Ukrainske nazi-kollaboratører rehabiliteres og hedres i full offentlighet, mens høyreekstremister inviteres til Stortinget for å gi råd til våre folkevalgte.

(Illustrasjonsbildet er KI-generert)

Den tragiske krigen i Ukraina ser ikke ut til å ha noen ende. Krigen har mange paralleller til situasjonen under 1. verdenskrig, som raskt ble en stillingskrig der frontene var fastlåst. Forsøk på å erobre fiendens territorier førte til enorme tap på begge sider. Slik er det også i Øst-Ukraina. Vi hører stadig om de enorme russiske tapene, mens vi hører lite om tapstallene på ukrainsk side. I januar publiserte den amerikanske tenketanken Center for Strategic and International Studies (CSIS) en rapport der det hevdes av 2 millioner ukrainske og russiske soldater er drept, såret eller savnet siden krigsutbruddet.

Likevel er det ingen politikere på Stortinget som hever stemmen mot disse myrderiene, ingen som argumenterer for nødvendigheten av å få slutt på krigen. Tvert imot står et samlet Storting bak en uforsonlig linje der bare en militær seier over verdens største atommakt er godt nok. Det politiske Norge, inkludert den såkalte «venstresiden», utviser en iskald kynisme der menneskeliv ikke ser ut til å ha betydning.

Vi hører stadig om at Russland er i ferd med å slippe opp for soldater. Men situasjonen i Ukraina er enda mer desperat. Unge menn rømmer landet i strie strømmer, de vil ikke bli tvangsrekruttert for så å bli drept ved fronten. Mellom februar 2022 og slutten av 2025 forlot anslagsvis 540.000 ukrainske menn i vernepliktig alder landet. I løpet av bare to måneder i fjor høst skal 100.000 unge ukrainske menn mellom 18 og 22 år ha krysset grensen til Polen. Men dette er bare toppen av isfjellet. Siden Ukraina ble selvstendig i 1991 har folketallet falt fra 52 millioner til bare 25 millioner i dag. Ukraina slipper rett og slett opp for folk.

Det florer nå med videoer der soldater angriper sivile menn på gatene, legger dem i bakken og hiver dem inn i varebiler. Det foregår rett og slett en brutal tvangsrekruttering til den ukrainske hæren.

«Jeg har et spørsmål til hele denne progressive venstresiden: Vil dere at sønnen deres, mannen deres, deres kjære skal bli ført med makt ut i en varebil, slått og sendt til dødssonen mot sin vilje for å dø for denne korrupte regjeringen? Bare dø for ingenting? For ingenting, for en korrupt stat som undertrykker dere og fengsler alle som våger å kritisere undertrykkelsen og korrupsjonen? Jeg er imot dette, og mange ukrainere er det. Ukraina er nå et friluftsfengsel for menn».

Dette sa den ukrainske historikeren Marta Havryshko til meg, da jeg intervjuet henne i videopodkasten «Medieovervåkerne», i begynnelsen av juni. Havryshko er ekspert på holocaust i Ukraina, og på den ukrainske nasjonalistbevegelsen. Hun er forferdet over å se hvordan ukrainske nazi-kollaboratører fra 2. verdenskrig rehabiliteres og hedres i full offentlighet av Zelenskyj. Det ukrainske militæret har et reelt nazi-problem, skriver hun i en av sine siste artikler.

Det er ikke snakk om et marginalt problem. Denne høyreekstreme fraksjonen har nakkegrep på Zelenskyj. Men enda verre: Disse fanatiske ekstremistenes innflytelse hindrer ethvert forsøk på et kompromiss som kan få slutt på krigen. Målet deres er å fremprovosere en total krig, der NATO-land trekkes direkte inn i krigen mot Russland. For hvor lenge kan Russland forholde seg rolig til at NATO lar ukrainske droner bruke deres luftrom før de angriper mål dypt inne på russisk territorium?

