Å få innpass i arbeidslivet er vanskeligere enn noensinne. En gang ble «retten til arbeid» skrevet inn i Grunnloven. I dag har folk selv ansvaret for å tilpasse seg markedets behov. Enten må retten til arbeid gjeninnføres, eller så må alternativer komme på plass.

Det var den utopiske sosialisten Charles Fourier som på begynnelsen av 1800-tallet var først ute med å formulere et krav om at samfunnet måtte ta ansvar for å sikre alle en rett til lønnet arbeid. I Norge ble denne rettigheten fastslått i partienes fellesprogram i 1945. I 1954 kom retten til arbeid inn i Grunnloven, i § 110:

«Det paaligger Statens Myndigheder at lægge Forholdene til Rette for at ethvert arbeidsdygtigt Menneske kan skaffe sig Udkomme ved sit Arbeide».

At § 110 kom inn i Grunnloven på 1950-tallet sier mye om den ideologiske høyredreiningen som samfunnet har gjennomgått siden. Den gang tok myndighetene ansvar og førte en aktiv politikk for full sysselsetting. Det er utenkelig at denne paragrafen hadde blitt vedtatt i dag. Dagens politikere har nemlig frasagt seg dette ansvaret, og overlatt det til «markedet». Den enkelte er selv, etter beste evne, pliktig til å tilpasse seg arbeidsmarkedets skiftende behov for arbeidskraft.

Betydningen av lønnet arbeid
Å ha jobb er ofte det som definerer forskjellen på et godt eller et dårlig liv. Lønnet arbeid er grunnlaget for en trygg og stabil privatøkonomi. Veldig mange rettigheter som velferdsstaten gir er knyttet opp mot det å være i arbeid. Ved siden av det privatøkonomiske aspektet gir lønnet arbeid identitet, fellesskap og i mange tilfeller en mulighet for selvutvikling. De som ikke kommer med i arbeidsfellesskapet faller utenfor, sosialt og økonomisk, og har økt sannsynlighet for å pådra seg helseproblemer, noe som er grundig dokumentert ved forskning (1).

Nyliberalismens triumf
Nyorienteringen av arbeidsmarkedspolitikken er altså en ønsket utvikling og et resultat av tiår med høyredreining og «modernisering».  Rundt 1980 fikk vi et markant skifte i internasjonal politikk, manifestert ved Thatchers og Reagans valgtriumfer. Dette var en «høyrebølge» som også traff Norge, og som resulterte i Willoch-regjeringen i 1981. Parallelt med at land etter land fikk konservative regjeringer fulgte sosialdemokratiske partier etter og inntok standpunkter som tidligere hadde blitt forfektet av høyrepartier.

Berge Furre la i sin grunnbok om norsk historie vekt på at økende velstand svekket oppfatningen av at statlige fellesløsninger var nødvendige for å sikre et godt samfunn. Han sier at høyrebølgen representerte et brudd, der den sosialdemokratiske orden ble avløst av markedsstyring.

Det nyliberalistiske regimet har overført makten til ”markedet”, til EU-institusjonene (i praksis teknokrater utenfor folkevalgt kontroll) og til multinasjonale selskaper.

Staten frasier seg ansvaret
Under den store grunnlovsrevisjonen 13. mai 2014 fikk § 110 første ledd et tillegg hvor det heter: «Den som ikke selv kan sørge for sitt livsopphold, har rett til støtte fra det offentlige.» Staten har altså frasagt seg ansvaret for å fremskaffe lønnet arbeid, men som en kompensasjon vil de arbeidsledige ha «rett til støtte». Denne støtten gis imidlertid ikke uten motkrav.

Dagens NAV-regime bruker store ressurser på å følge opp de arbeidsledige som er avhengig av NAV-penger. 7 milliarder kroner går hvert år med på å drifte tusenvis av tiltaksplasser.  Gjennom kurs eller «arbeidstrening» forsøker etaten å tilføre arbeidssøkerne kompetanse, slik at disse skal fremstå mest mulig attraktive for arbeidsgiverne. Men noen makt eller myndighet til «å gi» arbeidsledige en jobb har ikke NAV.

