Sosialisme med kinesiske særtrekk er sosialisme, ikke noen annen «isme». «Vårt parti har alltid lagt vekt på å følge de grunnleggende prinsippene for vitenskapelig sosialisme, men tilpasset Kinas spesielle forhold», skriver Xi Jinping.

Av Xi Jinping. Xi Jinping ble valgt til generalsekretær i Det kinesiske kommunistpartiet (CPC) i november 2012. Dette er et utdrag fra en tale han holdt kort tid etter, den 5. januar 2013, til medlemmene av partiets sentralkomité.

1. Sosialisme

Først og fremst: Sosialisme med kinesiske særtrekk er sosialisme, ikke noen annen «isme». De veiledende prinsippene for vitenskapelig sosialisme kan derfor ikke forlates. Vårt parti har alltid lagt vekt på å følge de grunnleggende prinsippene for vitenskapelig sosialisme, men tilpasset Kinas spesielle forhold. Dette betyr at sosialisme med kinesiske særtrekk er sosialisme, ikke noen annen doktrine.

Land velger sine doktriner som svar på de historiske problemene de står overfor. Det var en tid da den kinesiske nasjonen var fattig og svak og prisgitt andre. På den tiden ble alle slags doktriner og tankestrømninger utforsket. Kapitalismen ble prøvd og mislyktes. Reformisme, liberalisme, sosialdarwinisme, anarkisme, pragmatisme, populisme og organisering av arbeidere ble også prøvd, og alle mislyktes. Ingen av dem kunne løse problemet med Kinas fremtid og skjebne. Det var marxisme-leninisme og Mao Zedongs tanker som ledet det kinesiske folket ut av den lange natten og etablerte et nytt Kina, og det var sosialisme med kinesiske særtrekk som førte til den raske utviklingen av Kina.

Helt siden reform- og åpningsprosessen startet, og spesielt etter Sovjetunionens sammenbrudd og de dramatiske endringene som fulgte i Øst-Europa, har internasjonale kommentatorer kommet med endeløse spådommer om Kinas forestående sammenbrudd.[1] Men i stedet for å kollapse, fortsetter Kinas nasjonale makt å vokse dag for dag, levestandarden til befolkningen fortsetter å stige, og «landskapet her er uten sidestykke». [2] Vår historie har vist at bare sosialismen var i stand til å redde Kina, og bare sosialisme med kinesiske særtrekk var i stand til å utvikle Kina. Dette er historiens dom og vårt folks valg.

De siste årene har kommentatorer både i inn- og utland stilt spørsmål ved om veien Kina har valgt virkelig er sosialistisk. Noen har kalt vår vei «sosial kapitalisme», andre «statskapitalisme» og atter andre «teknokratisk kapitalisme». Alle disse betegnelsene er helt feil. Vi svarer at sosialisme med kinesiske særtrekk er sosialisme, og med det mener vi at vi til tross for reformer holder fast ved den sosialistiske veien – vår vei, vår teori, vårt system og de målene vi satte oss på den 18. nasjonale partikongressen. Dette inkluderer å bygge en sosialistisk markedsøkonomi, sosialistisk demokratisk politikk, avansert sosialistisk kultur, sosialistisk sivil harmoni og økologi, allsidig menneskelig utvikling, gradvis realisering av felles velstand for alle mennesker, en rik, sterk, demokratisk og harmonisk sosialistisk moderne stat under ledelse av KKP med økonomisk oppbygging som sentrum, å holde fast ved de fire grunnleggende prinsippene, å insistere på reform og åpning, og frigjøring og utvikling av produktivkreftene. Det inkluderer å følge systemet med folkekongresser, systemet med flerpartisamarbeid under ledelse av KKP, systemene med nasjonal autonomi på regionalt nivå og masseautonomi på grasrotnivå, det sosialistiske rettssystemet med kinesiske særtrekk og det grunnleggende økonomiske systemet der offentlig eierskap er bærebjelken og en rekke hjelpeeierskapssystemer utvikler seg ved siden av. Disse målene legemliggjør de grunnleggende prinsippene for vitenskapelig sosialisme under våre nåværende historiske forhold. Overholdelse av den sosialistiske veien krever at vi oppfyller dem.

