Den norske klimadebatten er et sørgelig kapittel og tiltakene er enda verre, skriver gjesteblogger Terje Enger. Debattantene gjentar seg sjøl og hverandre i en stri og moralisende strøm, som er mest egnet til å skremme vettet av de lavere klassene.

Av Terje Enger. Han er SV medlem, pensjonist, tidligere sjømann og bilarbeider, redaktør i Cubaforeningens medlemsblad Cuba Nytt. Hovedinteresse er Latin-Amerika og utenrikspolitikk.

Den norske klimadebatten er et sørgelig kapittel og tiltakene er enda verre. Debattantene gjentar seg sjøl og hverandre i en stri og moralisende strøm, som er mest egnet til å skremme vettet av de lavere klassene. De vet av erfaring at de får regninga. Blir de pressa langt nok blir de desperate og utvikler holdninger som ikke er bra for hverken dem eller det øvrige samfunnet.

Vår miljøvernminister besvarer ofte bekymringer og spørsmål med «elbil-suksessen» og «Det grønne skiftet», det siste skal da som regel komme som følge av en innovativ bølge som skal redde oss alle fordi vi trenger det. Eller EU som har vedtatt at vi skal ha nullutslipp i 2050, til tross for at utslippene fra kull, olje og gass fortsatt øker og utgjør 85 % av verdens samlede energi.

Men la meg starte med el-bilene hvor regjeringen har brukt 14 milliarder til å pushe subsidier på velstående mennesker. Når de valgte å bruke det på el-biler så er det noen momenter som er oversett, eller som rådgiverne ikke tilla viktighet. For det første, loven om kraft ganger arm. De tyngste bilene bruker mer drivstoff enn lette, også strøm. De er også som regel dyrere. Dvs. at regjeringen kunne fått langt flere over på el-bil for de 14 milliardene hvis de hadde laget et regelverk som tok hensyn til noen fysiske lover. Og hvor var våre politikere når innovative norske kvinner og menn utviklet el-bil konseptet Think? En lett og rustfri bil som kunne skaffet Norge en blomstrende, og miljøvennlig, bilindustri. Disse menneskene tagg og ba om støtte, men Nei!

En ting jeg møtte i valgkampen og bompengehysteriet er mennesker som svarer på klimadebatten med å si: «Det er jo ikke bare å kjøpe en el-bil». Og når jeg tenker over det, så har en stor majoritet i min familie og omgangskrets aldri kjøpt en ny bil. De har god grunn til å føle seg mobbet av politiske miljøverneres bruk av «miljøsvin» og (nedsettende) «fossilbil» om de kjøretøyene de er avhengig av.

Militære aktiviteter og opprustning er en meget stor belastning og med store utslipp men det skal ikke telle med i klimaregnskapet og ingen spør om hvorfor? Hvis vi melder oss ut av NATO kan vi fortsette å leve omtrent normalt og dra på ferie og fisketur uten skam. Det er et stort paradoks at vi gjennom NATO medlemskapet blir presset til opprustning, øvelser, innkjøp og kriger som ødelegger kloden samtidig som vi må vanskeligjøre livene til allmenheten for å bøte på skadene. Hvis vi ikke hadde noen ytre fiender, hverken faktiske eller mulige, ville vi kunne greie oss med kystvakta og et større heimevern.

Norge liker å kalle seg en fredsnasjon men ruster for, og deltar i, kriger. Altså et falskt bilde. Atomvåpen må forbys. Det har FN vedtatt i 1946, 1959 og 2013. I 2017 stemte 122 land for et internasjonalt forbud mot atomvåpen og Norge ga fredsprisen til ICAN for innsatsen. Men vi nekter å undertegne, og enda mindre ratifisere, et forbud fordi vi er medlem av NATO!

Våre politikere er tydelig samstemte om at klimasaken er det viktigste spørsmålet, og vedtakene på klimakonferansene skal gjennomføres. Mener de virkelig at forholdet til USA og deres atomvåpen, og utenrikspolitikk er så viktig at det står over det miljøet vi må ha? Vi bør skaffe oss en skikkelig fredspolitikk utenfor blokkene, frigjøre oss fra stormaktsinnflytelse og skaffe oss noen politikere vi kan være stolte av. Først da kan vi redde verden.

Evo Morales, urfolkspresidenten med en rekke gjenvalg bak seg sier: «Moder jord er farlig nær enden, og kapitalismen har skylda»

(en utvidet versjon av innlegget sto først på trykk i avisa Friheten)