Hvert år sluses derfor tusenvis inn på såkalte «jobbsøkerkurs», der de drilles i ulike ferdigheter slik at de kan fremstå som mest mulig attraktive for de kresne arbeidsgiverne. Arbeidssøkeren må forstå at uten en «skreddersydd» søknad, en fullkommen CV og et positivt og vinnende vesen, som i tillegg har lært seg å fremføre de riktige svarene i intervjusituasjonen, er sjansen for å få lønnet arbeid liten.

Når myndighetene har abdisert, og lagt all makt mht. rekruttering i arbeidsgivernes hender, er arbeidssøkeren tvunget til å konkurrere med andre søkere om arbeidsgiverens gunst. Siden EØS-avtalen har sikret arbeidsgiverne fri tilgang av billig arbeidskraft fra Europas økonomisk sett mest tilbakeliggende strøk, er det stort overskudd av tilgjengelig arbeidskraft. Taperne i konkurransen synker lengre og lengre ned i myra.

Din egen lykkes smed
I nyliberalismens tidsalder er det forventet at disse skal løfte seg selv opp etter hestehalen, som en Baron von Münchhausen. Når folk etter en stund innser at de trenger hjelp står en ny industri av «eksperter» klar til å tilby sine tjenester.

En god skildring av hvordan dette har utartet finnes i Barbara Ehrenreich bok «Lokket og lurt. På (forgjeves) jakt etter den amerikanske drømmen» (Oktober forlag, 2006). Selv om det er amerikanske forhold som omtales finner vi flere og flere likheter med norsk virkelighet av i dag. Ehrenreich gikk inn i en verden fylt av internettjobbsøk, nettverksmøter og dyre karrierecoachsesjoner, en verden der «profesjonelle» mentorer tilbyr populærpsykologi og selvhjelpsmantraer til desperate jobbsøkere.  Kundene (arbeidssøkerne) var stort sett godt utdannede hvitsnipparbeidere, som man skulle tro var i stand til selv å manøvrere i det urolige og omskiftelige «markedet».

Markedssystemet produserer altså «tapere». Det er illusorisk å tro at alle arbeidssøkende ved egen kraft skal kunne «skaffe sig Udkomme ved sit Arbeide», i konkurransen er nemlig forutsetningene ulikt fordelt. Arbeidsmarkedsstatistikken gir sitt tydelige svar: Ungdom, innvandrere og arbeidssøkere med helseutfordringer stiller med langt dårlige odds (2).

Trender som motvirker retten til arbeid
1. Arbeidsmarkedet har historisk utviklet seg fra å være lokalt, til å bli nasjonalt, og til i dag å omfatte hele EØS-området. Det betyr at arbeidsgiver har stor tilgang på arbeidskraft. I et marked oppstår det raskt maktulikhet hvis den ene parten er vesentlig sterkere enn den andre. I dag ligger makten på arbeidsgiversiden, og de dikterer betingelsene.

2. Arbeidslivet er blitt mer og mer spesialisert og profesjonalisert. En stadig høyere andel av jobbene krever utdanning. Også i jobber som ikke krever en spesifikk utdanning er det et stadig stigende krav til kompetanse. Listen for å få jobb legges stadig høyere. De som ikke oppfyller kompetansekravene velges bort. Også de som mister jobben oppdager fort at kompetansen forvitrer når de er uten jobb.

3. Liberalisering av regelverk har ført til økt bruk av bemanningsbyråer, korttidskontrakter, «outsourcing» osv. Dette har gjort det stadig vanskeligere å få en fullverdig tilknytning til arbeidslivet i form av fast jobb og full jobb. Siden deltidsansatte og vikarer sjelden organiserer seg har det ført til at fagbevegelsen svekkes og arbeidsgivernes makt øker tilsvarende.

