Norske soldater har reist til Mali på FN-oppdrag for å bekjempe terrorister. Opprøret i Mali er en konsekvens av Libyakrigen. Det pågår også en kamp om Malis naturressurser, der den gamle kolonimakten Frankrike har store interesser.

Denne uken reiste 60 norske soldater på FN-oppdrag til Bamako i Mali. Norge bidrar med et Hercules-fly som skal frakte personell og last rundt i landet. Den norske leiren i Bamako – Camp Bifrost – brukes av både norske og flernasjonale styrker. Norge bygget leiren og drifter den. At dette skjer i regi av FN gjør at nordmenn flest aksepterer oppdraget.

Det er imidlertid grunn til å stille seg kritisk til at norske soldater sendes til Mali. Dette kan ikke kalles «et fredsbevarende oppdrag», selv om Forsvaret selv omtaler det slik. Det er ingen fred å bevare der soldatene kommer. Den politiske situasjonen i Mali er svært kompleks, og det er ingen utsikter til at dette oppdraget kan løses militært. Det viser utviklingen siden 2013.

MINUSMA – United Nations Multidimensional Integrated Stabilization Mission in Mali – regnes for å være verdens farligste FN-oppdrag. I 2018 registrerte FN 235 angrep mot FN-styrkene. 15 000 FN-soldater har hittil ikke greid å få kontroll over Mali, og 122 personer fra FN styrken har blitt drept siden oppdraget startet i 2013.

Norge har deltatt siden starten, men den nye kontingenten soldater betyr en opptrapping av engasjementet fra norsk side.

En konsekvens av Libyakrigen

Konflikten i Mali eskalerte som en følge av Libyakrigen i 2011, der Norge som kjent ga et avgjørende bidrag til å ødelegge landet. Da Gadaffis Libya gikk i oppløsning oppsto et maktvakuum som ingen har klart å erstatte, og ringvirkningene merkes langt utenfor Libyas grenser.

I 2012 startet det som er kjent som Tuareg-opprøret i Nord-Mali, også kalt Azawad-krigen, ledet av «Den nasjonale bevegelsen for Azawads frigjørelse» (MNLA). Mange av de som kjempet for MNLA kom direkte fra Libya, der de enten hadde støttet Gadaffi eller en av de mange væpnede militsene.

Azawad er en ikke-anerkjent stat, som består av nordlige regioner av Mali, og områder av Niger. En stor del av befolkningen i området er tuareger som mener seg marginalisert av regjeringen i Bamako. I tillegg til MNLA finnes flere militser, mange av dem islamister med bånd til Al Qaida. MNLA hadde opprinnelig et mål om å etablere en sekulær stat, men på et tidlig tidspunkt i opprøret ble det inngått en allianse der de islamistiske gruppene fikk gjennomslag for å etablere en islamsk stat med sharia-lovgivning.

Konflikten har eskalert

Opprøret i nord bredte seg sørover, og regjeringen i Mali måtte i 2013 be den gamle kolonimakten Frankrike om hjelp. 4.000 franske soldater, med base i Tsjad, ble forflyttet til Mali. Også 6.000 afrikanske soldater fra ulike land deltok i operasjonen, som gikk under navnet Opération Serval.

I 2014 overtok antiterroroperasjon Barkhane, også den ledet av Frankrike. I 2015 undertegnet partene en fredsavtale, men uten at kampene opphørte av den grunn. Islamistiske grupper har spredt seg fra nord til sentrale deler av landet.

I desember 2017 gikk FNs sikkerhetsråd enstemmig inn for at FN-styrken i Mali kan støtte styrken som skal bekjempe jihadister i Sahel-regionen – G5 Sahel. Denne består av soldater fra de fem landene Burkina Faso, Mali, Mauritania, Niger og Tsjad, og er ment å skulle hindre terror og smugling i Sahel-regionen.

Det er altså en svært komplisert politisk situasjon vi står ovenfor, der det som skjer i Mali er del av et mye større bilde i hele Sahel-beltet, samt deler av Nord-Afrika.

Franske interesser

Mali var en fransk koloni til 1960, og Frankrike har ennå store næringsinteresser i landet. Fransk militær tilstedeværelse beskytter fransk tilgang til olje og uran. Franske energigiganter som Total kontroller et oljedistribusjonsnett i Mali, som er del av et massivt oljefelt som strekker seg 1000 km fra Mauretania, gjennom Mali og til Algerie.

75 % av Frankrikes elektriske kraft genereres av atomkraftverk som hovedsakelig baseres på uran hentet ut i Malis grenseområde Kidal – en region der franske tropper kjemper mot Al Qaida i det islamske Maghreb (AQIM).

Mali er også Afrikas tredje største gullprodusent, og det er flere multinasjonale gruveselskaper som har store interesser der.

FN som «okkupasjonsstyrke»

Mali et av verdens fattigste land, preget av vanstyre og korrupsjon. Folk flest har dermed lite glede av de rike naturressursene, som den gamle kolinmakten fremdeles vet å forsyne seg rikelig av.

Det er en av grunnene til at mange på landsbygda støtter islamistene, som profilerer seg som motstandere av korrupsjon og den statlige elitens privilegier. I fjor sa professor og Sahel-ekspert Tor A. Benjaminsen at IS-avleggeren i Sahel har lykkes med å rekruttere mange som er sinte over stadig tap av beiteland og sentralregjeringens korrupsjon. Etter hans mening handler konflikten «lite om islam og religion, men i stor grad om kontroll over ressurser og materielle forhold».

I et intervju med Forsvarets Forum sier NUPI-forskeren Natasja Rupesinghe at en av de største islamistiske opprørsgruppene beskriver FN som del av den utenlandske «okkupasjonsstyrken». Hun sier også at skillelinjene i Mali er uklare. MINUSMA opererer sammen med både Barkhane og fellesstyrken G5 Sahel, selv om oppdragene er svært forskjellige.

Det er god grunn til å hevde at Norge ikke vet hva de har begitt seg inn på ved å sende soldater til Mali. Det er ikke et fredsbevarende oppdrag i tradisjonell forstand, snarere bidrar vi nå i en lavintensiv krigføring i FN-regi som det er vanskelig å se noe slutt på.

Kilder:

«Norske soldater til Mali 2019», forsvaret.no 03.05.19, «Ingen FN-operasjoner er farligere enn den i Mali», forsvaretsforum.no 24.03.19, «Azawad», wikipedia.org, «Opération Serval», snl.no, «France’s neo-colonial «War on Terror» in Mali», trtworld.com 11.04.19 «Synker i ny jihad-hengemyr», klassekampen.no 04.05.18