Ifølge Havryshko er hovedårsaken til at vestlige medier, vestlige politikere, vestlige tenketanker og kommentatorer nekter å forholde seg til nazistenes innflytelse i Ukraina, at de er redde for å innrømme medvirkning. Etter 2022 har de blitt helt tause om dette spørsmålet, fordi vi trener opp nynazister, finansierer dem, gir dem diplomatisk støtte og yter dem mediestøtte.

«De vil tømme Russland for blod ved å ofre ukrainernes liv. Ingen ønsker å sende sine sønner og døtre for å kjempe i Ukraina. Derfor er de villige til å inngå en avtale selv med djevelen. Det er noen drittsekker, men det er deres drittsekker. Det minner om den kalde krigen, da CIA og MI6 samarbeidet med tidligere nazistiske kollaboratører. Det er akkurat det samme i dag. De bryr seg ikke om den nazistiske ideologien til disse soldatene i Ukraina, så lenge de kjemper», sier Havryshko.

På Stortinget er «Ukraina-vennen» Petter C. Frølich leder for utenriks- og forsvarskomiteen. Frølich ledet organisasjonen Fritt Ukraina frem til helt nylig, og han har vært 16 ganger i landet for å overlever militært utstyr som organisasjonen har finansiert. For dette har han fått det ukrainske Militærakademiets æresmedalje. I mars inviterte Frølich likegodt representanter for Azov-bataljonen til Stortinget for å fortelle om sine kamperfaringer ved fronten. Azov ble startet i 2014 av medlemmer av Ukrainske Patrioter, en nynazistisk gruppe fra byen Kharkiv. De rekrutterte blant fotballpøbler, folk som angrep utenlandske studenter, og andre høyreekstremister. Andrij Biletski, som regnes som grunnleggeren av Azov, er avbildet håndhilsende på Frølich på Fritt Ukrainas nettsider.

Det er passende å trekke frem Etterretningstjenestens trusselvurdering «Fokus 2020», der det står (s.102): «En potensiell arena for å skape samhold og knytte bånd mellom høyreekstreme elementer i Europa er konflikten i Ukraina, der flere høyreekstreme har tilsluttet seg Azov-bataljonen, en organisasjon som slåss på den pro-ukrainske siden i konflikten. Denne konflikten kan bli sentral for høyreekstreme, spesielt som en arena for å tilegne seg ferdigheter som kan brukes til å planlegge og gjennomføre terroroperasjoner». I dag vandrer disse ekstremistene i korridorene på Stortinget og gir råd til våre folkevalgte! Hvordan kan vi akseptere at disse skal sette standarden for vår «støtte» til Ukraina?

Og hvordan kan den norske «venstresiden» stå på samme side som ultra-nasjonalister og nynazister? Hvordan kan den forsvare den brutale tvangsrekrutteringen til den ukrainske hæren? Marta Havryshko er tydelig på krigens klassekarakter: «Det er en krig mellom de fattige. Den ukrainske hæren består av fattige mennesker. I Russland er det akkurat det samme. Medlemmene av den politiske eliten er trygge. De nyter livet. Og alt går dem bra. Det er arbeiderklassen som dør. På begge sider».

Mens arbeiderklassen dør i Ukraina så fortsetter SV og Rødt å støtte krigen. Det er fristende å adressere Havryshkos siste appell til dem: «Vil du ha mer krig? Dra! Bare dra! Alle som ønsker krig, kan dra og kjempe. Krig er en tragedie. Hver eneste krig er en tragedie. Jeg kan ikke forstå dem som heier på krig, uansett hvilken krig det er».

Azov-bataljonens emblem er en kombinasjon av symboler som ligner på symboler fra nazitiden, som det speilvendte symbolet til Himmlers Schutzstaffel (SS), den spesielle militærenheten i Nazi-Tyskland, og «Den svarte solen», et esoterisk og okkult symbol fra samme periode. «Тризуб» (treforken) og Ukrainas nasjonale emblem ligger under disse to og er i en mye mindre størrelse (Lisens: CreativeCommons CC BY-SA 4.0)

(dette er lederartikkelen i avisa Friheten nr. 13 2026 – 18. juni 2026)