I postdemokratiet forvitrer de demokratiske institusjonene og det demokratiske underskuddet når nye høyder. Det utvikles et teknokratisk regime som stiller de folkevalgte sjakk matt, mens pengemaktens interesser styrker seg.

I løpet av de siste tiårene er de juridiske og geografiske rammene for stat og marked snudd på hodet. Tidligere satte staten rammene for pengemaktens virksomhet, nå setter pengemakten rammene for statens. Nyliberalismen har gjort alt til marked, og den viser sitt hegemoniske overtak ved at nesten ingen stiller spørsmål ved markedsfiksjonen. Konsekvensen er at kapitalismen anno 2018 parkerer og demonterer demokratiet.

Folkevalgte organer tappes gradvis og systematisk for makt. Politikken løftes over i en markedsstyrt sfære der juristene fungerer som overdommere. Slik får valg mindre og mindre betydning for den faktiske politikken som føres.

Pengemaktens kurs

Mens pengemakten bedriver grensesetting mht. hva staten kan gjøre, er pengemakten selv blitt grenseoverskridende. Før var markedene innad i statene, nå ligger statene omkranset av markedene. Nasjonale politikere som vil sette grenser for hva pengemakten kan foreta seg får smekk på fingrene av overnasjonale kontrollorgan. De overnasjonale organene, som pretenderer å være uavhengige forvaltere av et objektivt regelverk, handler i realiteten som pengemaktens representanter, og har som oppgave å slå ned nasjonale avvik.

Den nye kapitalismen kan vanskelig styres eller korrigeres. I det globale systemet er muligheten for nasjonale retningsvalg som avviker fra de overnasjonale prinsippene minimalisert. Det betyr at politikken ligger fast uavhengig av fargen på regjeringene. Politikkens handlingsrom er innsnevret til å styre etter den samme, støe kursen: Pengemaktens kurs, administrert av teknokratenes regime.

EUs «byråifisering»

Område etter område gjøres om til ekspertterritorium, frikoblet demokratisk innsyn og kontroll. Ekspertveldet hjemles i overnasjonale avtaler, nærmest uten at nasjonale folkevalgte er klar over hva som skjer.

I Norge skjer dette først og fremst gjennom vår deltakelse i EØS. En ny trend i EØS-området er å inngå stadig mer rettslig forpliktende samarbeid mellom nasjonale tilsynsmyndigheter, gjerne underlagt egne EU-byråer med beslutningsmyndighet. Ofte følges dette av krav om at de nasjonale tilsynsmyndighetene skal være uavhengige fra medlemsstatenes politiske myndigheter.

Denne måten å overføre nasjonal myndighet til et overnasjonalt nivå, eller å løsrive nasjonale tilsynsmyndigheter fra politiske myndigheter, var ukjent på det tidspunkt EØS-avtalen ble inngått. Dette er uttrykk for en dynamisk prosess som tapper folkevalgte organer for makt, og som de EU-vennlige elitene i Europa tilsynelatende ser seg tjent med.

Kraftselskap skal levere overskudd, ikke strøm

I disse dager forsøker motkreftene i Norge å stoppe norsk medlemskap i ACER – EUs Energiunion. EU ønsker å gjøre hele EU-området om til ett stort marked for energi. Motstanderne av energiunionen mener dette gjør at vi mister den nasjonale råderetten over energipolitikken, og at Stortinget fjerner konkurransefortrinnet til norsk industri. Den rene og billige vannkraften er grunnlaget for det moderne Norge. Nasjonal styring og kontroll har skapt et industrieventyr som har gitt oss velferd og et teknologisk forsprang på flere felt.

Men liberaliseringen av kraftbransjen begynte tidlig på 1990-tallet. Med privatiseringen av kraftbransjen, i form av etablering av aksjeselskaper, fikk kraftverkene helt andre interesser enn å levere stabil og billig strøm til folk og industri. Mens vanlige forbrukere skulle lære seg å følge med på strømpriser og skifte leverandør når prisene steg ett øre eller to, åpnet dette nyskapte kraftmarkedet et rom for rene spekulanter og tradere. En konsekvens av liberaliseringen er at private aktører har skapt seg enorme formuer gjennom spekulasjon.

Sosialismen i Norge var en suksess

Fordi vi i dette landet hadde mange fremsynte og uegennyttige politikere og byråkrater, som agerte som nasjonale strateger, og ikke som selviske kapitalister i avgjørende øyeblikk i nasjonens historie, ble de enorme inntektene fra naturressursene i stor grad sluset inn i statsbudsjettene, og ikke i bedriftsregnskapene. Dette flyter vi på ennå, men pengemaktens regime er i ferd med å innhente oss.

Ved etableringen av statsselskaper, som i Norge i stor grad har fungert som forvaltere av fellesskapets eiendom, har landet i nyere tid vært en økonomisk suksess. Norges forvandling – fra Europas fattig-Per for hundre år siden og til verdens Krøsus de siste par tiårene – vakte oppsikt internasjonalt. Det eksepsjonelle var ikke rikdommen i seg selv, men at velstandsutvikling kom det brede lag av folket til gode. Sosial ulikhet ble utliknet ved at vanlige folk fikk tilgang til goder som bare velstående har hatt tilgang til i andre land. Norge ligger derfor i toppen av alle kåringer som dreier seg om gode levekår for befolkningen.

