kan ta æren for dette. De som har tatt til gatene er en heterogen blanding av mennesker, mange har aldri demonstrert før og har aldri vært organisert i fagforeninger eller partier. Felles er opplevelsen av å bli overkjørt, ignorert og tynt av et sjikt politikere og teknokrater som står uendelig fjernt fra folks hverdag.

Macron sikret seg flertall i nasjonalforsamlingen i et valg der under 50 % av de stemmeberettigede deltok. Kun 15 % av det totale antall stemmeberettigede ga ham sin støtte! Måten valgsystemet er rigget på sikret ham likevel en enorm makt, mens store grupper overhode ikke er representert. Demokrati? Det oppleves ikke slik for dem som blir skvist.

Paris 241118 Cahmps-Elysees
Champs-Élysées i Paris 24. november 2018

Forsøk på å diskreditere De gule vestene har vært mange. De store mediene har fokusert på vold og ødeleggelser, mens andre har snakket om russisk opinionspåvirkning. Høyreekstreme grupper skal også ha forsøkt å infiltrere. Likevel er få i tvil om at dette er et genuint folkelig opprør. Det bør støttes av alle progressive krefter.

Lærdommen fra Frankrike er denne: Først når folk tar til gatene i stort antall kommer makten på defensiven, først da vil den gi etter. De siste ukene har makten i statsorganene måttet vike for makten i gatene.

Ingen revolusjonær bevegelse

Selv om kravet om Macrons avgang er unisont, og Frankrike har tradisjon for revolusjoner, betyr ikke det at flertallet av demonstrantene ønsker å styrte systemet. De krever bare at politikken skal ta hensyn til flertallets interesser. Derfor gjør makten lurt i å innfri endel av kravene. Det ser allerede ut som mange er fornøyd med innrømmelsene som har kommet, for oppslutningen om demonstrasjonene har falt kraftig.

giletjaune
Macron har avskaffet formuesskatten for de rikeste og økt skattene for pensjonistene.


Gilets jaunes
er ingen revolusjonær bevegelse som vil avvikle kapitalismen, snarere er det en reformbevegelse. Den krever bare tiltak mot de mest urimelige utslagene av kapitalismen, slik denne arter seg som nyliberalisme og globalisering. I tillegg til å kreve et mer rettferdig skattesystem, bedre betaling for de lavtlønnede og høyere pensjoner, inneholder listen mange krav som skal bøte på skadevirkningene av en stadig friere kapitalisme. Men rop om å fjerne selve roten til ondet er knapt å høre.

Dermed kan en ihuga sosialdemokrat som Martin Kolberg støtte De gule vestene. Han ser begivenhetene i Frankrike som «en rettferdig kamp for helt grunnleggende interesser». For Kolberg betyr folkeopprøret at «vi har ikke tatt de negative sidene av globaliseringen på alvor». For Kolberg og sosialdemokratiet gjelder det bare å justere den politiske kursen innenfor rammene i EU. Han nekter å innse at EU fungerer som kapitalismens beskytter mot demokratiet.

De gule vestenes opprør har derfor sine klare begrensninger og erstatter ikke en virkelig radikal og systemendrende bevegelse. Likevel er de siste ukenes hendelser i Frankrike det gledeligste som har skjedd i 2018.

Kilder:

«Støre sammenlikner seg selv med Macron», Aftenposten 16.07.17, «Sondage: de plus en plus de Français soutiennent le mouvement des «gilets jaunes»», Le Figaro 22.11.18, «Her er kravene fra De gule vestene», midtifleisen.wordpress.com 04.12.18, «Vi må forsvare bygda», Klassekampen 22.12.18

6 kommentarer

  1. Terje Alnes har skrevet en veldig god analyse av begivenhetene i Frankrike!
    Det er verdt å merke seg at de fleste kravene fra de gule vestene er uforenelige med EU sine krav. Protestene er derfor indirekte rettet mot Brussel og av den grunn, har vi sett kun franske flagg under demonstrasjoner. Franskmennene har ikke glemt hvordan resultat av folkeavstemningen i 2005 ble overkjørt.
    Med de gule vestene er det også en nei til EU bevegelse som har oppstått.