Kamerat Deng Xiaoping kom en gang med en dyptgående og treffende observasjon:

    Når vi gjennomfører moderniseringsprogrammet vårt, må vi ta utgangspunkt i kinesiske realiteter. Både i revolusjonen og i oppbyggingen bør vi også lære av andre land og dra nytte av deres erfaringer, men mekanisk anvendelse av utenlandske erfaringer og kopiering av utenlandske modeller vil ikke føre oss noen vei. [3]

Akkurat som det ikke ga mening å adoptere den sovjetiske modellen i sin helhet tidligere, gir det ikke mening å adoptere vestlige eller andre modeller i sin helhet i dag. Slutten på den kalde krigen tvang mange utviklingsland til å adoptere den vestlige modellen, og dette resulterte i vanskelige partikamper, sosial uro og masseforflytninger. Zhuangzi forteller historien om en gutt fra Shouling som dro for å lære seg Handan-gangen: «Han hadde ikke mestret det Handan-folket hadde å lære ham da han glemte sin gamle måte å gå på, så han måtte krype hele veien hjem.» Vi må ikke «lære av Handan og miste våre gamle måter». [4]

Vi siniserer marxismen. Det betyr at vi tilpasser sosialismen til kinesiske forhold. De siste årene har Kinas fremvekst og internasjonale prestisje ført til mye diskusjon og studier av «Beijing-konsensusen», «Kina-modellen» og «Kina-veien» – mye av det positivt. Noen utenlandske forskere hevder at Kinas raske utvikling utfordrer vestlige teoretiske allmennheter, at denne nye marxistiske teorien vender opp ned på tradisjonell visdom. Vi har alltid ment at hvert lands utviklingsvei bør velges av dets folk, og at denne såkalte «kinesiske modellen» er veien til sosialisme med kinesiske særtrekk, skapt av det kinesiske folk i sin egen kamp og praksis. Vi er overbevist om at den pågående utviklingen av sosialisme med kinesiske særtrekk vil gjøre vårt system mer modent, at dets overlegenhet vil bli tydeligere, at veien vi går vil bli bredere, og at vår innflytelse på verden vil vokse. Vår institusjonelle og teoretiske selvtillit på denne veien bør gjøre det mulig for oss å med trygghet hevde «uansett hvilken retning vinden blåser, selv om jeg har fått mange slag, står jeg sterk». [5]

2. Historisk nihilisme

For det andre, selv om vår partis historie kan deles inn i to forskjellige, men likevel sammenhengende perioder – før og etter reform og åpning – gjenspeiler begge til syvende og sist det samme praktiske strevet etter sosialistisk oppbygging som vårt parti har gjennomført. Sosialisme med kinesiske særtrekk ble innført i den siste perioden, men grunnlaget ble lagt av det sosialistiske systemet som var på plass gjennom de første 20 årene av det nye Kina.

For å forstå dette spørsmålet riktig må vi ta hensyn til tre aspekter:

1. Uten partiets drastiske beslutning om å gjennomføre reformer og åpning i 1978, uten å vakle og med stor selvtillit, ville det sosialistiske Kina ikke vært i en så god situasjon som det er i dag. Kriser ville ha ført til partiets og muligens også landets undergang, slik som i Sovjetunionen og Jugoslavia. Uten etableringen av det nye Kina i 1949 – uten de viktige ideologiske, materielle og institusjonelle erfaringene som ble samlet i løpet av den sosialistiske revolusjonen og oppbyggingen – ville det imidlertid vært vanskelig å gjennomføre reformene på en smidig måte.
2. Selv om disse to historiske periodene med sosialistisk oppbygging skiller seg sterkt fra hverandre når det gjelder ideologisk orientering, politikk og praktisk arbeid, er de på ingen måte adskilt fra hverandre, og enda mindre fundamentalt motstridende. Vårt parti fremmet mange riktige ideer som ikke ble gjennomført på den tiden, men som senere ble fullt ut implementert i reform- og åpningspolitikken, og som vi vil fortsette å følge og utvikle i fremtiden. Som Marx sa for lenge siden: «Menn skaper sin egen historie, men de skaper den ikke som de vil; de skaper den ikke under selvvalgte omstendigheter, men under omstendigheter som allerede eksisterer, gitt og overført fra fortiden.» [6]
3. Den historiske perioden før reformen bør evalueres på en riktig måte. Nåtiden bør ikke brukes til å negere fortiden, og fortiden bør ikke brukes til å negere nåtiden. Eksperimentene med sosialisme fra før reformen skapte forutsetningene som gjorde det mulig å gjennomføre eksperimentene som kom etter, og på denne måten lever den forrige perioden videre i den nye.

