Vi ser slutten på tragedien i Ukraina, som har kostet hundretusenvis av menneskeliv og gjort 10 millioner til flyktninger. Dette kommer som et sjokk på norske politikere, som insisterer på å fortsette krigen.

Det er tøffe tider for norske politikere, som ser verdensbildet sitt smuldre opp foran øynene på seg. Det er nærmest revolusjonære endringer vi opplever, der gamle allianser knaker i sammenføyningene, og det som har vært fastpunktet i de utenrikspolitiske vurderingene – USA – eller «vår nærmeste allierte» som de gjerne kalles, er blitt ugjenkjennelig for norske politikere. «Den regelbaserte verdensorden», som utenrikspolitiske størrelser fra Støre til Moxnes har henvist til, er visst ikke til å kjenne igjen. Vi kan bare ane panikken som har rammet dem.

Tro likevel ikke at det geopolitiske jordskjelvet som skaket verden 20. januar, da Trump flyttet tilbake i Det Hvite Hus, har fått norske politikere til å tenke nytt, eller på noen måte til å reorientere seg. Ingen kan beskylde dem for å la realitetene få påvirke politikken. Nei, norske utenrikspolitikere holder fortsatt fast på NATO-løgnen om at «våpen er veien til fred», og motsetter seg en forhandlingsløsning på krigen i Ukraina. De insisterer på å holde «fast kurs», som om alt er ved det gamle, de trykker Zelenskys hånd, og forsikrer at «Norges støtte til Ukraina er urokkelig – nå og i fremtiden».

Det har hele tiden vært en stedfortrederkrig

Det er helt logisk at USA forhandler direkte med Russland om en fredsløsning. Dette bekrefter det vi hele tiden har sagt, at dette er en proxy-krig, der ukrainerne er brukt som et redskap av USA/NATO for å svekke Russland. At norske politikere ikke forstår dette, en kjensgjerning som er åpenbar for resten av verden, sier det meste.

Alt som skulle til for å unngå tragedien i Ukraina var å holde landet nøytralt, dvs. å aldri åpne for et NATO-medlemskap. Allerede etter NATOs ministermøte i 2008, der NATO på sikt åpnet for både ukrainsk og georgisk medlemskap, ga Russland uttrykkelig beskjed om at dette var en rød linje som ikke måtte krysses. Ukrainsk NATO-medlemskap ville bety krig.

Men med fullt overlegg, og med støtte fra de norske medløperne, måtte NATO (dvs. USA) insistere på et fremtidig ukrainsk medlemskap. I årene som fulgte bygget USA og NATO opp den ukrainske hæren til en slagkraftig makt. Da krigen kom i 2022 var det i Europa bare Tyrkias hær som hadde en større militær slagkraft enn den ukrainske.

I mellomtiden signerte de Minsk-avtalene i 2014 og 2015, som skulle gjøre slutt på borgerkrigen i Øst-Ukraina, åpnet opp for et visst selvstyre i de østlige provinsene, og som sikret et enhetlig og fredelig Ukraina. I dag vet vi at det ukrainske lederskapet, og deres vestlige sponsorer, aldri hadde til hensikt å overholde avtalene, men brukte avtalene for å skaffe tid til å ruste Ukraina militært. Når norske politikere hele tiden har snakket om en «uprovosert» russisk invasjon er det en hel katalog av empiri som motsier påstanden, dette er bare kortversjonen.

Dette har vært en krig som USA/NATO/EU har fremprovosert, men som ikke har gått etter planen. Den har kostet enormt mange liv, ødelagt tilværelsen for enda flere, skapt en enorm flyktningestrøm, og satt Ukraina tiår tilbake. De politiske konsekvensene kan bli at hele NATO-alliansen går i oppløsning.

Støre insisterer fortsatt på ukrainsk NATO-medlemskap

Imens deltar Jonas Gahr Støre på sikkerhetskonferansen i München, der han lar seg intervjue av norske medier og sier at det «ikke er urealistisk at Ukraina blir med i NATO». Den klokkeklare kursendringen fra USAs side gjør ikke at Støre endrer kurs, han insisterer på å opprettholde en politikk som har ført til den katastrofale krigen!

Det er altså sannsynlig at Norge fortsetter å insistere på en «militær løsning», dvs. fortsatt dreping i stor skala. Forakten for menneskeliv og lidelser som er konsekvensen av en slik politikk må vekke avsky blant alle som anser seg som humanister. Vi kan regne med at et samlet Storting opprettholder bevilgningene til den tapte krigen, og vil skvise mest mulig ut av statsbudsjettet for å finansiere den.

Vi bør også merke oss at Regjeringen nettopp har forlenget den kollektive beskyttelsen for ukrainske flyktninger med ett år. Det betyr at ingen av de mer enn 90.000 ukrainske flyktningene i Norge trenger å reise hjem om det blir en fredsløsning i løpet av de neste månedene. I tillegg til at krigen er en enorm belastning på statsbudsjettet, er også norske kommuner i en økonomisk prekær situasjon. De ukrainske flyktningene skal ha bolig, skoleplass, helsetjenester osv.

Norsk utenrikspolitikk er en katastrofe

Det er på tide å ta et definitivt oppgjør med et kobbel norske politikere som i 25-30 år har demonstrert for all verden at de er totalt ute av stand til å komme opp med holdbare analyser, og å utforme en politikk som gir tilsiktede resultater. La oss peke på Jonas Gahr Støre, Jens Stoltenberg, Espen Barth Eide, Erna Solberg, Ine Eriksen Søreide … ja, egentlig alle som har sittet i regjering og i Stortingets utenriks- og forsvarskskomite.

De står alle samlet og ansvarlige for en serie katastrofer. La oss raskt nevne Afghanistan 2001-2021, Libya 2011 og Ukraina 2014 – d.d. Det er også nærliggende å peke på opprettelsen av den dysfunksjonelle staten Sør-Sudan, der Norge spilte en svært sentral rolle. Likeledes norsk Midtøsten-politikk, med Oslo-avtalen som det tydeligste uttrykk for at norske politikere lever i en idealverden, og ikke evner å ta utgangspunkt i politiske realiteter.

Vi trenger en total renovering av Stortinget.