Den franske bevegelsen Gilets jaunes, De gule vestene, har oppnådd mer på få uker enn radikale partier har klart på flere tiår. Gilets jaunes er likevel ingen revolusjonær bevegelse, den angriper ikke roten til problemene.

Det gledeligste som har skjedd i Europa i 2018 er det sosiale opprøret i Frankrike, der en grasrotbevegelse har klart å ryste maktapparatet og fått gjennomslag for viktige krav.

Emmanuel Macron, han som for et år siden var den nyliberale elitens gullgutt, og som Arbeiderpartiets leder sammenliknet seg med, er på full retrett. Lønninger som ikke holder følge med levekostnadene, kutt i offentlig velferd, skattelettelser til de aller rikeste, og økte avgifter for folk flest, førte til at hundretusener tok til gatene. Etter noen uker med heftige demonstrasjoner har Macron slått kontra på vesentlige punkter. Det ble rett og slett umulig å ignorere raseriet når det viste seg at kravene som bevegelsen fremmet hadde støtte fra 77 % av franskmennene.

Startskuddet var en såkalt miljøavgift på diesel. Dette var dråpen som fikk det til å renne over folk utenfor de store byene, der kollektivtilbudet er dårlig eller ikke-eksisterende. Kostnadene med å komme seg til og fra jobb i egen bil var høye nok fra før. Så kom en moraliserende, urban elite og økte en flat skatt (kamuflert som miljøavgift), og gjorde hverdagen enda tyngre.

En grasrotbevegelse med rettferdige krav

Raseriet kom uventet også for venstresidens organiserte, og det skapte først forvirring. Er ikke miljøavgifter noe som skal støttes? Typisk var reaksjonen fra tyske Die Linke, som fordømte opprøret. Så fjernt fra folks hverdag står altså ledere i enkelte «venstrepartier», at de ikke gjenkjenner et rettferdig sosialt opprør når det skjer rett foran øynene på dem.

Gilets jaunes oppsto tilsynelatende spontant. Bevegelsen har ingen egentlig leder eller ledelse, og mye av organiseringen skjer på sosiale medier. Det som startet som et opprør mot økte drivstoffpriser har utviklet seg til en protest mot galopperende ulikhet og mot eliten som styrer i Frankrike. Kravene de har fremmet er en lang liste som i sum kan betraktes som et program mot den dominerende nyliberale politikken.

Macrons knefall for det sosiale opprøret betyr at demonstrantene har oppnådd å få økt minstelønnen med 100 euro i måneden, fått avlyst skatteøkningen for pensjonister og fått løfter om skattetiltak for de lavtlønnede. Totalkostnadene kan komme opp i 15 milliarder euro og øke det franske budsjettunderskuddet til 3,5 % av BNP. Dette er en stor seier. Det betyr at EUs overordnede og udemokratiske krav til medlemslandenes budsjetter må brytes. Det må virkelig smerte Macron å gå til slike innrømmelser, men så sterk er altså kraften i opprøret og frykten det har plantet i maktapparatet.

Makten finnes i gatene

Det er ikke radikale partier eller fagforeninger som kan ta æren for dette. De som har tatt til gatene er en heterogen blanding av mennesker, mange har aldri demonstrert før og har aldri vært organisert i fagforeninger eller partier. Felles er opplevelsen av å bli overkjørt, ignorert og tynt av et sjikt politikere og teknokrater som står uendelig fjernt fra folks hverdag.

Macron sikret seg flertall i nasjonalforsamlingen i et valg der under 50 % av de stemmeberettigede deltok. Kun 15 % av det totale antall stemmeberettigede ga ham sin støtte! Måten valgsystemet er rigget på sikret ham likevel en enorm makt, mens store grupper overhode ikke er representert. Demokrati? Det oppleves ikke slik for dem som blir skvist.

Forsøk på å diskreditere De gule vestene har vært mange. De store mediene har fokusert på vold og ødeleggelser, mens andre har snakket om russisk opinionspåvirkning. Høyreekstreme grupper skal også ha forsøkt å infiltrere. Likevel er få i tvil om at dette er et genuint folkelig opprør. Det bør støttes av alle progressive krefter.

Lærdommen fra Frankrike er denne: Først når folk tar til gatene i stort antall kommer makten på defensiven, først da vil den gi etter. De siste ukene har makten i statsorganene måttet vike for makten i gatene.

Ingen revolusjonær bevegelse

Selv om kravet om Macrons avgang er unisont, og Frankrike har tradisjon for revolusjoner, betyr ikke det at flertallet av demonstrantene ønsker å styrte systemet. De krever bare at politikken skal ta hensyn til flertallets interesser. Derfor gjør makten lurt i å innfri endel av kravene. Det ser allerede ut som mange er fornøyd med innrømmelsene som har kommet, for oppslutningen om demonstrasjonene har falt kraftig.

Gilets jaunes er ingen revolusjonær bevegelse som vil avvikle kapitalismen, snarere er det en reformbevegelse. Den krever bare tiltak mot de mest urimelige utslagene av kapitalismen, slik denne arter seg som nyliberalisme og globalisering. I tillegg til å kreve et mer rettferdig skattesystem, bedre betaling for de lavtlønnede og høyere pensjoner, inneholder listen mange krav som skal bøte på skadevirkningene av en stadig friere kapitalisme. Men rop om å fjerne selve roten til ondet er knapt å høre.

Dermed kan en ihuga sosialdemokrat som Martin Kolberg støtte De gule vestene. Han ser begivenhetene i Frankrike som «en rettferdig kamp for helt grunnleggende interesser». For Kolberg betyr folkeopprøret at «vi har ikke tatt de negative sidene av globaliseringen på alvor». For Kolberg og sosialdemokratiet gjelder det bare å justere den politiske kursen innenfor rammene i EU. Han nekter å innse at EU fungerer som kapitalismens beskytter mot demokratiet.

De gule vestenes opprør har derfor sine klare begrensninger og erstatter ikke en virkelig radikal og systemendrende bevegelse. Likevel er de siste ukenes hendelser i Frankrike det gledeligste som har skjedd i 2018.

Kilder:

«Støre sammenlikner seg selv med Macron», Aftenposten 16.07.17, «Sondage: de plus en plus de Français soutiennent le mouvement des «gilets jaunes»», Le Figaro 22.11.18, «Her er kravene fra De gule vestene», midtifleisen.wordpress.com 04.12.18, «Vi må forsvare bygda», Klassekampen 22.12.18