Sosialistisk eller Opportunistisk Venstreparti?

SV ønsker å fremstå som venstreopposisjon, og har kvesset retorikken. Men i posisjon sluttet partiet lydig opp om Norge som krigsnasjon, åpnet slusene for at kommersielle selskaper tjener seg søkkrike på offentlig velferd, og administrerte landet på stø, markedsliberalistisk kurs gjennom EØS-avtalen. Så hva skal velgerne tro?

En ting er hva partiledelsen i SV sier, langt viktigere er det å se på hva partiet gjorde i regjering. I stedet for å dra AP mot venstre var det SV som ble dradd kraftig mot høyre i de 8 årene fra 2005 til 2013. Etter valget i høst drømmer ledelsen igjen om å bekle statsrådsposter. Men hvorfor skal SV i dag ha kraft til å presse AP mot venstre, når et langt større SV den gang ikke klarte det? Det høres lite troverdig ut.

Bakgrunn

SV fikk 12,5 % ved Stortingsvalget i 2001. Dette gjorde at partiet for alvor så på seg selv som et mulig regjeringsparti. At de hadde mistet 1 av 3 velgere fire år senere hindret ikke ledelsen i å gå i regjering med AP og SP. Etter åtte år i regjering hadde halvparten av velgerne fra 2005 også sagt adjø til SV, og partiet kom seg over sperregrensa med et nødskrik i 2013. Merkelig nok har ikke det faktum at 2 av 3 velgere har forsvunnet på femten år fått partiet til å endre kurs.

Sannheten er at SV gambler og kan tape alt 11. september. Når valgdagen nærmer seg, og partiet ligger og bikker nær sperregrensa på 4 %, vil vi se en stadig mer desperat gjeng appellere til oss om å stemme på dem. Vi vil høre at «bare med SV over sperregrensa kan landet få en ny regjering». Men det er på høy tid å konfrontere SV fra venstre:

– SV stilte seg bak at Norge deltok i tre kriger
– SV medvirket i sterk grad til privatisering av velferdstjenester
– SV i regjering styrte landet videre mot markedsliberalismen, med EØS-avtalen som rettesnor

Aftenposten 170317
Partiledelsen formulerte fire «ufravikelige krav» før landsmøtet. Men ledelsen hadde glemt at SVs medlemmer banker for fredsarbeid, og måtte akseptere et femte – forbud mot atomvåpen.

Regjeringstiden viste at SV ikke er annet enn landets andre sosialdemokratiske parti, og dermed fullstendig overflødig. Dette er grunnen til at velgerne ikke lenger vurderer å stemme SV, partiet kan rett og slett ikke tilby et alternativ. Det er felt av egen praksis.

Fra opposisjon til posisjon

Dagens SV ble stiftet i 1975, men røttene ligger hos Sosialistisk Folkeparti som ble grunnlagt i 1961, først og fremst som en utenrikspolitisk opposisjon mot Arbeiderpartiet.

I 1987 ble Erik Solheim partileder og mye endret seg. Solheim skrotet den gamle retorikken og tok partiet i reformatorisk retning. Faktisk forkastet Solheim selv prinsipprogrammet på egenhånd, under en partilederutspørring på NRK, da journalisten trakk frem en del sitater av umiskjennelig sosialistisk karakter som Solheim ikke ville forsvare. Sosialismen var blitt umoderne for Solheim. Det koselige slagordet «Del godene» ble nå gjort til SV-mantra. Dette kan oppfattes som en form for «snillisme» overfor de rike og mektige. Tidligere ville jo sosialistene i klassekampens navn ta makten over produksjonsmidlene, men ikke nå lenger. «Fordelingspolitikk» ble den nye SV-varianten av sosialisme.

SV 1987
Erik Solheim tok partiet flere skritt til høyre da han tok over i 1987.

Ved Stortingsvalget i 1989 fikk partiet 10.1 % og gikk fra 6 til 17 representanter. Suksessen fortsatte til lokalvalgene i 1991, da SV fikk 12,2 %. SV gjorde miljøsaken til sin og vant mange velgere på det. Men ingenting vokser inn i himmelen, partiet stagnerte og gikk tilbake på 90-tallet. I 1997 ble det 6 % og 9 Stortingsrepresentanter. Solheim gikk av som partileder i 1997, men fortsatte i ledelsen.

Inn kom Kristin Halvorsen, som skulle lede SV de neste 15 årene. Halvorsen gjorde barnehage- og skolepolitikk til partiets kampsak, med slagordet «Barn og unge først». Stortingsvalget 2001 ble partiets beste noensinne, med 12,5 % og 23 representanter. SV beholdt den høye oppslutningen ved lokalvalgene to år senere, men i 2005 ble det bare 8,8 % ved Stortingsvalget og 15 representanter. Likevel gikk SV inn i den historiske rød-grønne Stoltenberg-regjeringen sammen med AP og SP, og satt i maktposisjon i åtte år.