Det kan hevdes, med en viss sarkastisk snert, at den norske sosialismen var en suksess.

Jeg sier sarkastisk, for det er klart at den norske høyresiden ikke et øyeblikk vil innrømme at de har bedrevet sosialistisk politikk. Likevel vil historikere si at det var stor grad av politisk enighet i Norge fra 1945 og frem til rundt 1980.

Denne enigheten dreide seg bl.a. om at naturressursene skulle være fellesskapets eiendom, styrt av offentlig eide selskaper. På samme måte var det bred politisk enighet om at det var en offentlig oppgave å sørge for en rekke velferdsgoder. Disse godene ble drevet av det offentlige selv, og de var gratis for innbyggerne. I tillegg var en rekke andre politikkområder regulert og politisk styrt.

De som bygger ned Norge

I 2018 fremstår et slikt samfunn – med et slikt omfang av styring, nærmest som et sosialistisk samfunn. Arbeiderpartiets Einar Førde er regnet som opphavsmannen til sitatet «vi er alle sosialdemokrater», men det var faktisk Høyres John Lyng, som var statsminister i tre uker i 1963, som sa det først. Ta det som en bekreftelse på konsensusen.

De siste to tiårene har alle norske regjeringer kappes om å selge mest mulig av statlige selskaper, noe som i praksis betyr å selge ut fellesskapets verdier og å gi fra seg muligheten for styring. Jens Stoltenbergs regjeringer (2000-2001 og 2005-2013) solgte ut syv statlige selskaper og solgte seg ned i ti andre. Kjell Magne Bondeviks regjering (2001-2005) og Erna Solbergs regjering (2013-2017) solgt fem statlige selskaper og solgt seg ned i åtte.

Den norske staten, slik den speiler seg i regjeringens politikk, har altså endret fullstendig kurs. Den norske sosialismen, som kom til uttrykk i en sosialdemokratisk etterkrigskonsensus, er historie. Alt legges nå til rette for pengemaktens regime.

Avdemokratiseringen av økonomien i EU-området

Etter 2008 er lærdommen at finanssektorens økonomiske interesser overstyrer alt, og at de politiske institusjonene i praksis er underlagt et finansdiktatur.

Hellas fremstår som et europeisk skoleeksempel. Grekerne ble effektivt satt på plass da folket stemte for en annen politikk i 2015. Folkeviljen ble rett og slett ignorert. For å sitere Jean-Claude Juncker, president for EUs utøvende organ – Europakommisjonen: «Demokratiske valg som går imot EUs avtaler, kan ikke være mulig.» 

Slik har pengemakten, og medløperne i den politiske klassen, løst demokratiproblemet i EU-området og sørget for at kapitalismen anno 2018 plages minst mulig av folkestyret:

1. De politiske beslutningene bindes opp til makroøkonomiske handlingsregler. Dette betyr grenser for pengebruk, budsjettunderskudd og statsgjeld.
2. En uavhengig sentralbank gis ansvar for pengepolitiske beslutninger.
3. Administrative organer og ulike ekspertutvalg gis en stor rolle i utformingen av den økonomiske politikken.
4. Det vedtas flest mulig partiovergripende forlik i nasjonalforsamlingen, fremstilt som rasjonelle, markedstilpassede beslutninger.

Resultatet er en devaluering av stemmeseddelens verdi på det økonomiske området ned mot null.

Konsekvenser av avdemokratiseringen

Resultatet er at det liberale demokratiet i mange land har gjennomgått en transformasjon til en form for udemokratisk liberalisme. Politikerne står ikke lenger ansvarlige overfor velgerne, men gjemmer seg bak en buffer av ikke-demokratiske spilleregler og instanser, der velgerne ikke har adgang.

Denne avdemokratiseringsoppskriften har allerede vært en betydelig suksess, sett med pengemaktens øyne. Deltakelsen ved parlamentsvalg i Europa har i gjennomsnitt gått ned med 12 % siden 1960-tallet. Valgdeltakelsen er dårligst, og har falt mest, blant de som taper mest på den politikken som føres. Dette har kastet store grupper ned i sosial fattigdom og motløshet.

Det er i stor grad i slike grupper høyreekstremister og høyrenasjonalister har lykkes med å mobilisere et politisk comeback og nå er en betydelig politisk kraft i mange europeiske land. Parallelt har de sosialdemokratiske velgerne i stor grad forlatt sine gamle partier.

En reell venstreside, som evner å utfordre pengemaktens teknokratiske regime, er ikke lett å få øye på i det europeiske partilandskapet.

Kilder:

Halvard Haukeland Fredriksen «Grunnlovens grenseland. Energiunionen og grunnloven.» Faglig seminar om EUs Energiunion og ACER. 21.02.18, Odd Handegård «Økte strømpriser bare en liten begynnelse», steigan.no 06.03.18, ”Salg av statlige selskaper: De rødgrønne 17 – De borgerlige 13”, VG 27.05.17, Alan Johnson «Brexit, sett fra venstresida», Klassekampen 04.04.17, Sven Røgeberg ”Wolfgang Streek: Den nyliberale kontrarevolusjon og sosialdemokratiets fall”, Vardøger nr. 36 2016