Satisfy us, marionette


70 % av NATO-landene er «svakt fungerende demokratier» og «hybride regimer». Hvordan kan Stoltenberg på et slikt grunnlag mene at NATO bør bli global fordi NATO-landene i motsetning til Kina, Russland m.fl. dyrker demokratiet og praktiserer dets verdier?


Et essay av Jan R. Iversen, først publisert på forfatterens blogg 30. jun 2021. Illustrasjonen er et nidportrett av Jens Stoltenberg, malt av Jan R. Iversen.


Jan R. Iversen

Siden dette innlegget går på krig og fred, minner jeg også om essayet «Krake søker make«. Det tar for seg det «militærindustrielle komplekset» (MIC) som består av USAs forsvarsdepartement (ca. 3 mill. ansatte), våpenindustrien, global finansnæring samt diverse leverandører i Nato-landene innen analyser, revisjon, planlegging, militærøvelser, jus, transport, renhold, catering, bygg- og anlegg, helsetjenester, etc.

På slutten 1950-tallet var MIC i ferd med å bli «makta bak tronen» i beslutninger om krig eller fred. Den amerikanske presidenten, Dwight D. Eisenhower, advarte mot dette nettverket i sin avskjedstale 17. jan. 1961. I dag tyder mye på at MIC er mektigere enn noensinne, og derfor også den største trusselen mot fred i verden, samt mot klima og miljø. Svært lite er nemlig mer miljø-ødeleggende og klimaskadelig enn nettopp krig og forberedelser til krig.

Før Natos toppmøte 14. juni 2021 og på selve toppmøtet, ivret Natos generalsekretær Stoltenberg for sterkere fiendebilder, og dermed også for mer opprustning og et globalt / verdensomspennende Nato.

Heldigvis kom kritikken raskt fra folk med god innsikt og lang erfaring i utenrikspolitikk og geopolitikk. En av Norges mest erfarne diplomater, Kai Eide, understreket at Nato ikke bør innta en global rolle. «Når Nato har forsøkt å strekke seg vidt og bredt, har det oftest gått galt«.  

Seniorforskerne Lodgaard og Thune stakk også hull på Stoltenbergs ekspansive og krigerske retorikk. Etter deres syn stod han i fare for å virkeliggjøre det motsatte av hva han sa han ville motvirke, altså oppnå krig istedenfor fred og avspenning. Deres advarsel fikk meg til å minnes hva prof. Jon Hellesnes skrev allerede i 2016:

  • Det er blitt stadig vanskeligere å bortforklare at Nato er blitt ein farlig trussel mot verdensfreden, ein trussel av det slaget som alliansen i si tid blei sagt å skulle verne oss mot (Klassekampen 08.08.2016)

Vi får håpe at kritikken til bl.a. Eide, Lodgaard og Thune også svekker sjansen for at Stoltenbergs enøyde virkelighetsforståelse festner seg som nok en urokkelig sannhet hos kommentatorene i norske medier.

Der har dessverre mange ukritiske sjeler stivnet i den naive forestillinga at USA og Vesten alltid er snille, mens alle som ikke ydmykt underkaster seg alle krav og retningslinjer fra USA-Nato, alltid er onde og slemme.

Blant annet Hanne Skartveit i VG og Øystein Bogen i TV2 framstår ofte som lidenskapelige tilhengere av dette ensidige og farlige verdensbildet. Farlig fordi det gir næring til frykt, hat og fordommer, samt til politisk demagogi av samme type som legitimerte mange hundre års vestlig kolonialisme og rasisme, og som på 1900-tallet utløste 2. verdenskrig.

Våre etablerte medier eller mainstream media (MSM) erklærer gjerne at de er motstandere av ukritisk og ensidig tenkning hos vanlige folk. Da kaller de det farlig populisme. Blant sine egne kommentatorer på utenriks- og forsvarspolitikk synes de imidlertid å tillate såvel ukritisk kildebruk som en historieløshet som ligger på samme nivå som eplekjekke fjortiser.

Stoltenberg kaster stein i glasshus 

Går man inn på Stoltenbergs argumenter, framstår mye som vikarierede argumentasjon med liten forankring i virkelighetens verden. Det er ikke plass til å gå inn på alt her, men la oss ta hans kronargument for Vestens (USAs og Europas) soleklare rett til å styre og ta seg til rette, også med et verdensomspennende Nato.

