På ett tidspunkt i historien hadde Afghanistan et progressivt styre med mål om å modernisere landet. Dette ble effektivt underminert av USA og deres allierte, som ga islamister våpen og penger for å bekjempe regjeringen.

 Den humanitære og politiske situasjonen i Afghanistan er i dag prekær. USA og allierte land som Norge har siden invasjonen for 18 år siden brukt tusenvis av milliarder kroner i landet. Mesteparten av pengene har gått til en helt katastrofal krigføring, som med stor sannsynlighet vil ende i et militært nederlag. Store summer er også gitt i bistand i et forsøk på å fremme demokrati, stabilitet og utvikling. Dette statsbyggingsprosjektet har vært en fiasko.

Fattigdommen i Afghanistan er dyp og omfattende. Tre av fire afghanere må klare seg på et beløp helt ned mot 1 dollar pr. dag, langt under FNs fattigdomsgrense. Nesten halvparten av alle afghanske barn går ikke på skole, i enkelte provinser får bare 15 % av jentene utdanning. Omfattende misnøye med myndighetene, som vet å sko seg på internasjonal bistand, har bidratt til økt oppslutning om Taliban.

En kraft for modernisering

Afghanistan har historisk vært et konservativt stammesamfunn. Det nordmenn assosierer med Afghanistan er kvinner i burka, og menn med langt skjegg, iført tradisjonell bekledning. En kvinne oppholder seg stort sett innendørs, skal hun ut må hun fotfølges av en mannlig oppasser. Alt vi forbinder med vestlige verdier er så godt som fraværende.

Men på ett tidspunkt i Afghanistans historie var landet styrt av folk som ville bryte radikalt med det føydale stammesamfunnet. I perioden 1978 til 1992 forsøkte den afghanske regjeringen å modernisere landet. Paradoksalt nok ble denne regjeringen ikke møtt med annet enn fordømmelse og motstand fra Vesten. Fordi Sovjetunionen ble den afghanske regjeringens fremste støttespiller, ble Afghanistans fremskrittsvennlige regjering motarbeidet med alle midler.

USAs krigføring i Afghanistan startet nemlig ikke i 2001. Tolv år tidligere begynte amerikanerne å krige ved hjelp av stedfortredere. Den progressive regjeringens interne motstandere, erkekonservative stammeledere og fundamentalistiske muslimer, ble sponset med penger og våpen fra USA og religiøse diktaturstater som Saudi-Arabia. Mottakerne for denne hjelpen ble kalt Mujahedin – «hellige krigere» – som på religiøst grunnlag motsatte seg regjeringens moderniseringspolitikk. I vestlig retorikk ble disse omtalt som frihetskjempere, i virkeligheten representerte de det stikk motsatte av frihet.

Mål om å avskaffe føydalismen

I 1965 ble «The People’s Democratic Party of Afghanistan» (PDPA) stiftet, som et nasjonaldemokratisk parti, men med en pro-Sovjet orientering. Antiimperialisme, særlig kampen mot USA-imperialismen, ble vektlagt.

I 1973 støttet partiet et fredelig kupp mot kong Mohammed Sahir Shah, og statsminister Mohammed Daoud Khan etablerte Den Afghanske republikken. Daoud hadde ambisjoner om å modernisere landet, og fikk støtte fra både Sovjetunionen og USA. I den nye regjeringen satt flere ministere fra PDPA, men disse ble gradvis luket ut. I 1978 ble Khan selv offer for et kupp, da PDPA med støtte fra den afghanske hæren, tok makten i det som er kalt Saur-revolusjonen.

Tusenvis av afghanere hadde fått utdanning i Sovjetunionen, og mange kom hjem som Moskva-tro marxister. Ledende partifolk i PDPA var utdannet i utlandet. Nur Mohammad Taraki, den første presidenten, var utdannet i India og hadde pleid nær kontakt med det indiske kommunistpartiet. Han ble omtalt som en erfaren marxist-leninist. Likevel sa Taraki at hans regjering ikke var kommunistisk, men nasjonalistisk og progressiv. Regjeringen erklærte også sin tilhørighet til islam, men innenfor en sekulær stat.

