Et sted mellom rennesteinen og stjernene finner du et univers som Patti Smith har gjort til sitt eget. Patti Smiths babelogue er en personlig og original poetikk befolket av helgener, likt fordelt mellom høykultur og popkultur. Her er en veiviser inn i forfatterskapet.

I over fire tiår har Patti Smith vekslet mellom litteratur og musikk. Rockeartisten som slo gjennom med albumet ”Horses” i 1975 hadde allerede et navn som poet i undergrunnskretser. Det er ikke noe klart skille mellom poeten og musikeren, få andre artister har lykkes med å kombinere de to uttrykkene i den grad hun har gjort.

Babelogue – en høyst personlig poetikk
Patti Smiths poetiske prosjekt er både originalt og dypt personlig. Hennes univers er helt klart av det religiøse slaget, men noen tradisjonell gud finnes ikke. Det religiøse manifesterer seg i en variasjon av kunstneriske uttrykk, der kunsten blir en portal inn i det guddommelige, det som kunstneren skal strekke seg mot. Patti Smith bruker poesien (og rocken) til å strekke seg mot dette idealet, og i sine beste stunder håper hun å skape noe guddommelig og evigvarende.

Himmelen i Patti Smiths verden er befolket av engler, engler som er inkarnasjoner av høyst jordiske idoler som Jimi Hendrix, Jackson Pollock, Jim Morrison, Arthur Rimbaud og et uttall andre kanoniserte skikkelser fra kulturens verden. Disse ikoniske karakterene har skapt kunst som har gitt dem evig liv, de har bygget sitt eget Babels tårn som har gjort dem synlige for alle mennesker.

Samtidig er hennes eget forfatterskap til tider en symbiose, der hun drar store veksler på andre forfatteres, kunstneres og rockeidolers ry og anerkjennelse. Ved å stille seg ved siden av disse er det som om hun håper å oppnå noe av den samme aura og tiltrekningskraft som disse har.

Den personlige poetikken, som jeg velger å kalle Patti Smiths babelogue, er samtidig uttrykk for en høyst personlig religiøsitet som har fulgt henne gjennom hele livet. Denne poetikken finnes i alt hun har gjort, fra de første diktene til de siste platene. Den er også lett å få øye på i den siste erindringsboken ”M Train”, der jeg i en anmeldelse konkluderte med at ”M Train” er ren ånd.”

 

Moren var en religiøs fanatiker, faren ateist
Patti Smith ble født i Chicago i 1946, men vokste opp i småbyen Pitman i New Jersey. Familien var genuin arbeiderklasse. Faren var fabrikkarbeider og moren jobbet som servitør. Likevel var foreldrene kanskje ikke typiske for miljøet; moren la en karriere som jazzsangerinne på hylla for å kunne tjene til livets opphold, og faren blir av Patti Smith selv beskrevet som en intellektuell.

«As a child I got stoned on the Bible»

Den korte avstanden mellom gatespråk og det religiøst høystemte som ofte finnes i Patti Smiths tekster, kan kanskje spores tilbake til oppveksten. Med en mor hun selv har beskrevet som en religiøs fanatiker (Jehovas Vitne), og en far som forbannet Gud med blasfemisk kraft, var hun fortrolig med begge deler.

”As a child I got stoned on the bible”, har hun sagt. Hun ble oppdratt som en kristen, men satte spørsmålstegn ved alt. Fortellingen om Babels tårn opprørte henne. At Gud ødela tårnet og fratok menneskene et felles språk, rystet kunstnersjelen.

Erkeengelen Lucifer ble en helt i hennes øyne. Han var den første som hadde en selvstendig visjon om en egen rolle, uavhengig av den orden som Gud hadde innført. Slik falt Satan i unåde, ikke fordi han var ond, men fordi han hadde kunstnerens higen etter å skape.