Demokrati

Selvsagt har Kina en annen kultur, et annet politisk system (ettparti-system) og andre historiske erfaringer (f.eks. opiumskrigene som det (vestlige) britiske imperiet påtvang Kina på 1800-tallet).

Men på samme måte som oss i vesten (og i tillegg til fellestrekkene som Lodgaard og Thune nevner), styres også Kina av en politisk elite der politikken ikke endres mye, selv om andre i eliten overtar styringa. Altså endres lite i både Kina og vesten, selv om vi i vesten — i det minste på papiret — ikke har det som vi ser på som et udemokratisk ettpartisystem.

I Europa har vi f.eks. i flere tiår byttet mellom høyrestyrte og sosial-demokratisk styrte regimer. I valgkampene blir vi av MSM og den politiske eliten fortalt at de to sidene er klart forskjellige. Dette til tross for at begge siden 1980-tallet, og med sin lojalitet til EUs direktiver og påbud, har fulgt nøyaktig samme høyreorienterte, nyliberalistiske ideologi. En ideologi som bl.a. krever økt markedsstyring og privatisering, og som dermed undergraver demokratiet og gir økte forskjeller i samfunnet.

Fra tid til annen kommer også nyliberalismens iboende forakt for demokratiet direkte til uttrykk, som da Linda Helleland (H) avslørte at Solberg-regimet ville svekke folks demokratiske rett til å velge vekk en politikk de ikke ønsker. Budskapet hennes var at regimet ville gjøre nyliberalismen mest mulig permanent og irreversibel.

Dette og andre utspill fra Høyre og FRP i de siste åra, gjør at Solberg-styret framstår som et rent samfunns- og demokrati-undergravende regime.  

USA har hatt samme nyliberale utvikling siden 1970-tallet, kraftig forsterket av president Ronald Reagan på 1980-tallet og i ettertid lojalt fulgt opp av både demokrater og republikanere. 

En felles erfaring for alle amerikanere og europeere som har ønsket å nedtrappe den samfunns-skadelige og antidemokratiske nyliberalismen, er at det nesten er likegyldig hvem som har makta i den politiske nyliberale eliten. Det blir bare minimale forskjeller eller «same shit, only different wrapping». 

  • Er det dette «fait accompli«- eller liksom-demokratiet som Stoltenberg mener er så fullendt demokratisk og verdifullt? . . . . og som er så kolossalt forskjellig fra styresett og politikk i Russland og Kina, samt Cuba, Venezuela, Syria, Nicaragua, Hvite-Russland og andre land utenfor Nato? 

La oss pirke litt mer i Stoltenbergs forsikringer om at demokratiet har stor verdi for vestens politiske elite, og dermed også for landene i Nato.

De fleste Nato-landene ligger i Europa der vi også har EU-kommisjonen som er særdeles innflytelsesrik og mektig. Ingen demokratisk valgte forsamlinger i Europa kan måle seg i reell makt. Men kommisjonen er IKKE demokratisk valgt av folket.Likevel utsteder den direktiver på løpende bånd som overkjører alle demokratisk valgte myndigheter i Europa. I Norge har langt over 10.000 lover blitt innført uten at Stortinget, Norges lovgivende forsamling iht. grunnloven, har hatt noe å si.

  • Er også dette, i tillegg til liksom-demokratiet, et uttrykk for det Stoltenberg mener er demokratiets sterke posisjon i Vesten?  

Og hvordan står det så til med demokratiet enkeltvis blant landene i angreps- og forsvarsalliansen Nato? Altså blant de som iht. Stoltenberg har demokrati, ytringsfrihet og mediefrihet som sine største og viktigste verdier?

Siste demokrati-indeks (2020)
viser at av Natos 30 medlemsstater faller bare 9 land i kategorien «godt fungerende demokrati». 17 faller i kategorien «svakt fungerende demokrati» (bl.a. USA, Frankrike og Portugal) og 3 i kategorien «hybride regimer» (Tyrkia, Nord-Makedonia og Montenegro). «Hybride regimer» er en styreform som svinger mellom svakt demokrati og rent diktatur. Slik står det altså til med demokratiet i Nato-landene som i følge Stoltenberg har demokrati som en svært viktig og styrende verdi.