Når vi undersøker vår sosialistiske erfaring fra før reformen og åpningen, bør vi følge følgende ideologiske linje: Søke sannheten i fakta, skille mellom det som er primært og det som er sekundært, holde oss til virkeligheten og rette opp feil, videreføre tidligere erfaringer i form av lærdommer, og på dette grunnlaget fortsette å fremme partiets og folkets sak. [7]

Jeg legger vekt på denne saken fordi feil håndtering av den kan få alvorlige politiske konsekvenser. De gamle sa en gang: «For å ødelegge en nasjon må man først ødelegge dens historie.» Fiendtlige krefter både hjemme og ute bruker ofte historien om den kinesiske revolusjonen og det nye Kina som et våpen. De har som mål å så splid, styrte vårt partis lederskap og rive ned vårt sosialistiske system.

Hvorfor gikk Sovjetunionen i oppløsning? Hvorfor falt Sovjetunionens kommunistiske parti (SKP) fra hverandre? En viktig årsak er at konkurransen på det ideologiske området er hard! Å fullstendig forkaste Sovjetunionens historiske erfaringer, å forkaste SKPs historie, å forkaste Lenin, å forkaste Stalin, var å skape kaos i sovjetisk ideologi og drive historisk nihilisme. Det førte til at partiorganisasjonene på alle nivåer nesten ikke hadde noen funksjon overhodet. Det frarøvet partiet dets lederskap over militæret. Til slutt spredte SKP – et parti som var så stort som det var – seg som en flokk skremte dyr! Sovjetunionen – en sosialistisk stat som var så stor som den var – gikk i oppløsning. Dette er en lære fra fortiden!

Som kamerat Deng Xiaoping påpekte:

     Vi kan under ingen omstendigheter forkaste Mao Zedongs tankesystem. Å gjøre det ville faktisk være å negere vår partis strålende historie. Sett under ett er partiets historie strålende. Partiet vårt har også begått store feil i løpet av sin historie, blant annet i de tre tiårene siden grunnleggelsen av Det nye Kina, ikke minst en så grov feil som «kulturrevolusjonen». Men tross alt seiret vi i revolusjonen. Det er siden Folkerepublikken ble grunnlagt at Kinas status i verden har blitt så sterkt forbedret. Det er siden Folkerepublikken ble grunnlagt at vårt store land, med nesten en fjerdedel av verdens befolkning, har reist seg – og stått fast – i det internasjonale samfunnet.

Han understreket også:

    Vurderingen av kamerat Mao Zedong og fremstillingen av Mao Zedongs tenkning gjelder ikke bare kamerat Mao personlig, men også hele historien til vårt parti og vårt land. Vi må ha denne helhetlige vurderingen i bakhodet. Det dreier seg ikke bare om et teoretisk spørsmål, men også og særlig om et politisk spørsmål av stor nasjonal og internasjonal betydning. [8] Dette var fremsyntheten og visjonen til en stor marxistisk statsmann.

Spør dere selv: Hadde kamerat Mao Zedong blitt fordømt uten nåde på den tiden, ville vårt parti fortsatt eksistert? Ville vårt lands sosialistiske system fortsatt eksistert? Det ville det ikke. Nihilismen ville ha ført til kaos. Derfor er riktig håndtering av vårt forhold til eksperimenter i sosialistisk oppbygging før og etter reformen ikke et sekundært historisk spørsmål, men et politisk spørsmål av største betydning. Vi anbefaler at dere leser resolusjonen om visse spørsmål i vårt partis historie siden grunnleggelsen av Folkerepublikken Kina på nytt. [9]

3. Marxisme og utvikling

For det tredje: Marxismen vil ikke forbli statisk. Den vil helt sikkert holde tritt med tiden, fremskrittene i vår praksis og vitenskapens fremgang. Også sosialismen utvikler seg alltid gjennom praksis. Deng Xiaoping definerte klart noen grunnleggende tanker og prinsipper om dette emnet. Sentralkomiteen ledet av Jiang Zemin, og senere av Hu Jintao, la også til noen fremragende kapitler. Nå er oppgaven til kommunistene i vår generasjon å fortsette med denne misjonen. Sosialisme med kinesiske særtrekk har oppnådd noen fremragende resultater de siste 30 årene. Sammen med grunnlaget som ble lagt etter grunnleggelsen av Det nye Kina, gir dette oss et solid fundament som vi kan bygge videre på.

