Pressedekningen av NATO-øvelsen Cold Response 2026 havnet i skyggen av krigen i Iran. Men på et vis henger alle krigsnyheter som i disse dager formørker hverdagen sammen, NATO er nemlig på ulike måter involvert overalt.

32.500 soldater fra 14 land har deltatt i årets Cold Response, der hovedaktivitetene skjedde mellom 9. og 19. mars, en øvelse som har foregått både i Norge og i Finland. 25.000 var involvert på norsk side, mens 7.500 øvde på finsk jord. Gigantøvelsen ble ledet fra Reitan ved Bodø, der det var opprettet et norsk-amerikansk hovedkvarter. Militariseringen av nordområdene pågår for fullt, og i USAs og NATOs aggressive politikk overfor Russland er Norge, i kraft av vår geografiske plassering, en viktig brikke. Et moment i årets øvelse har vært å sikre en ytterligere integrering av Finland og Sverige i NATOs kampstyrker.

Øvelsens betydning vises igjen i besøkene fra høytstående internasjonale politikere. Statsminister Støre reiste til Bardufoss sammen med Tysklands forbundskansler Friedrich Merz og Canadas statsminister Mark Carney. I februar signerte Norge og Tyskland en historisk forsvarsavtale kalt «Hansa arrangement». Den bilaterale avtalen er svært omfattende, og har fem satsingsområder: Rombasert overvåkning, målangivelse og kommunikasjon, maritim sikkerhet og operasjoner i Nord-Atlanteren og Nordsjøen, landstrid ved bruk av samvirkeoperasjoner, hurtig forsterkning, og samarbeid om forsvarsindustri.

Norge har bestilt seks ubåter fra Tyskland, i tillegg til Leopard A28 stridsvogner. I fjor kjøpte Norge militært utstyr for 16 milliarder kroner fra Tyskland, kun krigsskueplassen Ukraina kjøpte mer. Den nye forsvarsavtalen åpner for at tyskerne kan forhåndslagre utstyr i Norge. Fra før har USA og Storbritannia avtaler om forhåndslagring. For Storbritannias del er norsk territorium blitt mer enn bare en øvelsesarena og en lagringsplass. Før jul inngikk Norge og Storbritannia nemlig en ny forsvarsavtale. Fra nå av kan britiske jagerfly bruke norske flyplasser som om de var britiske. Britiske fly kan lande på norske baser og få vedlikehold av norske teknikere. Vi må heretter betrakte norske og britiske F-35 fly som en samlet luftstyrke, bestående av nesten 100 fly. Dette ble poengtert under Cold Response, der norske og britiske piloter trente sammen.

Storbritannia skal nå doble tallet på soldater stasjonert i Norge, fra 1000 til 2000. Disse britiske styrkene vil være en del av NATOs «Arctic Sentry», en militær operasjon ment å styrke alliansens avskrekkings- og forsvarsevne i Arktis, og hvor øvelsen Cold Response inngår. Etter Finlands og Sveriges inntreden er syv av åtte arktiske stater medlemmer av NATO. Utvidelsen bidrar til å omskape det som en gang var en stort sett fredelig region, til en ny front i den store globale kampen om verdenshegemoniet. Militariseringen i nord må nemlig forstås i en større geopolitisk maktkamp.

NATO peker på at Russland har økt sin militære aktivitet i Arktis betydelig ved å opprette en ny arktisk kommando, åpne nye og tidligere militære anlegg fra sovjettiden, og teste nye våpensystemer. NATO peker også på Kinas økende interesse for regionen, der samarbeidet mellom Russland og Kina har strategiske og operative implikasjoner for NATO. Men hva er årsak og hva er virkning? Hvem er motoren i militariseringen av nordområdene?

I NATO-medienes verdensbilde er Russlands sikkerhetsbehov ikke-eksisterende og NATO-utvidelser uten betydning. Hvem kan være overrasket over at Russland setter inn mottiltak når tidligere nøytrale Finland og Sverige integreres i NATO? Når NATO-styrker øver like ved Russlands grenser, og når USA har inngått avtaler om å opprette 47 baser i Norden?

Under Cold Response besøkte NATOs generalsekretær Mark Rutte Setermoen leir og benyttet anledningen til å rose de store norske forsvarsinvesteringene, og at Norge har en klar plan for ytterligere opptrapping. Rutte poengterte viktigheten av at øvelsen fant sted så nært de russiske grensene. Han viste til at vestlige etterretningstjenester sier at vi må være klare for at Russland kan «utfordre NATO», og hentyder med det til et russisk angrep. Dette uttalte han samtidig som krigsminister Tore O. Sandvik og utenriksminister Espen Barth Eide sto smilende ved siden av ham. Rutte fortsatte å skryte av Norge. Vi er blant de ledende i NATO når det gjelder å støtte Ukraina, og i førersete for å beskytte NATOs østflanke, fikk vi høre. For å tydeliggjøre at Ukraina-krigen er en NATO-krig var også fire ukrainske offiserer til stede som observatører.

4000 amerikanske soldater deltok i øvelsen. Hva tenkte de danske allierte om dette? Danmarks Radio referer anonyme kilder som sier at danskene i januar sendte soldater til Grønland med sprengstoff i bagasjen, ment for å sprenge flystriper i luften for å hindre en amerikansk invasjon. De nye bilaterale forsvarsavtalene mellom NATO-land er et uttrykk for at europeiske land søker sammen, og forbereder seg på en fremtid uten en amerikansk alliert.

Denne splittelsen innad i NATO kommer også til syne i forbindelse med Irankrigen. Fire dager etter at angrepskrigen startet uttalte generalsekretær Rutte til amerikanske medier at angrepet på Iran hadde bred støtte blant NATOs medlemsland (ennå husker vi ham smiske for «Daddy Trump»). «Allierte støtter i stor grad det presidenten gjør, og legger også til rette for det USA nå gjør i regionen, nemlig å fjerne Irans atomkapasitet og, selvfølgelig, missilkapasiteten», sa han. «Forsvarsalliansens» generalsekretær stiller seg altså solidarisk med «angrepsalliansen» Israel/USA. At angrepene på Iran er i strid med folkeretten er uten betydning for Mark Rutte.

Irans strategiske beliggenhet ved Hormuzstredet gjør at landet kontrollerer utskipingen av en femtedel av verdens oljeleveranser. Krigen har ført til en sterk prisstigning på oljeprodukter, og påvirker hele verdensøkonomien. At Trump truet med «en dyster fremtid for NATO» hvis ikke allierte kommer til unnsetning, har gitt resultater. I en felles uttalelse med en rekke NATO-land, og pro-USA stater som Japan og Sør-Korea, sier Regjeringen at Norge vil «bidra til passende tiltak for å sikre trygg passasje gjennom stredet». Slik vikles Norge og NATO mer og mer inn i storkrigen i Midtøsten.

En lærdom som norske politikere kan trekke av krigen i Iran er hvor farlig det er å huse amerikanske militærbaser. Alle land i Gulf-regionen med slike baser har blitt kraftig rammet av iranske missiler. Dette er en forsvarshandling fra Irans side. Skulle NATO angripe Russland av en eller annen fiktiv grunn, vil det samme skje med de amerikanske basene på norsk jord. Da med nordmenn i rollen som levende skjold.

(dette er lederartikkelen i avisa Friheten nr. 7 2026, 26. mars 2026)