PDPA satte i gang et program for rask modernisering. Regjeringen ville trekke et klart skille mellom moske og stat, den ville utrydde analfabetismen som holdt 90 % av afghanerne fanget i uvitenhet, den ønsket landreform, frigjøring av kvinner og avskaffelse av føydal praksis. Kjøp og salg av bruder og tvangsekteskap ble forbudt, og minstealder for inngåelse av ekteskapet ble hevet. Sharia-loven ble opphevet, og menn ble oppfordret til å klippe skjegget. PDPA kom med en rekke uttalelser om kvinners rettigheter, erklærte likestilling mellom kjønnene, og åpnet det politiske systemet for kvinnelig deltakelse.

Under PDPAs styre ble utdanningssystemet reformert, og utdanning ble tilgjengelig for begge kjønn. I 1988 utgjorde kvinner 40 % av legene og 60 % av lærerne ved Kabuluniversitetet. 440.000 kvinnelige studenter var tatt opp ved ulike utdanningsinstitusjoner rundt omkring i landet.

På grunn av sitt radikale reformprogram, sin anti-imperialistiske retorikk, signering av vennskapsavtale med Sovjetunionen og økt tilstedeværelse av sovjetiske rådgivere i landet, ble PDPA omtalt som kommunister av internasjonale medier og interne motstandere.

PDPAs politikk er et eksempel på at en revolusjon ovenfra har dårlige odds for å lykkes. Regjeringen var dominert av en urban intelligentsia, og fremmet ideer fjernt fra de det tradisjonelle afghanske samfunnet var basert på. Partiet manglet en reell tilhørighet i den overveldende landlige og islamske nasjonen.

Dermed var det enkelt for USA, Saudi-Arabia og andre som anså den afghanske regjeringen som fiendtlig, å finne støttespillere internt i landet.

Den afganske fellen

En hovedperson bak det amerikanske engasjementet i Afghanistan var Jimmy Carters sikkerhetspolitiske rådgiver Zbigniew Brzezinski. Han ville bruke Afghanistan som en felle for Sovjetunionen, ved å lokke dem inn i et militært engasjement til støtte for den Sovjet-vennlige regjeringen i landet. USA hadde egne, dårlige erfaringer i Vietnam i friskt minne, og Brzezinski så at Afghanistan kunne bli et Vietnam-liknende scenario for Sovjetunionen. Dette var utgangspunktet for «Operation Cyclone» – kodenavnet på CIAs program for å bevæpne og finansiere Mujahedin i Afghanistan.

Kort sagt betydde det å skape en femtekolonne i Afghanistan, som skulle tjene interessene til USA og allierte land i regionen. Nabolandet Pakistan ble en sentral aktør. Diktatoren Zia-ul-Haq ble tatt inn i varmen og landets etterretningstjeneste ISI ble brukt til å koordinere den undergravende virksomheten til afghanske Mujahedin.

Dette lyktes over all forventning. Amerikanske krigshauker fikk lurt Sovjetunionen inn i Afghanistan, og etter ti år påført landet et militært nederlag som var en avgjørende faktor til at den kalde krigen endte med at hele Sovjetunionen gikk i oppløsning.

Pro-islamistisk propaganda

Journalisten Max Blumenthal skriver i sin nye bok «The Management of Savagery» om hvordan afghansk Mujahedin ble fremstilt som frihetskjempere i vestlig propaganda. Hollywood spilte det anti-kommunistiske kortet. «Rambo III» var rene hyllesten til CIA og de islamistiske opprørerne de trente i Afghanistan.  USAs store medier stilte seg unisont på islamistenes side. CBS-programleder Dan Rather beskyldte sovjetiske styrker for folkemord, og sammenliknet dem med Hitler.

Den amerikanske fascinasjonen for afghansk Mujahedin toppet seg i 1985. Journalisten Helena Cobban var til stede på det som skulle være en akademisk konferanse i Texas, men som isteden ble et kaldkrigs propagandastevne. Hovedtaler var daværende Kongressrepresentant John McCain. McCain var på det tidspunkt styremedlem i «The United States Council for World Freedom», den amerikanske avdelingen av «World Anti-Communist League» (WACL), en internasjonal samling av fascister, nazister og anti-semitter. Cobban kunne fortelle at hver og en i forsamlingen ble oppfordret til å sponse sin egen Mujahedin-kriger, og at hun selv fikk spørsmålet «Have you adopted a muj?»

USAs skjulte krig i Afghanistan resulterte i den største flyktningkrisen i historien, og gjorde afghanere til den største flyktninggruppen i verden. En representant for FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) sa at disse ikke ble betraktet som flyktninger i Pakistan, men som landflyktige «hellige krigere» i kampen mot et ateistisk tyranni. Mange av afghanerne som endte opp i Pakistan på 1980-tallet kunne fortelle at det ikke var krigen eller undertrykkelse av religionen som gjorde at de valgte eksilet, men derimot at kommunistene i Kabul ville sende døtrene deres på skole.