Vår forståelse av sosialisme og lovene som styrer sosialistisk utvikling har nådd enestående og ubestridelige høyder. Det sagt, gjør alt dette det klart at Kinas sosialisme fortsatt er i en tidlig fase. Vanskelige utfordringer er fortsatt uløste, og vi har bare så vidt begynt å takle mange av dem. Dette er det heller ikke noe tvil om. Forståelse er en prosess, og vår forståelse av sosialisme er begrenset til noen få tiårs erfaring. Den må utdypes og utvikles gjennom videre praksis.

Vår tro på marxisme og sosialisme må være fokusert på utvikling, og må være fokusert på de praktiske problemene vi står overfor i prosessen med Kinas reform, åpning og modernisering. Marxistisk teori bør veilede vårt teoretiske tenkning om praktiske problemer, og føre til ny praksis og nye utviklinger. Vi hevder at det ikke finnes en utviklingsmodell som passer for hele verden, og at ingen gitt utviklingsstrategi bør forbli statisk og uforanderlig. Våre tidligere prestasjoner kan hjelpe oss å møte utfordringene som ligger foran oss på en bedre måte, men de bør ikke føre til selvtilfredshet, og enda mindre hindre vår fremgang. Jo lenger vi kommer, jo mer uante vil problemene vi står overfor være. Risikoen og utfordringene vil bli mer uforutsigbare. Vi må skjerpe sansene våre og forberede oss på fare i fredstid.

Befrielse, søken etter sannheten i fakta og å holde tritt med tiden utgjør marxismens levende sjel. Marxismen er vårt viktigste teoretiske våpen; med den kan vi tilpasse oss nye situasjoner, forstå nye konsepter og oppnå nye bragder. Alle partimedlemmer må følge veiledningen fra dette marxistiske utviklingsperspektivet, behandle praksis som det eneste kriteriet for å teste sannheten, anvende sin historiske initiativrikdom og kreativitet, utvikle en klar forståelse av skiftende forhold, være et forbilde for en dristig og initiativrik ånd som kan flytte fjell og bygge broer, analysere og ta tak i de faktiske problemene til massene, og vise en fast forpliktelse til sosialisme med kinesiske særtrekk ved å stadig gå fremover og fremme innovasjon på alle områder.

4. Kommunistisk ideal

Fjerde: Vårt parti holder alltid fast ved kommunismens høye idealer, og kommunistpartiets medlemmer – spesielt ledende partikadre – bør være faste tilhengere av kommunismens høye idealer. Troen på marxismen og troen på sosialismen og kommunismen er kommunismens politiske sjel, den åndelige ryggraden som gjør at kommunister kan tåle enhver prøvelse. Partikonstitusjonen slår klart fast at partiets høyeste ideal og endelige mål er å oppnå kommunisme. Partikonstitusjonen slår også klart fast at det høyeste idealet for kommunismen som de kinesiske kommunistene forfølger, bare kan realiseres på grunnlag av et fullt utviklet og høyt utviklet sosialistisk samfunn.

Det er ikke realistisk å tro at man kan innføre kommunisme ved å utstede et dekret. Kamerat Deng Xiaoping sa at konsolideringen og utviklingen av det sosialistiske systemet ville kreve en lang historisk fase som ville vare i flere generasjoner, kanskje et dusin generasjoner, eller til og med dusinvis av generasjoner med vedvarende folkekamp. Dusinvis av generasjoner er veldig lang tid! Fra Konfucius til i dag har det bare vært sytti generasjoner. Denne måten å se ting på er karakteristisk for den politiske nøkternheten til kinesiske kommunister. Det er viktig å erkjenne at våre nåværende anstrengelser, og de fortsatte anstrengelsene til mange generasjoner fremover, alle er rettet mot det større målet om å realisere kommunismen. Samtidig må det erkjennes at denne realiseringen vil ta tid, og at vårt partis handlinger og mål må holde tritt med kampens stadium. Å forlate vårt partis ambisiøse mål ville føre til at vi mistet retningen og forfalt til pragmatisme og opportunisme. Sosialisme med kinesiske særtrekk omfatter både vårt partis endelige mål og vårt nåværende mål. Det nåværende målet er å bygge en rik, sterk, demokratisk, sivilisert og harmonisk sosialistisk moderne stat. De nåværende forholdene tyder på at Kina vil forbli i denne primære fasen av sosialismen i lang tid, men de høye idealene består. Når vi fokuserer på veien mot sosialisme med kinesiske særtrekk, må vi også holde det høye idealet om kommunisme i tankene. Vi må fullføre oppgavene som er fastsatt i denne primære fasen.

