Lørdag 14. april hadde Bergens Tidende et 76 siders bilag på glanset papir, betalt av Forsvaret. Selv om førsteinntrykket er at forsvarsmagasinet «Innsats» er et journalistisk produkt, er bilaget i virkeligheten en propagandatrykksak. 

Lørdag 14. april hadde BT et 76 siders bilag på glanset papir, betalt av Forsvaret. I følge lederartikkelen er den flotte trykksaken et uttrykk for «informasjonsplikten vi har overfor det norske samfunnet, og ansvaret vi har for soldatene våre. De skal komme hjem til en befolkning som vet hva soldatene har vært med på.»

Selv om førsteinntrykket er at forsvarsmagasinet «Innsats» er et journalistisk produkt, er bilaget i virkeligheten en propagandatrykksak. Som all propaganda er bilaget et politisk skrift med tydelig slagside. Den våkne leseren får da også med seg at hver side er merket «hele bilaget er en annonse for Forsvaret». Ta det som en advarsel.

Mens Norge har lang tradisjon for å stilte opp i FN-oppdrag, er flertallet av dagens utenlandsoppdrag i NATO-regi. Dette er noe ganske annet enn bredt anerkjente fredsoppdrag.

Først skal det sies at det er store forskjeller på Forsvarets mange utenlandsoppdrag. Mer enn 100.000 nordmenn har deltatt i over 100 internasjonale oppdrag. Men fra Tysklandsbrigaden etter 2. verdenskrig, via det 20 år lange UNIFIL-oppdraget i Libanon og til dagens kriger i Afghanistan og Irak, har den politiske rammen endret seg. Mens Norge har lang tradisjon for å stilte opp i FN-oppdrag, er flertallet av dagens utenlandsoppdrag i NATO-regi. Dette er noe ganske annet enn bredt anerkjente fredsoppdrag.

Fiaskoen i Afghanistan

La oss bruke Afghanistan som eksempel på Forsvarets mislykkede innsats i nyere tid.

Statsminister Jens Stoltenberg ga følgende begrunnelse for hvorfor norske soldater er i landet: Vi er der for å stabilisere landet og bidra til sikkerhet, for å gi landets befolkning skole, helse og andre grunnleggende tjenester, og for å gi hele landet et bedre styresett og fungerende institusjoner.

Dette skrev Stoltenberg for over ti år siden, da hadde «den fredsbevarende operasjonen» allerede vart i seks år. Etter 17 år er det kanskje på tide å slå fast at vår deltakelse ikke har bidratt til at noen av de tre målsettingene er oppfylt, og at krigen ikke har noen slutt?

Årsaken til at Norge deltar i en krig i Afghanistan er en helt annen. USA krevde solidaritet av sine allierte i «krigen mot terror». Da amerikanerne ba oss om å stille opp med styrker i Afghanistan var det vanskelig for Norge å si nei. Da NATO i 2003 fikk i oppdrag å lede ISAF, og erklærte at alliansens fortsatte relevans og framtid sto og falt med hvorvidt oppdraget i Afghanistan ville lykkes, ble det umulig for Norge ikke å bidra.

«En god alliert»

Norge er derfor ikke i Afghanistan av hensyn til det afghanske folket. Norge er med fordi det defineres som norsk sikkerhetsinteresse å bevare et godt forhold til USA. Dette var en hovedkonklusjon i NOU 2016:8 ”En god alliert – Norge i Afghanistan 2001–2014”, der det heter at ”Det første og viktigste målet i hele perioden var alliansedimensjonen; å støtte USA og bidra til å sikre NATOs relevans.” Etter 17 år med krig i Afghanistan klarer sentralregjeringen ikke engang å opprettholde sikkerheten i Kabul.

USA-lojaliteten har ført oss inn i en tilsynelatende evigvarende krig i Midt-Østen. I dag fikk vi vite at en milits som fikk militær opptrening av Norge for å bekjempe IS i Syria, nå fortsetter å krige mot Assad. I mens fortsetter Afghanistan, Syria og Irak å levere millioner av flyktninger, noen av dem har flyktet helt til Norge. Vi må derfor snarest trekker norske soldater ut av USA-initierte kriger.

(dette debattinnlegget ble sendt til BT onsdag 18. april, men avisen vil ikke ta det inn)

Innsats: Veteran spesial – nettutgaven