I diktet ”Oath” sier hun:

”Jesus died for somebody’s sins
but not mine
…
So Christ
I’m giving you the good-bye
firing you tonight
I can make my own light shine
and darkness too is equally fine
you got strung up for my brother
but with me I draw the line
you died for somebody’s sins
but not mine”

«Three chord rock merged with the power of the word»

Debutalbumet «Horses» fra 1975 er en sjelden original blanding av poesi og rock. Sitatet over er Patti Smiths egen beskrivelse av platen. Med en intro fra diktet «Oath» går bandet rett over i sin versjon av Van Morrisons «Gloria». Ved slik å knytte poesi til en 60-talls garasjeklassiker, ble grensen tøyet for hva som ble regnet som et akseptabelt uttrykk i tidens rock’n’roll.

 

«I was moral school girl hard-working asshole»

Arbeiderklassebakgrunn
16 år gammel tok hun arbeid på fabrikk («forty hours thirty-six dollars a week»). Her møtte hun det grimme synet av småby-Amerika, personifisert av de kvinnene hun arbeidet sammen med. Vissheten om at hun ikke hørte hjemme her ble overveldende, og nødvendigheten av flukt stadig mer påtrengende.

Sitt eget oppbrudd skildret hun i diktet «Piss Factory», som med et sparsomt gitar- og pianoarrangement ble hennes første singelutgivelse i 1974.

Mens hun jobbet på fabrikken oppdaget hun Arthur Rimbaud. Den franske poeten gjorde et sterkt inntrykk, og det gjorde heller ingenting at hun av utseende syntes han liknet Bob Dylan. Som Dylan ga Rimbaud henne sansen for språklig lek og galskap, kombinert med det sterke, personlige uttrykk. Rimbauds innflytelse er lett å finne igjen i Patti Smiths egne tekster; den språklige sjongleringen og diktets lek med rytme. Samtidig traff Rimbauds tematikk i solar plexus: Opprør mot hjembyens undertrykkende mekanismer, og en brennende higen etter frihet og opplevelser.

Arthur Rimbaud ga Patti Smith det stoff som drømmer lages av. Hun har sagt: «Rimbauds poesi var perfeksjon, som en glitrende diamant. Jeg skjønte egentlig ikke poesi, heller ikke Dylan. Jeg bare hørte Dylan og ordene var ikke så viktige, det var måten de ble fremført på, fraseringen, fremtoningen, energien. Det første jeg falt for hos Rimbaud var utstrålingen fra fotoet av ham i boken «Illuminations». Han hadde til og med langt hår før The Beatles.»

«I was like a lower-class person with upper-class esthetics»

Rimbaud og beatpoetene
Begeistringen for Arthur Rimbaud er noe Patti Smith deler med sentrale skikkelser i beatgenerasjonen i amerikansk litteratur. Den typiske måten beatpoetene resiterer diktene for publikum kjenner vi igjen hos Patti Smith. Ofte kombineres stemmebruk og rytme på en suggererende måte. Å høre Allen Ginsberg eller William S. Burroughs lese dikt gir ofte musikalske assosiasjoner.

 

Patti Smith og Alan Ginsberg

Men mens 40- og 50-tallets undergrunnspoeter hadde sine musikalske preferanser i jazzen, ble Patti Smith naturlig nok knyttet til sin generasjons musikalske røtter i rock’n’roll.

Kunstnerliv på Lower East Side
Patti Smith forlot Pitman og dro til New York City i 1967. I 1969 flyttet hun inn på det legendariske kunstnerhotellet Chelsea Hotel. En av de hun ble kjent med der var William S. Burroughs, berømt og beryktet for verk som «Junky» og «Naked Lunch». Det oppsto et nært vennskap mellom de to, et vennskap som for Burroughs del varte livet ut (han døde i 1997).

En annen som fikk stor betydning i denne tiden er dramatikeren (og den senere Oscarnominerte skuespilleren) Sam Shepard. Shepard var bare 26 år da Patti Smith traff ham, men han hadde allerede skrevet 20 teaterstykker, hvorav 6 var prisbelønt. De to innledet et stormende forhold. De fartet mye rundt på byens klubber. «We’d have a lot of rum and get into trouble. We were hell-raisers.» Ved siden av å dele sansen for et heftig uteliv, innledet de også et kunstnerisk samarbeid. Patti Smith bidro til Shepards stykke «The Mad Dog Blues». Sammen skrev de skuespillet «Cowboy Mouth» på to netter, ved regelrett å sende en skrivemaskin frem og tilbake over bordet til hverandre.