    Likt av 1 person

    1. Takk Daniel. Det er jo bemerkelsesverdig at Kolberg og sosialdemokratiet fremdeles kan tro på kursendringer innad i EU, og late som om EU skal komme folket i møte. AP og EU-tilhengerne nekter å forholde seg til at EU har «grunnlovsfestet» nyliberalismen og at en annen kurs rett og slett er umulig å få gjennomslag for. Sånn sett er jo De gule vestene en NEI til EU-bevegelse som du sier. Akkurat den vinklingen har jeg ikke sett at andre har fremmet, så takk for den.

      Liker

      1. Takk for en god og informativ artikkel.

        Jeg bare lurer: Hva synes du om det pågående forsøket på å stable på beina et norsk alternativ til GULE VESTER via en facebook- gruppe kalt GULE VESTER ○ NORGE?

        Den har for øyeblikket over 3000 medlemmer, der er langt ifra nok til å kunne ha noen påvirkningskraft.

        Tror du det kan være mulig, og om ikke, har du tanker eller tips om andre ‘kanaler’ man kan prøve å spre bevissthet om de problemene mange i Norge står ovenfor?

        Vi er kanskje rike, (så lenge ikke børsen kollapser eller oljefondet forsvinner) men mange ser ikke noe til denne formuen, de opplever derimot reformer og nedskjæringer og privatisering som rammer dem direkte, og flertallet har det «greit nok» men det er svært mange som ikke har det bra i lille Norge også, og pga de politiske prioriteringene de siste årene er det ikke blitt færre av dem- heller motsatt.

        (Denne ‘modergruppen’ med som sagt over 3000 medlemmer har de siste dagene fått utallige kopi- grupper btw)

        Takk.

        Liker

      2. De sosiale forholdene i Norge er fremdeles svært forskjellig fra Frankrike, det er neppe grunnlag for noe liknende som De gule vestene her nå. Men klart; fortsetter utviklingen i samme spor i 10 år til så kan mye skje.

        – Tenker på regionreform/kommunesammenslåing. Dette vil føre til økt sentralisering, i mye sterker grad enn i dag. Opprøret i Frankrike har jo sitt utgangspunkt i distriktene, der folk føler seg neglisjert og overkjørt. Hva har f.eks. Finnmark eller Sogn & Fjordane å tjene på å slå seg sammen med nabofylket? Ingenting. Nå er vel 90 % av finnmarkingene mot å slå seg sammen med Troms, men de er tross alt ikke mer enn 40-50.000 og de er svært spredt bosatt, dermed er det vanskelig for dem å markere seg. Det samme med disse storkommunenen, folk i tidligere småkommuner vil gradvis oppleve å miste tjenestetilbudet lokalt, de må inn til kommunesenteret som gjerne ligger flere timers biltur unna. Kom tilbake om 10 år og spør hvordan dette oppleves.

        Det er en viss tradisjon for distriktsopprør i Norge. Dette har vi sett bl.a. i kampen for lokalsykehus. Når 50-60 % av alle i Odda marsjerer for å beholde lokalsykehus er det jo en massiv aksjon, dessverre skjer det langt unna Oslo. Den dagen 100-200.000 demonstrerer på Karl Johan må makten gjøre innrømmelser.

        – I Norge er organisasjonsgraden mye høyere enn i Frankrike. 49 % av arbeidstakerne i Norge er organisert, 8 % av franskmennene. Tror at norske arbeidstakere fremdeles føler at de har litt innflytelse. Dette vil selvsagt avta hvis nyliberalismen fortsetter og organisasjonsgraden fortsetter å synke.

        – Det er mulig at norske partier er flinkere til å ta opp i seg misnøyen enn de franske. På div. facebokkgrupper for Gule vester Norge er det jo mange aktive som også jobber i partier allerede, f.eks. i Rødt. Så har du høyreradikale/islamkritiske som også prøver å fiske, samt dessillusjonerte som samler seg rundt motstand mot bompenger. De stiller jo feks. liste til kommunevalget i Bergen.

        Alt i alt mener jeg at det ikke er noe stort grunnlag for De gule vestene i Norge p.t.

        Likt av 1 person

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s