“Always different, always the same”. Slik var den legendariske radio-dj John Peels oppsummering av Manchesterbandet The Fall. Etter 40 år i bransjen er The Fall fremdeles et kultband og et eksempel på at ukrutt ikke forgår så lett.

Kanskje er det galt å snakke om bandet The Fall, når det i virkeligheten er snakk om et utall besetninger rundt vokalist Mark E. Smith. Siste telling viser at 66 personer i kortere eller lengre perioder har vært med i gruppen, som oppsto sent i 1976. Dagens besetning har imidlertid vært uforandret i snart 10 år, noe som er ny rekord. I disse dager lanseres bandets studioalbum nr. 32 med tittelen «Wise Ol’ Man», og 11. november står Smith & co. på scenen i Oslo.

 

The Fall – “One of the 50 Bands to See Before You Die” (Q Magazine, 2002)

Mark E. Smith var en av mange som fikk Sex Pistols rett i trynet, og som skjønte at dette kunne han gjøre selv. Første gang bandet entret scenen i Manchester var i april 1977, senere samme år bar det ut på turne i Nord-England. Musikkscenen hadde eksplodert, folk var åpen for nye impulser.

“When I was 18, the vision was to make music that didn’t exist,
because everything else was so unsatisfactory.”
(Mark E. Smith)

 

En som alltid jaktet på det nye i musikkverdenen var BBC Radio1 DJ John Peel (1939-2004). Allerede i juni 1978, før The Fall hadde debutert på vinyl, inviterte han Mark E. Smith & co i studio for å gjøre et eksklusivt opptak. Dette skulle bli den første av i alt 24 sessions for John Peel Show, den siste gjennomført i august 2004. Ingen annen radio-DJ har hatt så stor innflytelse på den britiske undergrunnsscenen som Peel. The Fall ble hans favorittband og var dermed sikret årelang radiopromotering på sene kveldstimer.

”We dig repetition” (The Fall, 1978)

”We dig repetition/We’ve repetition in the music/And we’re never going to lose it.” Disse linjene fra debut-epen ”Bingo-Masters Break-Out” kan leses som et musikalsk manifest. Det er blitt sagt at bare det mest hardbarkede Fall-fan kan skille de utallige utgivelsene fra hverandre. I tillegg til 32 studioalbum kommer rundt 40 singler, over 25 live-album og snart 40 samleutgivelser.

Strømmen av utgivelser synes ustoppelig, men kilden er umiskjennelig den samme: En Fall-låt er gjerne bygd opp rundt et repeterende riff, der Mark E. Smith legger sin snerrende, snakke-syngende vokal på toppen. Smith er ingen vokalist i tradisjonell forstand, men han besitter timing og en arrogant autoritet i fremføringen av sine obskure, billedrike og ofte satiriske tekster. Jeg får assosiasjoner til William S. Burroughs når Smith i sedvanlig arrogant stil nærmest deklamerer, snarere enn synger, tekstene. Deklamering er snarere et pent uttrykk, oftere kan vi si snerrer, grynter, roper eller freser ut sine tekststrofer.

«MES er stemmen»

Mark E. Smith har siden starten levert en stri strøm av tekster, de fleste mildt sagt kryptiske, som tankebrokker innhyllet i tåke, tidvis med glimt av forstand, men oftere fragmentariske og repeterende strømmer av ord. Et sjeldent innsiktsfullt og dyptpløyende eksempel på «rockejournalistikk» er ført i pennen av Aksel Kielland og bærer tittelen «Repetitiv originalitet» og omhandler Mark E. Smith.

Kielland skriver at «ordene kommer på løpende bånd; renner ut av ham som etsende verbal sårvæske. Smiths tilnærming til tekst kan i virkeligheten reduseres til ett enkelt grep: Nemlig ved hjelp av rigid strukturerte motsetningsforhold å redusere alle ord til onomatopoetiske markører for stemmen … ordbokdefinisjonen … er underordnet. Betydningen er alltid Mark E. Smith – M – E – S. MES er stemmen.»

”If you can’t deliver it like a garage band, fuck it.” (Mark E. Smith, 1989).

Og musikken? For det meste lite melodisk, lett kaotisk, skurrende, skingrende. Merkelapper klebet til The Falls musikk fra starten og et stykke inn på 80-tallet. Som reggae-fan har Smith også visst å benytte seg av elementer herfra, se om ikke hans vokale innslag er en avart av reggaens toasting! Rockabillyliknende gitarer har også vært et tilbakevendende element i The Falls musikalske uttrykk. Men også det poppige, melodiøse er til stede. Coverversjoner av ”There’s A Ghost in my House” og ”Victoria” (Ray Davis) kom begge inn på Topp 40 singellisten på slutten av 80-tallet. Senere har Smith & co også trukket inn elementer av house- og technorytmer.

