Bløff om fattigdom?

Her er en sak for faktisk.no: NORAD-direktøren sier at den ekstreme fattigdommen er nesten halvert. Dette er trolig helt feil.

I en ytring på nrk.no går direktør i NORAD Jon Lomøy ut mot nordmenns kunnskap om verdens beskaffenhet. I følge NORAD-direktøren står det nemlig mye bedre til enn det folk tror:

«Den ekstreme fattigdommen er nesten halvert, 80 prosent av verdens ettåringer er vaksinert, 60 prosent av jenter i lavinntektsland går på skole og 80 prosent har tilgang til elektrisitet. Vi lever stadig lenger og de fleste av oss bor i mellominntektsland.»

Han skylder på media, som han mener fokuserer for mye på negative nyheter, og som ikke klarer å formidle de positive utviklingstrekkene han selv ser. NORAD-direktøren går inn i tradisjonen til den svenske helseprofessoren Hans Rossling, som med faktasjekkstiftelsen «Gapminder» brukte de siste årene av sitt liv til å spre positive nyheter om verdens utvikling.

La oss se nærmere på den første påstanden: «Den ekstreme fattigdommen er nesten halvert.» Er dette riktig?
Kan vi bare lene oss tilbake og slappe av, i forvissning om at globalisering, ekspanderende kapitalisme og u-hjelp til slutt vil fjerne global fattigdom?

FN-statistikken er ikke troverdig

FNs målsetting i 2000 var å redusere global fattigdom med 50 % innen 2015, en målsetting FN hevder å ha oppnådd tidligere enn planlagt. Stemmer dette?

Antropologen Jason Hickel har vært tilknyttet en rekke universiteter og er aktiv i Labour. Han har skrevet mye om fattigdomsspørsmål. I artikkelen “Exposing the great ‘poverty reduction’ lie” viser han hvorfor FNs egne tall er høyst problematiske.

Allerede i 1996 hadde verdens regjeringer, på en FN-konferanse i Roma, forpliktet seg til å gjøre slutt på ekstrem fattigdom. De ble enige om å redusere antall underernærte mennesker med 50 % innen 2015. Gitt befolkningen på den tiden betydde det at antall fattige skulle reduseres med 836 millioner.

Men i etterkant av vedtaket ble målsettingen omdefinert, skriver Hickel. Tusenårsmålet om å redusere global fattigdom, ved å redusere antall underernærte mennesker med 50 %, ble nå endret til å halvere andelen (i motsetning til det absolutte tallet) av verdens folk som lever på mindre enn en dollar om dagen. Ved å flytte fokuset til inntekt, og bytte fra absolutt antall til proporsjonale, ble målet mye lettere å oppnå. Gitt befolkningsveksten ble det nye målet effektivt redusert med 167 millioner.

Men det stoppet ikke der. Målsettingen ble redusert ytterligere to ganger. Først endret de målet fra å halvere andelen fattige mennesker i verden til å halvere andelen fattige mennesker i utviklingsland. For det andre flyttet de analysens utgangspunkt fra 2000 tilbake til 1990, og fikk dermed inkludert all fattigdomsreduksjon som ble fullført av Kina gjennom 1990-tallet.

Ved å omdefinere målsettingen, og å endre målepunktene, klarte FN ved bruk av kreative, statistiske metoder, å kvitte seg med 324 millioner fattige! Det som startet som et mål om å redusere fattigdomsbefolkningen med 836 millioner, var plutselig endret til kun 345 millioner, altså mindre enn halvparten av det opprinnelige tallet.

Ved slik å omdefinert målet radikalt, kan tusenårskampanjen hevde at global fattigdom er halvert, når den faktisk ikke er det.

Endret definisjon av «fattigdom»

Men det er mer, skriver Hickel. Ikke bare har målsettingene blitt endret, selve definisjonen av fattigdom har blitt endret. Terskelen for fattigdom – «fattigdomslinjen» – beregnes normalt av hver nasjon for seg selv, og skal gjenspeile hva en gjennomsnittlig voksen trenger for å klare seg.

The World BankPå 1990-tallet bestemte Verdensbanken at det absolutte minimum for å klare seg for et menneske i et utviklingsland var å ha en inntekt på minst 1 dollar pr. dag. Allerede i 2000 viste årsrapporten fra Verdensbanken at antall mennesker som måtte klare seg på 1 dollar eller mindre fortsatte å stige. Prognosen viste at antall mennesker som levde i ekstrem fattigdom ville øke med 700 millioner fra 1987 til 2015. Da ville anslagsvis 1.900 millioner mennesker være ekstremt fattige.

Dette var alarmerende nyheter, særlig fordi de frimarkedsreformene som Verdensbanken og IMF hadde påtvunget utviklingsland på 1980-tallet og 1990-tallet, hadde gjort situasjonen verre.

Det som skjedde de neste årene var at Verdensbanken ved to anledninger justerte minimumsinntektsgrensen ørlite opp, men lavere enn den faktiske inflasjonen. Dette bokføringstrikset gjorde at FN kunne hevde at 437 millioner mennesker hadde unnsluppet ekstrem fattigdom. I realiteten var disse like fattige som før.

Ideen om at mennesker kan klare seg på 1 dollar pr. dag tar utgangspunkt i situasjonen i de 15 fattigste land i verden. Problemet er at grensen er basert på svært mangelfulle data, og den sier ingenting om hvordan fattigdom arter seg i andre land enn disse 15 aller fattigste.

Jason Hickel viser til Sri Lanka, der undersøkelser viste at 35 % av befolkningen havnet under den nasjonale fattigdomsgrensen. Verdensbanken operert imidlertid med kun 4 % fattige. Bruker vi Verdensbankens egen fattigdomsgrense på USA skulle en amerikaner i 2005 klare seg med 1,25 dollar pr. dag. Som alle skjønner er det umulig.

3 – 5 milliarder mennesker lever i fattigdom

Peter Edwards ved Newcastle University har beregnet at fattigdomsgrensen må heves til det doble av det FN opererer med, hvis folk skal oppnå normal forventet levetid. Da får vi plutselig over 3 milliarder fattige, mer enn dobbelt så mange som det FN oppgir.

Hvis fattigdomsgrensen settes til det doble av FNs viser det seg at den globale fattigdommen har blir verre, ikke bedre. Det er nesten 353 millioner flere fattige mennesker i dag enn i 1981. Holdes Kina utenfor skyter tallet opp til 852 millioner.

Noen økonomer går lenger og mener fattigdomsgrensen bør settes på 5 eller 10 dollar pr. dag. Da viser tallene at over 5 milliarder mennesker lever i fattigdom, og at antallet stiger.

Falsk statistikk gir falsk virkelighetsbeskrivelse

Når NORAD-direktøren og andre «utviklingsoptimister» viser til FN-statistikk og hevder at «den ekstreme fattigdommen nesten er halvert» bidrar de samtidig til å legitimere «status quo». De gir inntrykk av at politikken virker, at globaliseringen og den stadig mer omseggripende kapitalismen bidrar til å utrydde fattigdom.

Hvor er de kritiske journalistene når vi trenger dem?

Her kan nettstedet faktisk.no gripe muligheten. Faktisk.no skal jo drive faktasjekk av samfunnsdebatten. Påstanden fra NORAD-direktøren bør absolutt settes under lupen.

Kilder:

Jon Lomøy «Nyanser selger ikke», nrk.no 15.08.18, Jason Hickel “Exposing the great ‘poverty reduction’ lie”, Aljazeera.com 21.08.14

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s