Låten ”Spell”, fra albumet ”Peace and Noise” (1997), er Alan Ginsbergs egen fotnote til ”Howl”. Beatguru Ginsberg døde midt under innspillingen av albumet, og dette var Patti Smiths måte å ære ham på. Før ”Peace and Noise” var ferdig hadde også William S. Burroughs gått bort. Den frie improvisasjonen ”Memento Mori” ble dedikert ham.

Rockeskribent og undergrunnspoet
På denne tiden tjente Patti Smith til livets opphold ved å jobbe i en bokhandel. Hun skrev også artikler for ulike rockemagasiner, som Rolling Stone og Cream. Samtidig deltok hun på ulike diktopplesninger med egne tekster. I februar 1971 akkompagnerte Lenny Kaye på gitar mens Patti Smith leste dikt i St. Mark’s Episkopal Church. Dette var første gang hun benyttet seg av musikk under opplesningene. Hun fremførte bl.a. «Oath», som delvis resiteres som intro til «Gloria» på debutalbumet «Horses». Våren 1972 debuterte Patti Smith med samlingen «Seventh Heaven».

«…I got to learn how to be a girl»

Patti Smith er blitt assosiert med det androgyne, dvs. en skapning med uklar kjønnsidentitet. «You can’t worry about gender when you’re doing Art», har hun selv uttalt. «I was part Bob Dylan, part Keith Richards, and I figured … I got to learn how to be a girl.» Patti Smith var den magre guttejenten som bevisst etterlignet utseende til rockeidolene sine. «Even since I felt the need to choose I’d choose male.» Håret ble klippet for å likne mest mulig på Keith Richards. Rimbaud, Brando, Dylan, Richards, Jim Morrison – alle mannlige forbilder som Patti Smith gikk slik opp i at hun periodevis kopierte både utseende og ganglag. Det mannlige aspektet trer da også tydelig frem i flere av de tidlige diktene.

En litterær performer
Mye av Patti Smiths poesi kommer best til sin rett når hun selv står foran et publikum. Hun er ikke poet av den innadvendte typen, hun er like mye artisten som tar poesien i bruk. En Patti Smith diktopplesning kan derfor minne om en spoken word forestillling. Slik står hun trygt i tradisjonen fra beatpoetene, som også var opptatt av poesiens møte med et levende publikum.

Slik opplevde journalisten Amy Gross en opptreden på en klubb i Greenwich Village i 1974: «Hun sjokkerte meg første gang jeg så henne. Et riktig gammeldags sjokk, med gapende munn, lamslått. Hun kom på scenen som en macho. Denne tynne punkeren som hamret ut skitten poesi. Som aldri smilte. Som var tøff, mørk, som ga faen. Litt Brando, litt Rimbaud, litt voldtektsmann.»

Av sine samtidige fra New Yorks rockescene er Richard Hell og Jim Carroll to andre som har ett ben i rocken og det andre i poesien. Senere har amerikanske punkere som Lydia Lunch, Jello Biafra og Henry Rollins beveget seg inn i det samme terrenget.

Litterær produksjon
Patti Smiths første syv utgivelser skriver seg fra perioden 1972 til 1977. Disse kom på små forlag og flere var mer hefter enn egentlige bøker. Vi snakker om opplag på noen hundre eksemplarer. Disse er selvsagt vanskelig å oppdrive i dag. Takket være flere samleutgivelser har vi imidlertid tilgang på det vesentligste fra den tidlige perioden.

Hun befant seg i et indre eksil på hele 1980-tallet, og viet seg til hjemlige sysler med mann og barn. Først i 1992 kom ”Woolgathering”. Dette er en samling barndomsminner og drømmer, illustrert med fotografier tatt av Patti Smiths søster Linda. ”The Coral Sea” fra 1996 er et enkeltstående dikt, nærmest en meditasjon rundt den kontroversielle fotokunstneren Robert Mapplethorpe. Han var Patti Smiths mangeårige venn og samarbeidspartner og døde av aids i 1989. Boken er illustrert med fotografier av Mapplethorpe.