Folk med helseutfordringer, ungdom og flyktninger strever mest
Arbeidsledighet har en tendens til å forsterke seg over tid, og i mange land har det oppstått en permanent underklasse av ledige som scorer lavest på alle sosiale indikatorer. Enda flere faller ned i det såkalte «prekariatet», og går inn og ut av arbeidslivet på korttidskontrakter og vikariater. Tilværelsen er preket av en konstant usikkerhet, der mange ikke kan planlegge fra dag til dag fordi de alltid må være tilgjengelige hvis arbeidsgiveren ringer (3).

Bemanningsbransjen har overtatt mye av den rollen som Arbeidsmarkedsetaten hadde tidligere. Bare i Bergen er det nå nærmere 70 vikarbyråer. Disse byråene lever av å formidle arbeidskraft til privat og offentlig sektor, men velger gjerne bort arbeidssøkere med utfordringer. Arbeidsgivere er skeptiske til å rekruttere innvandrere, langtidsledige og yrkeshemmede. Mange i disse gruppene får aldri noen permanent tilknytning til arbeidslivet, men fungerer som en slags «reservearbeidskraft», prisgitt kortvarige kontrakter.

Offentlig sektor er ikke bedre enn privat sektor. Det offentlige opptrer som bedrifter som skal drive kostnadseffektivt. Det er ikke mangel på arbeidsoppgaver, men det er ikke økonomi til å ansette folk som kan utføre oppgavene. I dag ser vi at det offentlige i stor grad faller bort som mulig arbeidsgiver for grupper som ikke har videregående- eller høyskoleutdanning. Der det for noen år siden kunne være jobb for en ufaglært, er det nå stengte dører. Formelle kompetansekrav stenger mange ute.

«Markedet» skaper permanent ledighet
Historien har vist at «markedet» ikke er i stand til å sikre retten til arbeid. Tvert imot har markedsmekanismene skapt permanent arbeidsledighet på høyt nivå, noe som situasjonen i EU-området viser (4). Dette er imidlertid ikke til bekymring for de kreftene som profitterer på ledigheten. Gjennom tiår har høyrekreftene vist at de ønsker en politikk som først og fremst sikrer arbeidsgiverne stor tilgang på tilgjengelig arbeidskraft.

Hvordan skal en flyktning med 5 års grunnskole fra hjemlandet kunne forventes å «konkurrere» seg til en jobb?  Det er det samme arbeidsmarked flyktningen skal forholde seg til, som det de andre ledige konkurrerer på. Til syvende og sist er det arbeidsgiveren som bestemmer hvem han vil ansette. Det er ikke riktig ovenfor flyktningen å innvilge ham opphold i landet, samtidig som terskelen inn i det ordinære arbeidslivet i praksis stenger ham ute.

Hva kan gjøres?
Alternativ 1: Sikre en reell rett til arbeid for alle
2,4 millioner er sysselsatt på det norske arbeidsmarkedet, mens 850.000 personer i arbeidsfør alder står utenfor. Nesten 700.000 av disse mottar en eller annen stønad til livsopphold.  For å få flest mulig over i lønnet arbeid er det helt nødvendig å ta noen nye grep.

Mange av de 700.000 som i dag betales for å stå utenfor arbeidslivet ønsker å jobbe. Hva med å omgjøre trygde- og sosialytelser til lønn? NAV bruker i dag ca. 7 milliarder kr. i året på arbeidsmarkedstiltak. Effekten av denne pengebruken er høyst diskutabel. Hvorfor ikke bruke store deler av disse midlene på å opprette arbeidsplasser for de vi med stor sannsynlighet kan si aldri vil få noen permanent tilknytning til arbeidslivet?

