Krigskirurgen Hans Husum viser oss krigenes grusomhet og ønsker å avsløre kreftene som står bak. Skjult for offentligheten jobber krigsmaskinen kontinuerlig.

På tampen av fjoråret kom boken «Skjult – ny krigsmaskin», den norske oversettelsen av Hans Husums bok «Stealth. The New War Machine», som ble utgitt i 2016. Boken er i stor grad bygd på videomateriale som ble brukt i dokumentarfilmen «Til siste skanse» (engelsk tittel «Nowhere to Hide»), som gjennom 5 år følger den irakiske sykepleieren Nori Sharif i det farlige området som går under navnet «Dødens triangel». Filmen ligger fritt tilgjengelig i NRK-arkivet.

Hans Husum har arbeidet i 40 år som krigskirurg og er en internasjonal kapasitet på fagfeltet. Han har doktorgrad i krigsskader og har skrevet fagbøker om emnet som er oversatt til 12 språk. «Skjult – ny krigsmaskin», er basert på førstehånds erfaringer fra krigsmarkene i bl.a. Afghanistan, Irak og i Gaza.

Etter fire tiår har Husum konkludert med at «kirurgien, å bøte sprengte kropper, har blitt meningsløs. Skadene er for stygge, og køene er for lange. De i den andre enden er så sterke.» En grusom og deprimerende konklusjon.

«For brutal» for de store forlagene

Husum forteller meg at han var i kontakt med mange forlag for å få boken utgitt. Han tok runden til de store, engelske venstreforlagene, men forgjeves. Tilbakemeldingen var at boken var «for brutal». De så kanskje ikke et kommersielt potensiale? Til slutt ga The Other Press i Malaysia ut boken, et forlag som publiserer hovedsakelig muslimsk litteratur. De norske forlagene var heller ikke begeistret. Endelig var det Forlaget Rødt! som sa ja.

«Skjult – ny krigsmaskin» er en meget forseggjort bok. Ja, som bok (produkt) er den lekker, layouten er luftig, teksten er som regel plassert i korte kapitler eller avsnitt på en side, på den motsatte er det gjerne et bilde eller kryssreferanser til andre steder i teksten.

Det er lett å skjønne at boken er resultat av tiår med observasjoner, refleksjoner og personlige notater gjort i felten. Teksten er skåret til beinet (kirurgisk presisjon), alt overflødig er borte, det som gjenstår er en skildring av konsentrert ondskap. Til tross for at bokens tekstmasse ikke er voldsomt omfangsrik rommer den et vell av innsikt og (vil jeg tro) ny kunnskap om krigens grusomhet.

Tittelen hinter om at målsettingen er å avdekke noe som ikke ligger åpent i dagen, lett tilgjengelig for alle. Husum ser bak krigen, han leter etter kreftene som styrer det hele. «Studiet av den nye krigsmaskina er som å avdekke en mosaikk med uendelig mange «tesserae» – fargerike glassbiter …»

Krigens gru i bokbadet

Husum forteller at han er vokst opp i en familie der internasjonal solidaritet sto sentralt. Bakgrunnen var Algeriekrigen, og selvsagt Vietnamkrigen. Å støtte «the underdogs» ble naturlig. På 1970-tallet reiste han til Palestina for å jobbe som kirurg. Husum var til stede under massakrene i Sabra og Shatila i 1982, der han så sine egne pasienter bli henrettet i sykesengene.

Krig er mye, mye verre enn vi kan forestille oss, sier Husum. Samtidig er Norge blant de ti største våpenprodusenter i verden. Statseide NAMMO produserer f.eks. den mest etterspurte kulen. Den trenger gjennom stålplater på helikoptre og biler, når den treffer mennesker eksploderer den og river kroppen i filler. Vi deltar i flere og flere «utenlandsoperasjoner». Vi er i Mali! Der beskytter vi kanadisk koboltindustri, og franskkontrollerte urangruver.

I boken skildrer Husum skadene som ulovlige våpen som uranvåpen forårsaker. I krigsområder utsettes befolkningen for «en kjemisk cocktail». Han har sett virkningene som dette har på arvematerialet, en «krigsarv» som vil hjemsøke folk i generasjoner. Husum kaller det «kjemisk krigføring mot barn».

Total krig

90 % av ofrene i dagens kriger i sivile. Krigene ødelegger hele samfunnet, i Afghanistan, Irak, Somalia, Libya raseres selve samfunnsstrukturene. I den «gode, gammeldagse» krigen var det klare fronter, det betydde samtidig at store områder var trygge. I den moderne krigen finnes det ingen sikre soner.

I boken skildrer Husum hvordan dronekrigen terroriserer sivilbefolkningen, hvor upresis og tilfeldig dronene dreper. Han går bak det hele; ser på hvordan dronekrigsprogrammet utvikles. Husum viser hvordan «big data» og masseovervåking brukes for å sile ut, eller identifisere potensielle terrorister. På forhånd er det laget indikatorer på hva som kjennetegner en terrorist, f.eks. at vedkommende går fast i moskeen. Ved å sette sammen ulike indikatorer mener amerikanerne å kunne plukke ut fiender. Deretter sitter det mennesker i et kontrollrom og styrer drapsdronene som avfyres på den andre siden av jorda. Det er så til de grader en uproporsjonal krigføring, høyteknologi brukt mot forsvarsløse. Slik drepes en mengde pakistanere, afghanere og somaliere.

Det er beregnet en «overkill-rate» på 80 %. Andre pågripes og føres til hemmelige fengsler, for så aldri å dukke opp igjen. Hensikten, sier Husum, er egentlig ikke å ta terrorister, men å skremme og å disiplinere.

Hva kan vi gjøre?

Samtalen i bokbadet gjorde selvsagt inntrykk på de fremmøtte.

«Hva kan vi gjøre?», ble det spurt. Hans Husum selv hadde ingen svar.

«Du har skrevet en bok, det er også å gjøre noe», ble det replisert fra publikum.

Hva annet kan vi gjøre enn å snakke, skrive, protestere, aksjonere … alt annet enn å akseptere og å forholde oss tause.