“Patti Smith Complete: Lyrics, Reflections and Notes for the Future” fra 1998 skulle inneholde alle sangtekstene, men er ikke komplett. Nyutgivelsen i paperback “Patti Smith Complete: Lyrics, Notes and Reflections” kom året etter og inneholder mer. Enda en paperbackutgave av denne kom i 2006.

”Wild leaves” fra 1999 består av vers og prosastykker om avdøde personer som hun setter høyt, fra nære venner til personligheter som Rudolph Nureyev og Audrey Hepburn. Denne boken er også illustrert med fotografier. “Auguries of Innocence” kom i 2005 og var den første rene diktsamlingen fra henne på ti år.

Den prisbelønnede biografien ”Just Kids” fra 2010 utspiller seg hovedsakelig i New York rundt 1970 og dreier seg i stor grad om forholdet til Robert Mapplethorpe. ”M Train” fra 2015 er mer en erindringsbok enn en biografi, der Patti Smith drypper kulturelle referanser nærmest fra hver side. Her skildrer hun også mange av sine ekskursjoner til ulike kunstneres gravsteder, en form for pilegrimsreiser. Til Klassekampen 7. mars 2016 sa hun det slik: ”Det er fint å kunne reflektere over forfatterskapene, og jeg får mulighet til å takke dem personlig.” Som om kunstnersjelene svever et sted der oppe og holder øye med oss. Bare et religiøst menneske uttrykker seg slik.

Sitt eget Babels tårn

Det er som om Patti Smiths prosjekt er å bygge sitt eget Babels tårn, godt synlig for mennesker, men nærmere det guddommelig som finnes i kunsten. For å nå toppen har hun fra første stund klatrer på skuldrene til uttallige idoler, som hun nærmest har gitt helgenstatus i en egen avart av religiøs tilbedelse.

Patti Smiths litterære produksjon kan derfor fort bikke over i en slags symbiose, der egne arbeider i for stor grad næres av andre kunstneres arv og ry, Slik stiller hun seg i stråleglansen fra egne idoler, og oppnår selv oppmerksomhetens lys.

Bibliografi:
“Seventh Heaven” (Telegraph Books, 1972), “A Useless Death” (Gotham Book Mart, 1972), “Kodak” (Middle Earth Press, 1972), “Early morning dream” (?, 1972), “Witt” (Gotham Book Mart, 1973), “The Night” (Aloes Books, 1976 – sammen med Tom Verlaine), “Ha! Ha! Houdini” (Gotham Book Mart, 1977), “Babel” (Putnam, 1978)
“Woolgathering” (Hanuman Books, 1992), “Early Works: 1970-1979” (W.W. Norton & Company, 1995), “The Coral Sea” (W.W. Norton & Company, 1996), “Complete lyrics, Reflections and Notes for the Future” (Doubleday, 1998), “Patti Smith Complete: Lyrics, Notes and Reflections” (Anchor Books, 1999) “Wild Leaves” (W.W. Norton & Company, 1999), “Auguries of Innocence” (Ecco, 2005), “Just Kids” (Ecco, 2010), “Collected Lyrics: 1970-2015” (Ecco, 2015), “M Train” (Alfred A. Knopf, 2015)

Norsk bibliografi:
“Just Kids” (Samlaget, 2012), ”Sanka Ull / Woolgathering” (Samlaget, 2013), ”M Train” (Samlaget, 2015)

Diskografi:
«Horses» (1975), «Radio Ethiopia» (1976), «Easter» (1978), «Wave» (1979), «Dream of Life» (1988), «Gone Again» (1996), «Peace and Noise» (1997), «Gung Ho» (2000), «Land (1975-2002)» (2002), «Trampin’» (2004), “Horses/Horses” (2005), “The Coral Sea” (med Kevin Shields) (2006), “Twelve” (2007), “Banga” (2012)

Andre kilder:
“L’ocean des Possibles”, fransk tv-dokumentar (1997)
”Patti Smith: Dream of life” dokumentarfilm av Steven Sebring (2008)
Victor Bockris “Patti Smith” (Fourth Estate, 1998)
Mark Paytress “Break It Up” (Portrait, 2006)