David Bowie døde om kvelden søndag 10. januar 2016. Tidligere samme dag hadde jeg lagt ut en anmeldelse av hans siste album på facebook. Platen kjøpte jeg da den ble sluppet,  to dager før. Her er det jeg skrev:

ANMELDELSE: David Bowie – «Blackstar»
Sony Music, 2016. Spilletid: 41 min. 17 sek.

En periodevis mørk og mystisk plate som peker tilbake til mesterverkene fra 1970-tallet.

På sin 69-årsdag 8. januar slapp David Bowie sitt 28. studioalbum «Blackstar». Det var på dagen tre år etter «The Next Day», et album som for Bowies del nesten var for et comeback som plateartist å regne, siden han hadde latt det gå ti år siden sist (det forglemmelige «Reality»). ”The Next Day” inneholdt så mange høydepunkt at det var lov å håpe på mer fra David Bowie.
En musikalsk innovatør
For meg står Bowie som en av de aller største i rockehistorien, en artist som på 1970-tallet ga ut albumklassikere årlig, i stadig skiftende forkledninger, hele tiden i utvikling, alltid uforutsigbar, alltid minst ett hestehode foran alle andre. En musikalsk innovatør, en stilskapende provokatør (hans androgyne og outrerte karakterer skapte raseri fra de homofobe), en aldri hvilende låtskriver/musiker/sanger som med sin kreative flamme maktet å bli et superidol, ikke bare for popfans, men også i mer seriøse kunstkretser.

Gullrekke av albumklassikere
Ingen artist kan etter min oppfatning matche følgende gullrekke av studioalbum: “Hunky Dory” (1971), “The Rise and Fall of Ziggy Stardust and the Spiders from Mars” (1972), “Aladdin Sane” (1973), “Pin Ups” (1973), “Diamond Dogs” (1974), “Young Americans” (1975), “Station to Station” (1976), “Low” (1977), “Heroes” (1977), “Lodger” (1979) og “Scary Monsters (And Super Creeps)” (1980).

Jeg har vanskelig for å tro at noen som i dag er under 50-år helt ut kan fatte og begripe hvor stort det var å kunne følge David Bowie på 1970-tallet, hvilken status denne mannen hadde. Dette var en epoke da du faktisk måtte kjøpe vinylen for å kunne høre musikken, siden rocken var så godt som fraværende på radio og tv. Dette skapte en nærhet mellom lytter/fans og artist/idol som i dag er tapt. Fra å være en lysende glamrockstjerne de første årene på 70-tallet, gikk Bowie via amerikansk soul og funk inn i den europeiske kunstrocken (Berlin-epoken), og begikk sitt absolutte mesterverk med ”Scary Monsters”.

Nedtur på 80- og 90-tallet
For meg kunne Bowies karriere godt ha stoppet i 1980. Det som kom etterpå har bare unntaksvis klart å begeistre. Vi kan gå god for ”Let’s Dance” (1983), og kanskje også de to albumene med bandet Tin Machine på 90-tallet, men resten har vært av begredelig Bowie-standard. Du venter liksom på noe ekstraordinært fra denne mannen, ikke middelmådighet. Derfor var 2013-utgivelsen ”The Next Day” definitivt et skritt i riktig retning, helt klart det beste han hadde gjort på minst 20 år!

Kan «Blackstar» vise seg å være et nytt lysglimt i Bowieuniverset? Kan en David Bowie på veg inn i alderdommen fremdeles levere musikk av genialitet? Ja, hva kan ambisjonen til Bowie være i 2016, en artist som umulig noensinne kan toppe de bragdene han leverte for 40 år siden?

”Blackstar” – kompleks, mørk og mystisk
Albumet inneholder bare 7 låter, til gjengjeld er de lange. Den lengste, tittelkuttet ”Blackstar”, klokker inn på 9:57, mens korteste låt er 4:40. Med en total spilletid på vel 41 minutter er albumet fritt for fyllstoff, noe som ofte har vært en plage siden cd-mediet tok over og ga mulighet til å putte inn mye mer musikk enn lp-formatet gjorde. Klassiske lper fra 60-/70- tallet har ikke en spilletid på mer enn 30-40 minutter, noe som helt klart var en gevinst, siden svakere låter da ble valgt bort.

Sentrale samarbeidspartnere for Bowie på dette albumet har vært storbandlederen Maria Schneider og jazzsaksofonisten Donny McCaslin, noe som sier mye om hvilken musikk Bowie har hørt på i det siste. Jazzinfluensen skinner gjennom, men tar aldri over, det blir mer et krydder i totalopplevelsen. Veteranprodusenten Tony Visconti deler studioansvaret med Bowie selv.

Låt for låt
Bowie drar det hele i gang med låten ”Blackstar”, helt klart platens mest komplekse og krevende lytterøvelse. Her vil mange falle av allerede, for dette er ikke lett å få tak på. Gjentatte avspillinger gjør deg imidlertid klokere, det er et midtparti her som ikke har særlig med åpningen og avslutningen å gjøre, som om Bowie her har slått sammen to låter til en. Teksten spiller på referanser til IS og Syria, noe som også videoen som er sluppet understreker.

”Tis A Pitty She Was A Whore” er en ballade av god, gammel klasse, soulaktig, du gleder deg over at mannen fremdeles har den magiske stemmen intakt. Kuttet har vært ute før som b-side på singelen ”Sue (Or in A Season Of Crime”, men her kommer den i nyinnspilling.

Så kommer ”Lazarus”. Hør på bassgangene her; det som om Joy Division spøker i bakgrunnen, og låten får en new wave-aktig glans over seg før Donny McCaslins saksofon kommer inn. En fengslende, lett hypnotisk sang som vokser voldsomt etter flere avspillinger.

”Sue (Or In A Season Of Crime)” er også kjent fra før, den ble sluppet som single allerede i 2014, men dette er en totalt annerledes versjon. Spilletiden er halvvert, og låten er totalt omarrangert. Dette er nærmest progrock, med tunge bassganger og heftig driv. Tøft.
På ”Girl Loves” roes det ned, og Bowies vokal ligger i front. En lettere eksperimentell ballade. ”Dollar Days” tar tempoet ned ytterligere et hakk, og er rett og slett en veldig vakker sang som kunne vært å finne på et av Bowies klassiske album fra 70-tallet. Saksofonen til Donny McCaslin er langt fremme, der den veksler med Bowies croonervokal, og gjør låten til en behagelig oase av ro.

Avslutningssporet ”I Can’t Give Everything Away” er også lett gjenkjennelig Bowie, med et soultouch som ikke hadde gjort den fremmed på lpen ”Young Americans”. Alle som elsker Bowies stemme vil trykke denne til sitt bryst. Det er en gitarsolo her som gjorde at jeg måtte sjekke om Robert Fripp sto bak, men det er Ben Monder som spiller, enda en jazzmusiker som Bowie har lagt sin elsk på.

Konklusjon: Et bunnsolid album
Slik er albumet ”Blackstar” blitt et bunnsolid bidrag til Bowies lange diskografi. Ja, dette er faktisk det beste han har levert siden ”Scary Monsters”, og da har det gått 35 år! Denne anmelderen hadde aldri trodd at den 69-årige Bowie skulle komme tilbake med noe av tilnærmet solid kvalitet. Dette er en slitesterk knippe låter som tåler et uendelig antall avspillinger.