Hvordan står det så til blant Natos militære? I april 2021 undertegnet 20 generaler og 100 offiserer et brev til det franske Macron-regimet. I brevet hevdet de at Frankrike er i ferd med å gå i oppløsning, bl.a. fordi «rasekrig» truet og fordi myndighetene bruker «politiapparatet som lynavleder og syndebukk i møte med de gule vestene som uttrykker sin håpløshet (…)»  

I den tyske hæren florerer avsløringer av soldater og befal med nazisympatier. Voldelige angrep, trusler og mord på politikere, jøder og innvandrere forekommer ganske ofte. Tidlig i 2020 kom det for dagen at 550 offiserer og menige er mistenkt for høyreekstremisme og «manglende lojalitet til forfatningen».

Kanskje er det grunn til å spørre hvor lenge Tyskland kan regnes med i kategorien «fungerende demokrati» og Frankrike i kategorien «svakt fungerende demokrati»? Uansett kommer 550 tyske offiserer og menige til å føle seg mindre alene, hvis Ukraina tas med i Nato. Da vil de på linje med Victoria Nuland (president Bidens og USAs viseutenriksminister) finne gode venner i Ukrainas Parvij Sector og deres nynazistiske Azov-bataljon. Gode demokrater med gode demokratiske verdier alle sammen, ikke sant, Jens Stoltenberg?

Når det gjelder demokratiets tilstand i USA; den reelle lederen i Nato og den som oftest snakker med utestemme om demokrati og menneskerettigheter, har det lenge stått dårlig til.

Allerede i 2008 påstod lederen (for kontroll av valgene) at finansieringa av valgene i USA var legalisert (lovliggjort) korrupsjon. I tillegg kommer triksing og fiksing som f.eks. valgdistrikt-manipulering og det å vanskeliggjøre valgdeltakelse for visse folkegrupper. F.eks. å ha åpne stemmelokaler kun i arbeidstida og slik forhindre at folk som ikke har råd til å ta fri, avgir stemmer. I 2013 gikk tidligere president, Jimmy Carter, så langt som å hevde at USA ikke lenger var et demokrati.
«USA må ses på som et semi-demokrati med betydelig risiko for overgang til diktatur», slo prof. Tore Wig fast i januar 2021. Skjøre greier med andre ord.

Makter heller ikke den nåværende presidenten, Joe Biden, å redusere den avgrunnsdype splittelsen i USA (som følge av flere tiårs nyliberalistiske undergraving av demokratiet og vanlige folks livs- og levevilkår), kan det førende landet i Nato raskt få en ny president.

Og det kan kanskje bli en president som krever at et globalt Nato skal settes inn for å ivareta interessene til multinasjonale amerikanske selskaper og/eller USAs strategiske interesser, ikke bare i Midt-Østen og Asia, men også i Afrika og Latin-Amerika?

Hvem blant Nato-landene ville motsatt seg en slik ordre? Sannsynligvis ingen. Det er også et aspekt ved et eventuelt globalt Nato som er vel verdt å tenke over og frykte.

  • Oppsummert: 70% av Nato-landene er «svakt fungerende demokratier» og «hybride regimer». Videre sliter regimene i flere Nato-land med store sosiale og økonomiske ulikheter, og dermed voksende skepsis i folket (bl.a. Spania, Frankrike og USA). Skepsisen eller uroen har dels også spredt seg til Nato-regimenes militære styrker/Nato-styrker. I tillegg synes USA — den reelle lederen i Nato — å gå en heller usikker demokratisk framtid i møte.

    Hvordan kan så Stoltenberg på et slikt grunnlag, mene at Nato bør bli global fordi Nato-landene i motsetning til Kina, Russland, m.fl. dyrker demokratiet og praktiserer dets verdier? 

Tar vi med at mange av USA-Natos nærmeste krigskompiser og samarbeidspartnere er beinharde diktaturer (Saudi-Arabia, De arabiske emirater, Qatar, Oman, mfl.), blir det hele komisk. Lyden av knust glass fra Natos og Stoltenbergs glasshus kan høres på lang avstand. De vennligste av oss får håpe han i det minste har et bord å gjemme seg under . . . . . ?   

Hva så med de to andre kjennetegnene Stoltenberg hevder Vesten (Europa og USA) har som styrende verdier, og som Nato-landene derfor har satt fullt og helt ut i praksis.

Ytringsfrihet og mediefrihet (pressefrihet / trykkefrihet)

Ytringsfrihet og mediefrihet (pressefrihet / trykkefrihet) er viktige demokratiske verdier. Mediefriheten ansees som grunnleggende for alle andre friheter som skal være til stede i demokratier.