Ikke alle i SV jublet over utviklingen i partiet. En standhaftig gjeng sosialister, mange av dem medlemmer helt siden SF-tiden, reagerte på både politikk og partikultur. Lett foraktfullt ble de omtalt som «museumsvoktere» i pressen, disse var nemlig fremdeles opptatt av ideologi og ikke bare dag-til-dag realpolitikk. Hans Ebbing var en av dem. I følge Ebbing hadde Solheim og Halvorsen omdannet SV fra et parti basert på medlemsdemokrati, til et parti der medlemmenes oppgave var å klappe for partiledernes utspill.

I følge partiledelsen var regjeringstiden en suksess som bør gjentas. Men det er ingen grunn til å høre annet enn overbærende på selvskrytet, for velgerne gjennomskuet dem. Oppslutning ble halvert i løpet av de 8 årene i regjering. I 2013 fikk de 4,1 % og 7 Stortingsrepresentanter med et nødskrik, og siden har partiet vaket på sperregrensa. Audun Lysbakken har ikke klart å gjøre noe med dette, etter 5 år under hans ledelse står partiet på stedet hvil.

”Fredspartiet” SV: Ansvarlig for norsk krigføring

Hvor lite samsvar det kan være mellom et partis program og dets faktiske politikk illustreres ved SVs utenriks- og forsvarspolitikk. For mange på grasrota er fredsarbeid en hovedsak. De fleste partimedlemmene er mot NATO og sterkt kritiske til at Norge i praksis er et redskap i USAs utenrikspolitikk. Men i SV er det partiledelsen som bestemmer.

I 1999 sa alle partiene på Stortinget JA til å delta i Jugoslavia-krigen. Kun 3 representanter fra SV sa nei, partiet sa JA. Krigen var i strid med folkeretten, men vedtatt i NATOs øverste organer. Ledelsen med Solheim og Halvorsen i spissen satte partidemokratiet til side og ga sin støtte.

SV i regjering førte krig i Afghanistan. SV-leder Kristin Halvorsen brukte akrobatiske formulering for å benekte at det i det hele tatt var krig i landet. SV stemte for å trappe opp den norske militære ”innsatsen”. Bare 3 uker etter at SV gikk i regjering i 2005 stemte partiet for å sende F-16 bombefly til Afghanistan. I 2007 gikk regjerings-SV med på å sende norske elitesoldater på hemmelig oppdrag, dette ble bestemt av Kristin Halvorsen og hennes aller nærmeste krets. Partiorganisasjonen hadde ingen innflytelse.

Libya
Landsmøtet på Lillestrøm i 2011 vedtok at SV skulle støtte maktbruk i Libya.

I 2011 stilte SV i regjering seg bak NATO og gikk til krig mot Libya. Partileder Kristin Halvorsen sa ja til at Norge sendte seks F16-fly til Libya. Nå vet vi at norske bombefly hadde en svært sentral rolle i krigen. NATOs bombing ødela viktig infrastruktur og ødela libyske byer. I dag er Libya delt i tre og krigen fortsetter som en borgerkrig, bl.a. med sterke innslag av jihadister, et ukjent innslag i Libya før NATO ødela landet.

Mye kan ellers sies om SVs katastrofale forsvars- og utenrikspolitikk i regjering. Av ”kameler” som SV har svelget må kjøpet av nye F-35 kampfly fra USA være blant de største. Med SV i regjering var at det ingen utenrikspolitisk opposisjon på Stortinget. SVs fredselskende medlemmer var kneblet.

SV i regjering: Privatiserte velferdstjenester

Ved årets Stortingsvalg kjører SV fram ”Velferdstjenester uten profitt” som en hovedsak. Synd da at partiets åtte år i regjering ble en fest for de samme profitørene!

Da de rød-grønne vedtok full barnehagedekning og fikk gjennomslag for et barnehageforlik i Stortinget i 2003, åpnet dette et kjempemarked for kommersielle aktører. Den store veksten skjedde samtidig med at SV satt og styrte departementet, dette var selve fanesaken for partiet og Kristin Halvorsen. SV bidro derfor aktivt for en kommersialisering av velferdstjenestene.

utbytte
Oppslag i Kommunal Rapport 25. oktober 2011

Så sent som i 2011 ordnet SV-statsråden økt offentlig finansiering til de private, ved at den offentlige finansieringen steg fra 85 % til 96 %. Tilsvarende krav om likebehandling av kostnadssiden ble ikke stilt. Dermed kan private fortsatt ha lavere bemanning, flere ufaglærte og dårligere pensjonsordninger – samtidig som inntektene øker!

