Film fra et «ondskapens akse»-land

Når Trump og hans allierte i Midtøsten forbereder krig mot Iran, er tiden inne til å minne om at det bor helt vanlige mennesker der også. Iransk film viser oss dagliglivet bak sløret og prestestyret.

Det var USAs president George W. Bush som i 2002 kalte Iran, Irak og Nord-Korea for «Ondskapens akse», fordi disse statene angivelig støttet terror og truet verdensfreden. Krigspropagandaen funksjon er å avhumanisere folket som bor der. Slik skal den få oss til å akseptere krig som en løsning. Da er det lett å overse at de over 80 millioner iranerne på mange måter likner på oss.

iransk flagg
Det iranske flagget. De grønne, hvite røde feltene står for islam, fred og mot.

Iransk film som vises på kinoer i Vesten holder et høyt kunstnerisk nivå og er overraskende modige og samfunnskritiske. Overraskende, for det er klart at Iran ikke er noe demokrati med kunstnerisk frihet. Likevel lages det altså filmer som viser sider ved dagliglivet i landet som prestestyret og sensuren garantert ikke har gått god for.

Mohammad Rasoulofs ”Mannen mot strømmen” går på kino nå, mens bl.a. Asghar Farhadis «En handelsreisende» og Jafar Panahis «Taxi Teheran» er lett tilgjengelige på DVD.

Den lille manns kamp mot korrupsjon

«Mannen mot strømmen» ble prisbelønnet i Cannes i fjor. Den skildrer den lille manns kamp mot overmakten, her er det korrupsjon i en liten landsby i Nord-Iran som skaper problemene. Regissør Mohammad Rasoulof har for sikkerhets skyld fått utreiseforbud fra Iran, så det skal ikke være enkelt for en filmkunstner i dette landet.

Mannen mot strømmenHer møter vi gullfiskoppdretteren Reza, som bor på en liten gård sammen med sin kone, som er rektor på den videregående skolen, og sin sønn som er i ti-års alderen. Gårdsdriften går ikke særlig bra, og Reza har satt seg i gjeld som han har problemer med å betjene. Alt vil gå bra, hvis Reza bare er villig til å betale litt under bordet her og der. Men Reza er en rettskaffen mann som ikke er «samarbeidsvillig». Han er en mann med integritet (den engelske tittelen er da også «A Man of Integrity»).

En dag oppdager han at en bedrift lenger opp har stengt av vanntilførselen til eiendommen, noe som er katastrofalt for driften. Det viser seg at selskapet ønsker å overta eiendommen hans, og at de er villige til å ta alle midler i bruk for å oppnå målet.

Filmen har tematiske paralleller til russiske Andrey Zvyagintsevs «Leviatan», der korrupsjon og samrøre mellom lokale myndigheter og mafia var tema. Begge filmene er modige og avslørende, og fungerer som øyeåpnere for våre vestlige blikk. Som «Leviatan» har også «Mannen mot strømmen» sine poetiske sider. Her tar historien små hvilepauser mens vi følger Reza inn i en hule der han bader i en underjordisk vannkilde, mens han nyter det vi antar er en alkoholholdig drikk. Rekreasjon og meditasjon for Reza, som lever under et sterkt psykisk press.

Filmen er neddempet i uttrykket, hovedrolleinnehaver Reza Akhlaghirad nærmest underspiller. Dette gjør at den oppleves litt langsom. Men «Mannen mot strømmen» er en type film som fortjener å bli sett, den er sympatisk rett og slett.

Krimdrama med en ekstra dimensjon

Regissør Asghar Farhadi har klart kunststykket å bli nominert til 4 Oscar-priser på rad for sine filmer. Med ”En handelsreisende” vant han Oscar for beste utenlandske film i 2016.