Men ingen land i verden har full ytringsfrihet og mediefrihet. Heller ingen Nato-land! Frihetene begrenses alltid av et lands myndigheter for å unngå handlinger og atferd som bryter med andre lover. Og det skjer både i USA, i Russland, i Norge, i Kina, i Frankrike, på Cuba, i Tyskland, i Venezuela, osv.

Hvordan står det så til med ytrings- og mediefriheten i Nato-landene? Helt utmerket, skal vi tro Stoltenberg.

Den årlige Pressefrihets-indeksen til «Reportere uten grenser» vurderer presse-friheten i 179 land. Blant de 10 landene på topp i 2021, er 5 medlemmer i Nato (Norge, Island, Canada, Danmark og Nederland). I den andre enden ligger Hellas på 70. plass, Montenegro på 104. plass, Bulgaria på 112. plass og Tyrkia på 153. plass.

De store og mest innflytelsesrike landene i Nato har følgende fordeling: Tyskland 13. plass, Frankrike 23, Spania 29, Storbritannia 33, Italia 41 og USA (som av en ubegripelig grunn er det store frihets-idealet for kommentatorer i norske mainstream-medier) ligger på 44. plass.

Går man pressefrihets-indeksen nærmere etter i sømmene og ser på hvordan pressefolk behandles i hvert enkelt Nato-land, blir mange nokså overrasket. Grov politivold mot journalister, konfiskering av diverse dokumentasjon (film, foto, notater, etc.) og annen form for trassering fra myndighetenes side, er slett ikke uvanlig.

Et kjent eksempel er Julien Assange, redaktør i Wikileaks som i 2010 publiserte filmer og dokumenter som avslørte amerikanske krigsforbrytelser i Afghanistan og Irak. USA krevde Assange utlevert fra Storbritannia med utsikt til fengsel på 175 år i USA. Å avsløre at USA — den frie verdens store leder og Nato-oppnevnte verdenspoliti — driver med krigsforbrytelser, tortur og det som verre er, er selvsagt uhørt og må straffes, må vite.

Assange tok derfor tilflukt i Ecuadors ambassade som ga han asyl. Etter 9 år i ambassaden ble han i 2019 arrestert av britisk politi, og har siden sittet isolert i høyrisiko-fengslet Belmarsh utenfor London.

En liknende skjebne har Edward Snowden fått for sine avsløringer. Blant annet avslørte han at amerikanske etterretnings-organisasjoner ulovlig overvåket hvem som helst, og hvor som helst i verden. Glem derfor alle fagre ord fra den politiske eliten om personvern. Takket være den «store hvite far» i Nato, finnes personvern ikke lenger som annet enn en ren illusjon brukt til å berolige folk.
Uansett var dette nok ei flau avsløring av hykleriet til Natos reelle leder. Derfor truer USA også Snowden med lang fengselsstraff.

Joda, selvsagt kan alle land — både i og også utenfor Nato — straffe pressefolk og andre som avslører hemmelighetsstemplet informasjon. Men IKKE hvis avsløringene (som i Assanges og Snowdens tilfelle) gjelder krigsforbrytelser, tortur og andre brudd på nasjonale lover og internasjonale avtaler som vedkommende land har sluttet seg til. Men det tar tydeligvis ikke ledende Nato-land særlig høytidelig. La oss nå vende blikket vekk fra USA, og se litt på hvordan ytrings- og mediefriheten blir ivaretatt i andre Nato-land som i likhet med USA og iht. Stoltenberg, har ytringsfrihet og mediefrihet som sine styrende verdier. 

I kjølvannet av finanskrisa stanset det spanske Rajoy-regimet i 2015 folkets demokratiske rett til å demonstrere mot myndighetene. Videre ble det innført forbud og skyhøye bøter for å unngå at folk filmet politiet, og slik kunne dokumentere regimets utstrakte voldsbruk mot ubevæpnede demonstranter.

Journalisten Wanda Kristiansen avslørte på en glimrende måte hvordan livet til vanlige folk fortonte seg under det nyliberalistiske og korrupte Rajoy-regimet. Les mer her om dette høyre-regimets korrupsjon, noe som selvsagt ikke heller skal forekomme i Nato-land som i henhold til Stoltenberg, dyrker de demokratiske verdier mye bedre enn alle andre.

Det spanske politiets systematiske voldsbruk — trolig en arv fra fascisten Franco’s «Guardia civil» — gjentok seg også flere ganger senere i forbindelse med Catalonias folkeavstemming i 2017 om løsrivelse fra Spania. Politivolden har senere fortsatt, også mot journalister

La oss gå over til et annet Nato-land, Frankrike. Siden 2019 har Macron-regimet bekjempet «De gule vestene» med bl.a. ekstrem politivold og skyhøye bøter. Først i januar 2020 ble bruken av den dødelige sjokkgranaten GLI-F4 forbudt. Ingen andre europeiske land bruker slike våpen mot sivile.