Et annet grelt eksempel er barnevern. Privatiseringen skjøt full fart under den rødgrønne regjeringen, da SV flere ganger ledet Barne-, likestillings og inkluderingsdepartementet. SV hadde programfestet å begrense bruken av kommersielt barnevern, men de 25 største aksjeselskapene innen barnevernstjenester vokste seg sju ganger større på ti år. I 2005 solgte de private aktørene barneverntjenester for nesten 350 millioner kroner. I 2014 passerte salget 2,5 milliarder kroner.

Privatskoler
Også privatskolene hadde gode tider under Kristin Halvorsen.

LES OGSÅ: HVORDAN BLI MILLIONÆR. EN MANUAL

SV i regjering: Styrte landet etter EØS-avtalen

Landet ble i åtte år styrt med basis i Soria Moria-erklæringene, som aksepterte full støtte til EØS-avtalen. Dermed ble tusenvis av rettsakter fra EU gjort til norsk lov, og Norge ble dradd langt i retning av et EU-likt samfunn. Dette skjedde altså til tross for at EU-fiendtlige partier som SV (og SP!) satt i regjering, et eksempel på at det er fullt mulig å bli overkjørt selv med hånda på rattet!

At SV i det hele tatt kan styre landet med EØS-avtalen som ledesnor spenner beina under flere andre grunnpilarer i partiprogrammet. Her er det nok å nevne arbeidslivspolitikken, hvor avtalen fører til sosial dumping og undergraver fagbevegelsens innflytelse. Alt i alt en arbeiderfiendtlig og alt annet enn sosialistisk politikk.

Er det lov å snakke om klasse?

SV har meget svak forankring i arbeiderklassen, noe som er et sårt punkt. Kan det skyldes at partiet i tiår er ledet av folk med minimal erfaring fra annet enn politikk og organisasjonsliv?

Erik Solheim kom fra solid middelklasse, med en mor som var direktør i Høyesterett. På Solheims CV er det ikke mulig å finne spor av det som kan kalles ”vanlig jobb”. I hele sitt yrkesaktive liv har han levd av politikk og attraktive posisjoner i norske og internasjonale organisasjoner. I dag er han diplomat og assisterende direktør i FN. Kristin Halvorsen har samme klassebakgrunn, som datter av en direktør i Norsk Hydro. Halvorsen hadde faktisk en ”vanlig jobb”, som sekretær i et advokatfirma i et års tid. Ellers har hun levd av politikk. Fra 2014 har hun vært direktør i CICERO. Audun Lysbakken kommer fra mer beskjedne kår, men med unntak av et år som journalist i Klassekampen er det ikke mulig å finne noe som likner ”vanlig” yrkeserfaring på CVen hans heller.

Collage
Den politiske klassen: De 3 lederne har en samlet arbeidserfaring utenfor politikk- og organisasjonsliv på to – 2 – år!

SV har kun hatt disse tre partilederne siden 1987. Disse tre har en samlet arbeidserfaring utenfor politikk- og organisasjonsliv på to – 2 – år. Kan det være en sammenheng mellom dette og det at så få vanlige lønnsmottakere anser SV som sitt parti?

Og er dette den egentlige årsaken til at ledelsen ivrer så sterkt på å komme tilbake i regjeringsposisjon? Statsrådsposter skal fordeles, statssekretærer utpekes. Etter noen år går partieliten videre til fete posisjoner utenfor politikken. Dette partisjiktet er karrierepolitikere, dette er yrket deres, uten posisjoner å fordele blir det magre tider. Da er lett for at retorikken i opposisjon settes til side, og at et par mindre «seiere» i forhandlinger til at hovedsaker settes «på vent».

Sosialister eller opportunister?

Nå har SV formulert 5 «ufravikelige» krav for å gå i regjering etter valget. Før landsmøtet hadde ledelsen selv formulert 4: Solid økning i barnetrygden, ingen konsekvensutredning i LoVeSe, flere lærere i skolen og velferdstjenester uten profitt. Landsmøtet tok tak og fikk føyd til et krav om at Norge skal forplikte seg til et forbud mot atomvåpen.

For et parti som i sin tid ble stiftet som en utenrikspolitisk opposisjon til AP er det talende at dagens ledelse helt hadde utelatt det utenrikspolitiske feltet i sin «kravliste». Men det ekstra kravet på listen kan SV-medlemmene enn så lenge leve med illusjonen om SV som en slags venstreopposisjon.

Dessverre viste de 8 årene i regjering at ledelsen er villig til å kompromisse bort (les; skrote) partiets hovedsaker for å komme i posisjon. Hva er annerledes denne gangen?
Sosialistisk Venstreparti kan enda en gang opptre som Opportunistisk Venstreparti.

Sosialister bør lære av erfaring. Ved dette valget finnes det et alternativ. Partiet heter Rødt.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s