Visste du at Norge har nådd toppen? At nedgangstidene har begynt, og at du i årene fremover må være innstilt på økonomisk smalhans? Det er det de «ansvarlige» partiene på Stortinget legger opp til.

I en kommentar på Fri Fagbevegelse 20. oktober skriver Kjell Werner at «Gullalderen er snart over». Kuttene i statsbudsjettet for 2026 er nemlig bare blåbær mot det som venter oss om sju-åtte år. På 2030-tallet varsler regjering om at vi står overfor et vendepunkt i statsfinansene, og at den budsjettmessige ubalansen slår inn for fullt. Sagt med andre ord; inntektene vil ikke holde følge med utgiftene. Det blir vesentlig trangere tider, alle må regne med at det offentlige ikke lenger vil kunne gi innbyggerne den økonomiske tryggheten som vi har i dag.

Ikke sånn å forstå at alle i dag opplever økonomisk trygghet og en «gullalder». En stor gruppe blant oss er f.eks. prisgitt et uregulert boligmarked, der leieprisene har eksplodert. Allerede i dag bruker de dårligst stilte alt de tjener på å bo, på mat og til å varme opp boligen, mange er avhengig av supplerende sosialhjelp for å overleve. Det er selvsagt ingen trøst for disse at de vil dele skjebne med veldig mange flere om noen år.

Regjeringens prognoser viser at Norges inntekter vil falle, siden produksjonen av olje og gass synker i årene framover. I 2026 kommer hver fjerde krone på statsbudsjettet fra denne sektoren. Samtidig vil utgiftene til folketrygden øke vesentlig, i snitt med 12 milliarder i året. Verdt å merke seg er at den nest største utgiftsposten i årene som kommer blir militær opprustning, som følge av at et enstemmig Storting i fjor vedtok langtidsplanen for Forsvaret. Takk skal dere faen meg ha, SV og Rødt!

Det er dessverre uheldig for statsfinansene at levealderen øker, siden det betyr at et stigende antall pensjonister skal heve pensjon. Den forventede levealderen i 2024 var 84,8 år for kvinner og 81,6 år for menn. Til sammenlikning var gjennomsnittlig levealder bare 74 år da folketrygden ble innført i 1967. Den gang fikk du heller ikke alderspensjon før du fylte 70, dermed fikk gjennomsnittsnordmannen bare oppleve fire år med pensjonsutbetalinger. Til gjengjeld hadde Norge ingen olje- og gassinntekter.

Var det råflott at pensjonsalderen ble senket til 67 år i 1973? Da var «oljeeventyret» så smått i gang. Heldigvis hadde vi fremsynte politikere som satte fellesskapets interesser først og sikret nasjonal kontroll over olje- og gassressursene. Oljepolitikken baserte seg på sterk statlig styring, der Stortinget tenkte langsiktig forvaltning av ressursene. Hermod Skånland foreslo i en offentlig utredning fra 1983 å etablere et fond der staten skulle spare de store inntektene fra petroleumssektoren, og begrense seg til å bruke realavkastningen. Dette var bakgrunn for opprettelsen av «Oljefondet», som først i 1996 fikk sin første overføring fra Finansdepartementet, og som siden har vært en buffer for statsfinansene. 

Det norske industrieventyret ble mulig fordi vi besitter enorme mengder vannkraft i form av oppmagasinert regnvann, en grønn og evig energikilde. Konsesjonslovene fra begynnelsen av 1900-tallet forhindret at utenlandske kapitalkrefter kjøpte opp og kontrollerte vannkraften og andre norske naturressurser. Disse lovene la grunnlaget for en velstandsutvikling for hele folket. Men politikere som Gunnar Knudsen og Johan Castberg har vi ikke lenger. Siden 1980-tallet har politikere på både borgerlig og «sosialistisk» side gjennomført en utstrakt privatiseringspolitikk, der «markedet», og ikke folkevalgte politikere, skal styre.

Det mest groteske eksempelet er kraftpolitikken. Med den nye energiloven fra 1991 ga myndighetene slipp på den politiske kontrollen over kraftressursene, og ga den til kraftbransjen. I dag styres vannkraften stort sett av økonomer som følger sin egen markedslogikk. Kraften er blitt «en vare» som selges til høystbydende på et europeisk kraftmarked, noe Stortingsflertallet har sørget for.

Folkelig misnøye har tvunget Arbeiderpartiet til å innføre kompenserende tiltak mot de groveste utslagene av denne markedsstyringen. Ved å bestille «Norgespris» skal forbrukeren kunne beskytte seg mot de groteske svingningene i strømprisene som denne politikken har resultert i. Men dette er bare lureri. «Norgespris» betyr bare at regjeringen tar milliarder fra statsbudsjettet, penger som kunne blitt brukt til andre formål, og subsidierer kraftbransjens profitt.

Dette skjer samtidig som myndighetene har åpnet landet opp for utenlandske kapitalinteresser som raserer naturen med industrielle vindparker, mens de etterlater seg minimalt med skatteinntekter. Det samme skjer når utenlandskeide datasentre bruker norsk vannkraft til datalagring for de største teknologiselskapene i verden, som Google, Microsoft, Meta, Apple og Amazon. Etter minimal skattlegging sluses de store inntektene ut av landet. Du bygger ikke Norge på den måten. Folkets verdier skuslet vekk til fordel for utenlandske kapitalinteresser. Knudsen og Castberg må snu seg i graven.

Spørsmålet er om fremtiden skal bestemmes av politikere som tjener kapitalkreftenes interesser, eller av politikere som setter fellesskapets behov øverst. Det betyr å ta den helt nødvendige kampen mot den rådende markedsideologien, som spres som gift i det politiske miljøet og propaganderes i de store mediene. Det betyr å kjempe mot å integrere Norge mer og mer i EU, noe som gjøres gjennom EØS-avtalen. EØS betyr en avdemokratisering av samfunnet, der folkevalgt makt må vike til fordel for «markedsstyring» og fri kapitalflyt over grensene. EØS flytter makten ut av Storting, fylkesting og kommunestyrer, og over i en overnasjonal, juridisk sfære.

Vi må slutte å betrakte politikken som en naturlov som er prisgitt ukontrollerbare markedskrefter. Problemene er menneskeskapte, dvs. resultat av politiske vedtak. Rammebetingelsene skapes av politikere, og de kan derfor også endres av politikere. Norges Kommunistiske Parti har formulert slagordet «Folkemakt mot pengemakt». Det er det det dreier seg om: Å snu politikken fra å tjene interessen til et stadig sterkere sjikt av internasjonale kapitalinteresser, og til en politikk som tjener fellesskapet. Vi må ta makten tilbake og definere vår egen fremtid.