På linje med Rajoy-regimet i Spania prøvde også det franske regimet seg med forbud mot å filme politivold. Inntil videre ble det stoppet i rettsvesenet. Det antyder likevel at Macron-regimet — på linje med det spanske regimet — ikke legger stor vekt på ytringsfriheten slik Stoltenberg hevder at vi gjør i vesten.

I Ungarn er ytringsfriheten under press på bl.a. livssyn, og en ny unntakslov gjør at Urban-regimet kan fengsle folk i opp til 5 år, hvis de kritiserer myndighetene. Ungarn legger dermed i likhet med Spania opp til å fengsle politiske motstandere. I 2017 uttrykte Den norske Forfatterforening bekymring for ytringsfriheten i Nato-landene Polen, Ungarn og Tyrkia samt i Hvite-Russland.

Hvordan det står til med ytringsfriheten i Tyrkia, Nato-landet som åpenlyst støttet terroristene i IS i deres krig mot Syria og som har rundt 50.000 politiske fanger (herunder 150 – 200 journalister), trenger man vel knapt å minne andre enn Stoltenberg om?

I Norge kom Solberg-regimet i mai 2021 med en lov som gir opp til 10 års fengsel for «samarbeid med utenlandsk etterretning for å påvirke samfunnsdebatt og utfall av valg«. 

Det betyr at PST nå kan overvåke folk som kritiserer Solberg-regimet (og framtidige regimer) under påskudd av å sjekke om kritikerne samarbeider med utenlandsk etterretning. Gjør de ikke det, vil PST uansett ha sikret seg informasjon som kan deles med utenlandsk etterretning i USA-Nato. Slik gjør man jo «blant venner», må vite.

Opptrer man derimot som agent og/eller påvirker for USA, slik avsløringene i bl.a. 2010 og våre dagers «danske avsløringer» viser, tyder alt på at man kun kan forvente symbolsk etterforskning og ingen straff.

Solberg-regimets nye lov framstår dermed som det den er: en lov for å overvåke mennesker som ikke har samme virkelighetsforståelse som USA-Nato. M.a.o. en lov for å kriminalisere opposisjonelle og lovlig-gjøre «brønnpissing», i tråd det litterære bildet som forfatteren Sigbjørn Hølmebakk brukte om arbeidet for å mistenkeliggjøre annerledes-tenkende i den forrige kalde krigen (1947 – 1990).

«Det er ikke straffbart å være uenig og ha sterke meninger», sier justisministeren i Solberg-regimet. Nei, jeg er enig i det. Enn så lenge er det ikke straffbart i Norge. Inntil videre er regimet tilfreds med å mistenkeliggjøre systemkritikere. Da vil kanskje de mest lettskremte slutte å ytre seg, selv om de slett ikke samarbeider med en ytre makt som ikke er i Nato.  

Oppsummering

Glem alle fagre taler om demokrati, menneskerettigheter, ytringsfrihet, mediefrihet, etc. som årsaken til USA-Natos mange kriger (Afghanistan, Irak, Libya, Syria, m.v.), og til USA-Nato og EUs undergraving og sanksjoner mot andre land i verden (Venezuela, Iran, Russland, Hvite-Russland, Cuba, m.fl). Glem det også som begrunnelse for Stoltenbergs plan om å utvikle Nato til en global krigsmaskin.  

Hadde demokrati og andre høyverdige verdier virkelig vært det viktigste for Nato ville ikke alliansen etter 72 års eksistens, fortsatt pleid vennskap til rene diktaturer samt stilltiende eller åpent støttet diverse statskupp i USA-regi, bl.a. i Ukarina i 2015 og i Bolivia i 2019.

For det andre ville generalsekretærene i Nato i disse 72 årene ikke slått seg til ro med at hele 70% av Nato-medlemmene var halv-demokratier og hybride stater, der både demokrati, ytringsfrihet og mediefrihet haltet rundt uten at Nato la vekt på å få dem forbedret.

Og for det tredje ville den politiske eliten i Nato-landene vært mye mer skeptisk til nyliberalismens prinsipper. Især privatisering / økt markedsstyring, ettersom det undergraver nettopp demokratiet ved stadig å overføre mer makt til bl.a. EU, samt overlate offentlige funksjoner — som tidligere ble demokratisk styrt — til private nasjonale eller internasjonale konsern utenfor demokratisk kontroll.