USA-finansiert terrorisme

 

«Let’s remember here, the people we are fighting today, we founded twenty years ago, and we did it because we were locked in this struggle with the Soviet Union … There’s a very strong argument, which is – it wasn’t a bad investment to end the Soviet Union, but let’s be careful what we sow because we will harvest.»
– utenriksminister Hillary Clinton, 23. april 2009.

 

Selv om Taliban offisielt ble dannet i 1994, var opprinnelsen væpnede mujahedinstyrker som kjempet mot sin egen regjerings soldater og sovjetiske styrker. Det Taliban som styrte Afghanistan fra 1996 til 2001, og som etter angrepet på USA 11. september 2001 ble beskyldt for å la Al-Qaeda operere fritt i landet, var altså i hemmelighet bygd opp gjennom mange år på bl.a. amerikanske penger. Slik sett skapte USA et monster som til slutt angrep hånden det spiste av.

En av de «hellige krigerne» som kjempet mot PDPA-regjeringen og sovjetiske styrker var Osama Bin Laden. Robert Fisk intervjuet Bin Laden i Sudan i 1993. Intervjuet i The Independent hadde overskriften «Anti-Soviet warrior puts his army on the road to peace».

Her fremstår Bin Laden som en rik forretningsmann involvert i storstilt byggevirksomhet, der tidligere mujahedinkrigere som kjempet sammen med ham i Afghanistan var omskolert til anleggsarbeidere. Samtidig skrev Fisk at vestlige ambassadekreter i Khartoum antydet at noen av «afghanerne» som den saudiske gründeren fløy til Sudan nå var opptatt med å trene for ytterligere jihadkrig i Algerie, Tunisia og Egypt.

At Bin Laden ikke lenger var «vår» terrorist skulle amerikanerne smertelig erfare senere.

Afghanerne vil ha fred

 

Siden 2001 har Taliban aktivt kjempet for å få USAs og NATOs militære styrker ut av Afghanistan og for å delegitimere den nåværende regjeringen i Afghanistan. Etter all sannsynlighet vil Afghanistan igjen bli styrt av disse religiøse fundamentalistene, som nå kontrollerer halvparten av landet. Verdens mest avanserte krigsmaskin ser ut til å tape krigen mot en i utgangspunktet underlegen gerilja.

En grunn er at afghanerne for lengst har avslørt Vestens hykleri og ser et nytt Taliban-styre som det minste av to onder. En viktig årsak er den brutaliteten som afghanske regjeringsstyrker og deres allierte står for. Vi vet fra WikiLeaks-lekkasjer at USA har gjort seg skyldige i krigsforbrytelser mot sivilbefolkningen, og det er all grunn til å tro at disse forbrytelsene fortsetter. I 2013 avslørte journalisten Jeremy Scahill at USA brukte dødsskvadroner for å drepe mistenkte Taliban-soldater i provinsene, men at mange av de drepte var uskyldige sivile.

Første halvår av 2019 dokumenterer UNAMA («United Nations Assistance Mission in Afghanistan») 717 sivile dødsfall og 680 sivile skadde som en følge av krigføring fra pro-regjeringsstyrker, en 31 % økning fra tilsvarende periode i 2018. Som en del av USAs strategi for å målrette angrep på Taliban-ledere øker antall luftangrep. Slike luftangrep forårsaket 519 sivile tap de seks første månedene av 2019, 150 av disse var barn (89 drepte og 61 skadde).

Afghanerne er et krigstrøtt folk og vil ha de utenlandske styrkene ut. Okkupasjonen må ta slutt.

Kilder:

“Milliardbistanden finner ikke veien til Afghanistans fattige”, abcnyheter.no 29.07.19, Wikipedia.org: «People’s Democratic Party of Afghanistan”, “Saur Revolution” og “Democratic Republic of Afghanistan”, Max Blumenthal «The Management of Savagery”, Verso 2019 s. 7–39, Center for International Security and Cooperation (CISAC) “The Afghan Taliban”, “Dirty Wars” dokumentarfilm 2013, basert på boken “Dirty Wars: The World Is a Battlefield” av Jeremy Scahill, UNAMA – United Nations Assistance Mission in Afghanistan «Midyear Update On The Protection Of Civilians In Armed Conflict» 30.06.19