En handelsreisendeHistorien dreier rundt paret Ranaa and Emad, et par fra Teheran, som holder på med prøvene på en oppsetting av Arthur Millers skuespill «Death of a Salesman». I full fart må de evakuere huset de bor i fordi det står i fare for å kollapse. De får hjelp av en kollega fra teateret til å finne en ny leilighet. Det viser seg at den tidligere leieboeren fremdeles har mange personlige eiendeler i leiligheten, men kollegaen forsikrer paret om at de bare kan flytte inn og at kvinnen som bodde der vil hente sakene sine senere.

Like etter at de er kommet i hus blir Ranaa overfalt på badet en dag hun er alene hjemme. Noen har ringt på, og Ranaa tror det er Emad, så hun åpner gatedøra med porttelefonen og lar entredøra stå på gløtt, mens hun går inn på badet. Ranaa blir funnet blodig og forslått av naboer.

Slik blir filmen et slags kriminaldrama, der Emad setter alt inn på å finne ut av hvem som står bak overfallet. Vi skjønner etter hvert at det å finne overfallsmannen betyr nesten mer for Emad enn for Ranaa, for her er konen krenket på det groveste, naboene har vært vitner, og som iransk mann er også Emad på sett og vis blitt krenket. Slik leser i hvert fall jeg Emads reaksjoner.

Å trekke inn politiet bety en ytterligere krenkelse av familiens private sfære forstår vi, dessuten får vi høre at politiet er korrupt og neppe kan hjelpe. Emad må derfor lete etter overfallsmannen på egenhånd, for deretter å ta hevn eller søke oppreising.

I tillegg til referansene til Arthur Miller ser vi også en filmplakat reklamere for Ingmar Bergmans «Skammen». Det er en link her til det samme menneskelige tema som Bergman tar opp.

Dagliglivet observert fra en taxi

”Taxi Teheran” er laget under helt spesielle vilkår. Regissør Jafar Panahi har nemlig yrkesforbud, dvs. at iranske myndigheter har gitt ham et 20 års forbud mot å lage film. I tillegg har han fått en 6 år lang fengselsstraff for å lage «regimekritisk propaganda». Under svært vanskelige forhold har Panahi likevel laget tre filmer, alle smuglet ut av Iran. «Taxi Teheran» er den siste av disse tre filmene. Den vant «Gullbjørnen» i Berlin i 2015.

Taxi TeheranHele filmen foregår på innsiden av en taxi. Regissør Panahi spiller selv taxisjåføren, eller han spiller egentlig ikke taxisjåfør, han er seg selv … en filmregissør som egentlig filmer scener med diverse passasjerer fra et kamera på dashbordet, men han kjører rundt i Teherans gater. Som tilskuer får vi altså anledning til å betrakte denne millionbyen nærmest fra passasjersetet, noe som i seg selv er ganske interessant, siden Iran for nordmenn flest er ganske ukjent territorium.

Filmen åpner med en ganske absurd og komisk scene, der en småkjeltring i forsetet og en kvinnelig lærer i baksetet krangler seg imellom. Det er tydeligvis vanlig å dele taxi i Teheran. Det humoristisk/absurde preget forsterkes i neste scene når en sterkt skadd mann og hans hysteriske kone praier drosjen og oppdraget blir å komme seg til sykehuset i full fart. Deretter er det en svartebørsselger med vesken full av piratkopiert film som stiger inn, og denne kjenner straks igjen regissør Panahi bak rattet.

I starten fikk jeg følelsen av at det var en dokumentarfilm jeg så, men etter hvert skjønner vi at alle passasjerene som stiger inn er skuespillere som hjelper Jafar Panahi med å dokumentere, i fiksjons form, viktige trekk fra dagliglivet i Teheran/Iran.

I filmens lengste sekvens plukker Panahi opp sin 10-12 årige niese, for å kjøre henne hjem fra skolen. Den munnrappe jenta har fått i hjemmelekse å lage en film med sitt mobilkamera, som er i overenstemmelse med de iranske sensurreglene. Gjennom ordvekslingen mellom niese og onkel blir vi presentert med de rigide, hovedsakelig religiøse retningslinjene for filmproduksjon i Iran, noe som den opposisjonelle Panahi har fått lide for i årevis.

1 kommentar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s