I denne nyliberalistiske og anti-demokratiske virkeligheten, som USAs og EUs nyliberale og moralsk korrupte elite har utformet og pleiet siden 1980-tallet, står slett ikke høyverdige verdier som demokrati, ytringsfrihet, etc. i sentrum.

Slike verdier har eliten forlengst forvist til festtaler på nasjonaldagen samt til å rettferdiggjøre sanksjoner, kupp, kriger og militære overfall på andre land. Nytale, hykleri og dobbeltmoral er blitt helt vanlig praksis. 

Snarere enn demokrati, ytringsfrihet og mediefrihet, ligger den nyliberale politiske elitens oppmerksomhet på å sikre globale investorer og multinasjonale selskap størst mulig avkastning på investert kapital. Økonomiske verdier som økt fortjeneste, større markedsandeler, økt konkurranseevne og økte aksjekurser har m.a.o. fortrengt humanistiske og samfunnsbyggende verdier som bl.a. demokrati, ytringsfrihet og mediefrihet.

I nettopp en slik sammenheng gir opprustning og kriger kolossal fortjeneste.Et eksempel er Irak-krigen (2003 – 2011) som på toppen av det hele ble startet på ren løgn i FN fra to ledende Nato-land, USA og Storbritania. (Det forteller ikke rent lite om ledende Nato-lands respekt for FN og for basale verdier som ærlighet og moral).

Blant bedriftene som tjente mest på Irak-krigen var de amerikanske selskapene KBR, DynCorp og Washington Group International. KBR på topp med ufattelige 39,5 billioner dollar (1 billion = 1 tusen milliarder) i fortjeneste. Det manglet selvsagt ikke heller på britiske krigsprofitører i Irak-krigen, deriblant BBC Service Trust, British Petroleum og HSBC-banken som også er kjent for hvitvasking av narkotikapenger og pengeforvaltning for terrorister.

Samtlige bedrifter inngår i «det militærindustrielle komplekset» (MIC) som ble nevnt innledningsvis, og det er nettopp i denne konteksten at også Stoltenbergs plan om et globalt Nato må sees. 

Et eventuelt globalt Nato vil dekke et langt større geografisk område, og dermed  flere potensielle konfliktlinjer (i Asia, Afrika og Latin-Amerika) som MICs mange tenketanker, stiftelser og konsulentselskap kan «lobbyere for og varme opp» hos politikerne i USA-Nato.

Lykkes man, vil det kunne gi langvarige og dermed ekstra lønnsomme kriger for bedriftene i MIC-nettverket. Større fiendebilder, mer opprustning og et globalt Nato i hendene på et alltid «trigger-happy» USA (minst 9 kriger bak seg siden år 2000), vil uten tvil være til stor nytte for det krigsprofitterende næringslivet i MIC. Alt betalt av statskasser og vanlige folk / skattebetalere som vil oppleve at stadig mer av velferd og demokrati bygges ned for å fôre stadig mer opprustning og flere og lengre kriger.

Jeg avslutter med et sitat av den svenske sosialdemokratiske landsfaderen og en sann demokratiforkjemper, Tage Erlander :

«Politikernes oppgave er å bygge dansegulv der folket kan danse sine liv»

Bortsett fra noen uker foran hvert parlamentsvalg der det gjelder å kapre stemmer, har dagens nyliberalistiske politiske elite i Europa og USA ikke mye til overs for folket. De er ikke opptatt av «å bygge dansegulv for folket».

Eliten er langt mer opptatt av å bygge dansegulv for ledelse og investorer i grådige multinasjonale selskap som «vil vokse inn i himmelen», og som derfor krever ubegrenset tilgang til alle naturressurser og alle markeder i hele verden (samt flere sugerør ned i flest mulig statskasser). 

Mye taler for at et globalt Nato vil bli et sentralt redskap for å oppnå nettopp dette. Å rettferdiggjøre dette ved å vifte med høyverdige demokratiske verdier, er et skammelig forsøk på å lokke folk inn på en vei som vil gi flere kriger, flere flyktningkatastrofer og enda mer rasering av natur, miljø og klima.

Man får bare håpe at færrest mulig lar seg lure av krigshisserne og krigsprofitørene denne gangen. 

En kommentar om “Satisfy us, marionette

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s