Det revolusjonære idealet er høyere enn himmelen. Et medlem av kommunistpartiet kjennetegnes både av høye idealer og av en seriøs tilnærming til arbeidet med å oppnå disse idealene. I løpet av vårt partis ni tiår lange historie har generasjoner av kommunister ofret blod og liv i kampen for nasjonal uavhengighet og folkets frigjøring, drevet av dette idealet. Selv om de visste at deres idealer ikke ville bli realisert av deres egne hender, trodde de på fremtidige generasjoner. Som et gammelt ordtak sier: «Du kan kutte blomstene, men du kan ikke stoppe vårens komme.»

I dag kan vi måle om en ledende kadre i kommunistpartiet er fast i sitt engasjement ved hjelp av objektive kriterier: de tjener folket helhjertet, de melder seg frivillig til frontlinjen, men aksepterer også støtteoppgaver, de arbeider flittig og ærlig, og deres engasjement kjenner ingen grenser. Forvirring, nøling, hedonisme, egoisme og alle de forskjellige begrunnelsene for passivitet er uforenlige med dette. Noen andre mener at kommunismen er uoppnåelig, eller at det er et vagt og uklart mål. Dette har å gjøre med spørsmålet om materialisme versus idealisme. Grunnen til at noen kamerater vakler i sitt engasjement, er fordi deres forståelse av historisk materialisme er svak. Utdanning spiller en nøkkelrolle i å gjøre det mulig for partimedlemmer å forene kommunistiske idealer med praktiseringen av sosialisme med kinesiske særtrekk. Faste idealer gjør det mulig for oss å stå rakrygget og se bredt med et åpent sinn. De gjør det mulig for oss å dempe stolthet og utålmodighet i gode tider, og å overvinne fortvilelse og panikk i dårlige tider. De gjør det mulig for oss å navigere gjennom risikoer og utfordringer, å motstå dekadente fristelser og å beskytte essensen av kommunistpartiet.

Fakta har gjentatte ganger vist at Marx og Engels’ analyse av de grunnleggende motsetningene som ligger i kapitalismen ikke er utdatert, og deres historisk-materialistiske vurdering om at kapitalismen vil gå under og sosialismen vil seire er heller ikke utdatert. Selv om veien er kronglete, er denne generelle trenden i den sosiohistoriske utviklingen irreversibel. Kapitalismens undergang og sosialismens endelige seier er nødvendigvis en lang historisk prosess. Vi må ikke undervurdere det kapitalistiske samfunnets selvregulerende evne, og vi må ta fullt hensyn til realitetene i den langsiktige økonomiske, vitenskapelige og militære overlegenhet til de utviklede vestlige landene. Vi må forberede oss på både langsiktig samarbeid og kamp mellom deres sosiale systemer og våre, på alle fronter. Denne primære fasen vil vare lenge. De er mer utviklet når det gjelder produktivkrefter, og derfor må vi studere og lære av de positive sidene ved kapitalistene, og til og med tolerere sammenligninger av deres fordeler med våre mangler. Vår strategiske besluttsomhet må være sterk, og vi må resolutt motstå alt press for å forlate sosialismen, og i stedet bevisst korrigere misoppfatninger gjennom hele prosessen til vi har overvunnet denne første fasen. Ved å løse våre problemer, øke vår nasjonale makt og forbedre livene til vårt folk, vil vi fortsette å demonstrere sosialismens overlegenhet over kapitalismen, og dette initiativet vil bli en fordel og til slutt en seier.