Det finnes et utall oppgaver som det offentlige kan gjøre, som i dag ikke blir gjort. Ved å opprette kommunale, fylkeskommunale og statlige stillinger reservert for denne gruppen kan man rett og slett «gi folk en jobb». Dette kan være stillinger innen pleie- og omsorg, barnehage/SFO, lærerassistenter, grønne etater, vedlikehold osv., der de ansatte sikres vanlige lønns- og arbeidsvilkår.

”Den største kostnaden ved ledighet er verdiskapning som uteblir. Kostnaden for samfunnet som følge av høy arbeidsledighet er ressurser vi ikke får brukt.” Det sier økonomiprofessor Torberg Falck ved NTNU, som anslår at landet taper 35 milliarder kroner i året på å holde seg med arbeidsledige (5).

Alternativ 2: Å innføre borgerlønn
Men kanskje er «retten til arbeid» en tapt kamp? Kanskje er det rett og slett umulig å tilby alle en betalt jobb? Hvordan kan vi da forsvare å innføre et stadig mer repressivt regime, der «arbeidslinja» skal sette standarden? Denne tankegangen produserer «tapere», i et regnskap som umulig kan gå opp.

Er ideen om «arbeid for alle» og «full sysselsetting» foreldet tankegods? Den teknologiske utviklingen vil sannsynligvis føre til at millioner av de arbeidsplassene vi har i 2016 ikke vil eksistere i 2026 eller 2036. På alle områder foregår en teknologisk revolusjon som vi ikke har sett maken til i historien. Alle yrkesgrupper vil bli berørt.

For å sikre alle et verdig liv må også venstresiden se på modeller for borgerlønn. Her finnes ulike varianter, men målet er at folk skal sikres en grunnlønn som gir en sosial trygghet (6).

Ny politikk er nødvendig
Uten nye virkemidler og ideer er sjansen overhengende for at deler av arbeidsstyrken i Norge aldri vil få noe varig innpass på arbeidsmarkedet. Dette vil skape en permanent underklasse, slik vi nå har sett det skje i store deler av Europa de siste tiårene.

Denne underklassen har vist seg lydhør for demagoger som vet å sette grupper opp mot hverandre. Ytterliggående høyrepartier har i dag et solid fotfeste i de fleste europeiske land. I USA ser vi at mange fra det samme segmentet slutter opp om Donald Trump.

Det er derfor livsnødvendig å angripe den markedstenkningen som har slått rot lang inne på den tradisjonelle venstresiden. Samtidig må vi har konkrete løsninger å slå i bordet med. Med klare og tydelige alternativer til dagens arbeidsmarkedspolitikk vil den egentlige venstresiden komme på offensiven.

Kilder:
1. «Arbeidsledige har dårligere helse enn vi har trodd», Forskning.no 5. juni 2015
http://forskning.no/2015/06/arbeidsledige-har-darligere-helse-enn-de-oppgir

2. «Arbeidskraftundersøkelsen, 1. kvartal 2016», SSB 28. april 2016
https://www.ssb.no/arbeid-og-lonn/statistikker/aku/kvartal/2016-04-28

3. «Prekariatet. Den nye farlige klassen», Guy Standing. Res Publica, 2014
http://detskrevneord.blogspot.no/2016/05/prekariatet-den-nye-farlige-klassen.html

4. “Euro area unemployment rate at 10.3%”. Eurostat, 1. mars 2016
http://ec.europa.eu/eurostat/documents/2995521/7197743/3-01032016-AP-EN.pdf/d91b795a-f165-4a39-a961-1ae07d6c4b13

5. ”Arbeidsledigheten koster Norge milliarder”, VG 12. juni 2016
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/arbeidsledighet/arbeidsledigheten-koster-norge-milliarder/a/23705214/

6.«Derfor kan borgerlønn være aktuelt», Fri Fagbevegelse 3. august 2016
http://frifagbevegelse.no/loaktuelt/derfor-kan-borgerlonn-vare-aktuelt-6.158.394175.780c0d15a0