En snarlig fredsløsning i Ukraina er urealistisk, i verste fall kan krigen fortsette i årevis og ekspandere til andre land. En varig fred kan bare oppnås ved å bygge en ny europeisk sikkerhetsarkitektur hvor også Russland inngår.

Uten å konferere med EU og sine europeiske «allierte» reiste CIA-direktør John Ratcliffe helt overraskende til Moskva 25. august. Først meldte vestlige medier at Ratcliffe personlig ville advare russerne mot å angripe NATO-land. Dette er som kjent narrativet vi er forsøkt indoktrinert med: Om Russland først lykkes med å ta Ukraina, så vil andre naboland stå for tur. Noen dager senere fikk vi den egentlige forklaringen: Ratcliffe ba russerne om et toppmøte mellom Trump, Putin og Zelenskyj, der målet skulle være å få slutt på krigen. Russerne skal ha sagt nei til dette.

Dagen før CIA-direktørens ankomst hadde Vatikanets toppdiplomat, erkebiskop Paul Richard Gallagher, kommet til Moskva for første gang siden krigsutbruddet, for samtaler med utenriksminister Sergei Lavrov. Dette er i tråd med Vatikanets tradisjon, som vektlegger nøytralitet og en avvisning av å bryte kontakten med partene i en konflikt. Men heller ikke Pavens utsending klarte å overtale russerne til å gå i forhandlinger.

Dette er altså situasjonen: Russland ser det som sannsynlig at de ved å fortsette krigføringen kan nå sine politiske målsettinger, noe en forhandlingsløsning med utgangspunkt i dagens situasjon ikke kan garantere. Det er den tragiske situasjonen som Ukraina befinner seg i.

Den gjensidige mistroen mellom Russland og Vesten synes for øyeblikket uoverstigelig. I et medium vi er advart mot å lese, russiske RT, sier Lavrov selv at «bedrag ligger til grunn for vestlig diplomati, og det gjør det fortsatt». Han minner om løftebrudd som Vesten har gjort seg skyldige i, fra Berlinmurens fall og frem til i dag. Russerne anser rett og slett Vesten for å være en ikke-forhandlingsdyktig motpart. Som kjent må begge parter, eller i dette tilfelle alle parter, ha en grunnleggende tro på at en fremforhandlet avtale vil bli overholdt, hvis ikke er det rett og slett ikke grunnlag for forhandlinger.

I dag er det tragisk å tenke på at Ukraina-krigen kunne fått en forhandlingsløsning allerede noen uker etter invasjonen 24. februar 2022. Tidlig i krigsforløpet deltok Russland og Ukraina i tre separate forsøk på å forhandle frem en fredelig løsning, hvorav det siste fant sted i Istanbul i mars/april 2022. Avtalen sa at Ukraina skulle skrive «permanent nøytralitet» inn i grunnloven. Der ble Russland, USA, Storbritannia, Kina og Frankrike oppført som garantister for Ukrainas fremtidige nøytralitet og sikkerhet. Russland hadde angivelig gitt avkall på kravet om full avmilitarisering av Ukraina, selv om det fortsatt var et gap mellom Russlands og Ukrainas forslag om tak på størrelsen på Ukrainas væpnede styrker.

Men USA vendte tommelen ned for forslaget. «Det er land i NATO som ønsker at krigen skal fortsette … De vil at Russland skal bli svakere», sa Tyrkias utenriksminister Mevlut Cavusoglu til CNN Turk. 9. april 2022 reiste Storbritannias statsminister Boris Johnson til Kiev for å tøyle Zelensky, og insisterte på at Russlands president Vladimir Putin «burde presses, ikke forhandles med», selv om Ukraina var klar til å signere avtalen. Slik stengte USA og NATO muligheten til en tidlig avslutning på krigen, og valgte å la den fortsette på Ukrainas bekostning.

Resten er kjent historie. Daværende NATO-generalsekretær Jens Stoltenberg formulerte det fatale slagordet «våpen er veien til fred», som straks ble adoptert som et gudsord av presse og politikere her til lands. Denne viljen fra vestlig side til å bevæpne ukrainerne og la dem krige og dø for å svekke Russland, er tatt rett ut av anbefalingene til Rand Corporation. I 2019 kom rapporten «Å overbelaste og skape ubalanse i Russland», som inneholdt en lang rekke tiltak som i sum skulle bidra til å destabilisere Russland. I kapittelet «Geopolitiske tiltak som medfører kostnader» var ett av rådene: «Å levere dødelig militærhjelp til Ukraina ville utnytte Russlands største sårbarhet overfor ytre trusler». Rapporten er en oppskriftssamling for amerikansk imperialisme, og det er en åpenbaring å se hvor mange av de anbefalte tiltakene som har blitt offisiell amerikansk politikk.  

At Ukraina må være en buffer mot NATO-ekspansjonen er noe Russland anser som et vitalt sikkerhetsbehov. Et nøytralt Ukraina har derfor vært Russlands hovedkrav. Den folkevalgte ukrainske presidenten Janukovitsj, som feilaktig omtales som «pro-russisk» i våre medier, sto nettopp på en slik nøytralitetslinje, på samme måte som det store flertall av ukrainere gjorde fra 2010 og frem mot det USA-initierte statskuppet i Kiev i februar 2014. Kuppet kom fordi USA ikke ville respektere et nøytralt Ukraina.  «Dødelig militærhjelp til Ukraina» ble intensivert i de påfølgende årene, mens Janukovitsj støttespillere i det folkerike, hovedsakelig russisktalende Øst-Ukraina aldri anerkjente kuppregimet. Derfor raste det en borgerkrig som krevde 14.000 liv frem til den russiske invasjonen i februar 2022.

Nærmest fra starten har våre medier fortalt oss hvor dårlig det går med den russiske krigføringen, og at det bare er snakk om kort tid før Ukraina vil beseire inntrengeren. Det gjelder bare å sende mer våpen, bevilge mer penger, og for all del ikke snakke om våpenhvile og forhandlinger, for det vil bare tjene Russlands interesser. Finlands statsminister Alexander Stubb er blant dem som har kommet med spådommer om en snarlig ukrainsk seier. I februar uttalte Stubb at Ukraina var i ferd med å vinne krigen, i juli hevdet han faktisk at Ukraina allerede hadde vunnet, mens han nå sier at et nederlag for Ukraina betyr et nederlag for Europa. Stubb kaller Ukraina Europas beste sikkerhetsgaranti mot Russland.

En langt mer nøktern vurdering er at Ukraina befinner seg i et kritisk stadium av krigen. Landet opplever en demografisk krise, med en halvering av folketallet siden selvstendigheten i 1991. Fødselstallene er de laveste i Europa. Ukraina slipper opp for soldater, fra offisielt hold er det sagt at de må rekruttere minst 30.000 nye hver måned, derfor tvangsrekrutterer de nå menn direkte fra gaten. Strategien, der de med NATOs hjelp angriper mål langt inne på russisk territorium, har ført til at Russland har intensivert angrep på sivil, ukrainsk infrastruktur. Vinteren kan bli kald og mørk, og vi kan få en ny stor flyktningestrøm vestover.

Vi må konstatere at krigen har påført Europa så dype politiske sår, og skapt så mye gjensidig mistro, at konsekvensene vil prege generasjoner fremover. Dagens politiske lederskap i Europa må byttes ut før vi kan håpe på en varig fred. Den freden krever en helt ny sikkerhetsarkitektur for Europa, der også Russland er inkludert.

(dette er lederartikkel i avisa Friheten nr. 19 2026, 10. september 2026)