5. Konklusjon

Den foregående analysen bør illustrere hvorfor spørsmålet om veiens karakter er av avgjørende betydning for partiet og for suksessen eller fiaskoen til vår sak. Kamerat Mao Zedong skrev en gang at «et revolusjonært parti er massenes veiviser, og ingen revolusjon lykkes når det revolusjonære partiet leder dem på villspor.» [10] Gjennom revolusjon, reform og oppbygging har vårt parti staket ut sin egen kurs. Den nye demokratiske revolusjonen, veien til sosialistisk transformasjon og veien til sosialisme med kinesiske særtrekk er alle i samsvar med Kinas reelle situasjon. Dette er vårt partis uavhengige og besluttsomme ånd, og den gjør tilbakeslag til oppvåkning og seire til fremgang. Det er som Lu Xun sa: «Håp er som en vei på landet; det var aldri noen vei, men når mange mennesker går på den, blir veien til.» [11]

Sosialisme med kinesiske særtrekk er den dialektiske enheten mellom den vitenskapelige sosialismens teoretiske logikk og den historiske logikken i Kinas samfunnsutvikling. Det er vitenskapelig sosialisme forankret i kinesiske realiteter, som gjenspeiler det kinesiske folks vilje og er tilpasset Kinas behov og omstendigheter. Så lenge vi urokkelig holder fast ved denne uavhengige veien og opprettholder og utvikler sosialisme med kinesiske særtrekk, vil vi lykkes med å bygge et moderat velstående samfunn i alle henseender innen 100-årsjubileet for grunnleggelsen av Det kinesiske kommunistpartiet, og et rikt, sterkt, demokratisk, sivilisert og harmonisk modernisert sosialistisk land innen 100-årsjubileet for grunnleggelsen av Folkerepublikken Kina.

(denne norske oversettelsen er basert på en engelske oversettelse av Roderic Day, som er publisert på RedSails.org)

---

[1] For en utmerket oversikt over dette fenomenet, se Sun Feiyangs When the Sky Refuses to Fall (2020).
https://web.archive.org/web/20220128030331/https://redsails.org/when-the-sky-refuses-to-fall/

[2] Et vers fra Mao Zedongs dikt Huichang (1934). https://web.archive.org/web/20220722210737/https://www.marxists.org/reference/archive/mao/selected-works/poems/poems12.htm

[3] Deng Xiaoping, 1982. Åpningstale ved den tolvte nasjonale kongressen til Det kinesiske kommunistpartiet.
https://web.archive.org/web/20220411152937/https://dengxiaopingworks.wordpress.com/2013/03/08/opening-speech-at-the-twelfth-national-congress-of-the-communist-party-of-china/

[4] Zhuangzi er en klassisk taoistisk tekst fra perioden med de stridende riker (før samlingen). Dette utdraget er hentet fra «Høstens flom». https://web.archive.org/web/20220624011623/https://ctext.org/zhuangzi/floods-of-autumn

[5] Fra Qing-dynastiets dikter Zheng Xies Bambus i fjellet. https://web.archive.org/web/20201102173742/http://www.china.org.cn/opinion/2020-05/28/content_76101429.htm

[6] Karl Marx, 1852. Napoleon Bonapartes 18. brumaire. https://web.archive.org/web/20220410235447/https://www.marxists.org/archive/marx/works/1852/18th-brumaire/ch01.htm

[7] Stemmer generelt overens med Deng Xiaopings visjon som beskrevet i Emancipate the Mind, Seek Truth From Facts and Unite As One In Looking to the Future (1978). https://web.archive.org/web/20220528104132/https://www.marxists.org/reference/archive/deng-xiaoping/1978/110.htm

[8] Deng Xiaoping, 1981. Kommentarer til påfølgende utkast til «Resolusjon om visse spørsmål i vårt partis historie siden grunnleggelsen av Folkerepublikken Kina». https://web.archive.org/web/20220218015029/https://dengxiaopingworks.wordpress.com/2013/02/25/remarks-on-successive-drafts-of-the-resolution-on-certain-questions-in-the-history-of-our-party-since-the-founding-of-the-peoples-republic-of-china/

[9] Kinas kommunistiske parti, 1981. Resolusjon om visse spørsmål i vårt partis historie siden grunnleggelsen av Folkerepublikken Kina. https://web.archive.org/web/20220411225209/https://www.marxists.org/subject/china/documents/cpc/history/01.htm

[10] Mao Zedong, 1926. Analyse av klassene i det kinesiske samfunnet. https://web.archive.org/web/20220427234544/https://www.marxists.org/reference/archive/mao/selected-works/volume-1/mswv1_1.htm

[11] Fra Lu Xuns Mitt gamle hjem (1921).