USAs opprinnelige «fredsplan» for Ukraina ble fordømt i sterke ordelag. Etter noen dagers hektiske forhandlinger fikk «Koalisjonen av de villige» og Ukraina lagt frem et revidert forslag. Den reviderte planen er i realiteten en plan for fortsatt krig.

Panikken traff ledelsen i EU, i Storbritannia og deres norske etterplaprere med full styrke da Trump krevde at Ukraina skulle godta en 28 punkts «fredsplan» for å sette en stopper for krigen. Et viktig ankepunkt var at planen ble lansert uten at ukrainerne selv har hatt noe å si, og at den angivelig belønnet aggressoren, altså Russland. Etter noen dager hektisk aktivitet der «Koalisjonen av de villige» og Ukraina satte seg sammen, ble en ny 19 punkts plan utformet. Den skal være et grunnlag for forhandlinger med Russland.

Når dette skrives vet vi ikke hvordan det går, eller om det i det hele tatt blir forhandlinger. Det eneste som synes sikkert er at 19-punkts planen er totalt urealistisk. Den inneholder krav som Russland umulig kan gå med på. Det er som om «koalisjonen» har utformet den for å finne et grunnlag for å fortsette krigen. Planen gir bl.a. en åpning for ukrainsk NATO-medlemskap.

Normalt skulle man tro at et forsøk på å få slutt på krigen ville blitt positivt mottatt. Men, nei. Hele veien har ledende norske politikere sagt at denne krigen skal avgjøres på slagmarken, underforstått, Russland skal beseires militært. Våpenhvile og forhandlinger har ikke vært tema. Gjennom hele krigsforløpet har vi blitt fortalt at russiske styrker er nær kollaps og at en ukrainsk seier er nært forestående. Hele veien har det nærmest vært umulig for motstemmer å komme til orde. Norsk presse har oppført seg som om den har vært underlagt militær sensur. Det har ført til at folk som forholder seg til norske medier er grovt feilinformert om krigens årsak, om Russlands målsettinger med invasjonen, og om situasjonen på slagmarken.

På Stortinget har det vært 100% enighet om krigsstrategien. Ikke et pip har vært å høre fra Stortingets talerstol mot en krig som trolig har kostet hundretusenvis av liv og skadet enda flere. Men når Trump lanserer en plan for å få slutt på krigen gjaller en unison fordømmelsen fra norske politikere.

Hva sto i Trumps opprinnelige fredsplan? For å få slutt på krigshandlingene skulle Ukraina avstå landområder. Krim, Luhansk og Donetsk ville bli anerkjent som de facto russisk, mens grensene for Kherson og Zaporizjzja skulle fryses langs kontaktlinjen. Dette er tøft å akseptere, men krigens realiteter må før eller siden trenge inn. For hver uke som går stiller Ukraina svakere ved forhandlingsbordet. Russland vil aldri la seg beseire, men kan tvert imot ta enda større landområder.

I pressen kommenteres det at det er uhørt at europeiske grenser endres etter en krig, at det er i strid med folkeretten. Ingen norske politikere husker altså den folkerettsstridige angrepskrigen som NATO førte mot Jugoslavia i 1999, og der resultatet var at grensene på Balkan ble varig endret. Vi fikk en helt ny stat – Kososvo – som før krigen var en provins i Serbia. NATO-krigen resulterte i at USA fikk en klientstat på Balkan, som siden har huset en stor amerikanske militærbase. Kosovo er ikke medlem i FN fordi landet ikke er anerkjent av mer enn 93 av FNs 193 medlemsland.

Argumentet fra «koalisjonen» om at det er umulig å akseptere nye grenser i Europa etter en krig er altså ikke gyldig.

Den massive fordømmelsen av Trumps opprinnelige «fredsplan» er vanskelig å skjønne. Den kunne vært et bra utgangspunkt for reelle forhandlinger. Første punkt i planen var at Ukrainas suverenitet bekreftes. Planen sa at den ukrainske hæren skulle reduseres, men at den skulle bestå av 600.000 mann, nesten tre ganger så mange som før krigen. Det var ikke sannsynlig at Russland kunne akseptere dette. Til gjengjeld skulle spørsmålet om ukrainsk NATO-medlemskap legges dødt en gang for alle. 

Videre: En omfattende ikke-aggresjonsavtale skulle inngås mellom Russland, Ukraina og Europa. NATO lovet å ikke ekspandere videre, mens Ukraina ville få pålitelige sikkerhetsgarantier. Samtidig ble det åpnet for at Ukraina kunne bli med i EU.

Russland skulle reintegreres i den globale økonomien, og sanksjonene gradvis lettes. Samtidig inneholdt planen andre punkter som russerne umulig kunne akseptere, bl.a. at frosne russiske eiendeler ville bli investert i USA-ledede forsøk på å gjenoppbygge og investere i Ukraina. Planen hadde tydelige spor på at forretningsmannen Trump ville tjene penger på gjenoppbyggingen.

Men den sterkt kritiserte 28-punkts planen inneholdt også andre viktige elementer. USA og Russland skulle bli enige om å forlenge gyldigheten av traktater om ikke-spredning og kontroll av atomvåpen, inkludert START I-avtalen. Ukraina skulle samtykke i å være en ikke-atomstat i samsvar med traktaten om ikke-spredning av atomvåpen (NPT).

Meningsmålinger viser at ukrainerne selv ønsker slutt på krigen. Mens millioner av ukrainere rømmer landet, hundretusenvis av disse i såkalt «stridsdyktig alder», vil altså norske politikere fortsette å krige. Krigen har pågått i snart fire år, kostnadene har vært kolossale. Hvor mange menneskeliv som har gått tapt er holdt hemmelig for oss, vi hører bare at russiske tap har vært enorme. Krigspropagandaen som har dominert i norske medier har vært massiv.

Det må være bittert for ukrainerne å minnes Minsk-avtalene fra 2014 og 2015. Hadde disse avtale blitt fulgt ville Ukraina i dag vært fredelig, samlet og nøytralt. Men avtalene ble sabotert av Ukrainas lederskap, med støtte fra Frankrike og Tyskland, som i etterkant har innrømmet at avtalene ble inngått for å vinne tid for å ruste opp Ukraina militært.

Uten realisme, uten at krigens realiteter synker inn, er planen til  «koalisjonen av de villige» bare et bidrag som forlenger krigen og lidelsene til det ukrainske folket. Samtidig er det direkte skremmende å høre europeiske politikere snakke om at en krig mot Russland vil komme i nær fremtid, noe også sentrale norske politikere har sagt. Våre politikere har lagt en plan for krig, det vi trenger er politikere som kan gi oss en plan for varig fred i Europa.

(denne kommentaren sto på trykk i Friheten nr. 25 2025, 4. desember 2025)