Selv om vi kan peke på forskjellige faser i bandets musikk, er The Fall-formelen likevel lett gjenkjennelige. Det er alltid et element av ufullkommenhet over utgivelsene, perfeksjonistene kan lete andre steder. Dette kan synes som et ankepunkt, men det er nettopp dette uttrykket fansen har lært å elske. Bak et tilsynelatende kaotisk og skranglete lydbilde finnes spiren til genialitet. The Fall svikter aldri.

 

Kvinnene i The Fall

Allerede i 1976-besetningen hadde The Fall et kvinnelig medlem, Una Baines på keyboard. Da Una forsvant ut i 1978 kom Yvonne Pawlett inn som en erstatning et års tid. Men det er tre andre damer som har markert seg sterkt i bandet, og i livet til Mark E. Smith.

I 1983 møtte Mark E. Smith amerikanske Brix Smith på en USA-turen. De to giftet seg, og Brix kom inn i bandet som ny gitarist. Musikalsk ga dette seg utslag i et mer melodiøst uttrykk. Hun var med i gruppen til 1989, da ekteskapet tok slutt. Meget overraskende kom Brix tilbake som medlem i 1994 og medvirket på to nye lper, før hun forsvant i 1996. Brix Smith er også med i bandet The Adult Net.

Julia Nagle (gitar/keyboards) hadde 6 stormfulle år i Smiths selskap fra 1995 til 2001. Hun rakk å medvirke på 4 lper. I 1998 endte en USA–turne i et dramatisk kaos da bandet regelrett slåss på scenen. Påfølgende dag ble Smith arrestert og siktet for overfall på Nagle. Likevel var det den samme Julia Nagle som sammen med Smith rekrutterte nye medlemmer til bandet da stormen var over. Hun skrev også flere låter sammen med Smith på de neste platene.

I dag er det den kjølige, mystiske Elena Poulou (keyboards) som er The Falls kvinnelige medlem. Nygift med Smith kom hun inn i bandet i september 2002. På samme måte som Brix og Julia førte Elena The Fall tilbake på et mer melodisk spor, etter at Smith & co sklei ut i en musikalsk blindgate, med et par svake utgivelser etter at Julia Nagle forsvant.

”The grumpiest man in rock”

The Fall ble raskt kjent for å være fientlig innstilt til pressen. Mark E. Smiths arroganse og provokasjoner utløste også voldelige episoder på enkelte tidlige konserter. Et rykte var etablert. Men slike provokatører blir gjerne også populære i den samme pressen, skandaler gir jo oppmerksomhet. Mange bisarre intervjuer kan sees på YouTube.

Smith skal være en krevende og humørsyk type. Dette er selvsagt en grunn til at antall musikere involvert er på Spinal Tap-nivå. Særlig USA-turneer ser ut til å utløse interne konfrontasjoner. USA-turneen i 2006 skar seg f.eks. etter bare 4 konserter, Smith og kona Elena Poulou sto alene tilbake. Smith var raskt ute og erklærte at ”dette var det beste som noensinne hadde hendt The Fall.” Musikere synes å være forbruksvare, det er jo likevel Mark E. Smith selv som er The Fall.

De interne bandkonfliktene har resultert i bøker! I selvbiografien «Renegade» fra 2009 angriper Smith tidligere medlemmer. Svar i bokform kom fra trommis Simon Wolstencroft (bandmedlem 1986-1997) med ”You Can Drum But You Can’t Hide”. Helt nylig har selveste Brix Smith publisert sine memoarer i boken ”The Rise, the Fall and the Rise”.

“Being in The Fall isn’t like being in another group. It isn’t a holiday.
A lot of musicians are really hard to deal with.
They aren’t as smart as me.”
(Mark E. Smith)

”I can’t stomach all that retrospective shite” (Mark E. Smith, 2003)

Et band som har holdt det gående i 40 år og som ikke er opptatt av fortiden? Ja, slik fremstår The Fall på konsertscenen. I liten grad er bandet opptatt av å spille gammelt stoff, stort sett går det i materiale fra de 2-3 siste utgivelsene.

En Fall-konsert har alltid et element av usikkerhet over seg, du vet ikke helt hvordan dagsformen til Smith er, det meste er jo avhengig av ham. Rapportene fra de aller siste konsertene sier imidlertid at den snart 60 år gamle mannen fremdeles leverer, og at bandet fortsetter å være en attraksjon.

Fremtiden tilhører The Fall!

Kuriosa:

Mark E. Smith er fotballfan og Manchester City supporter. The Fall har flere låter med referanser til fotball. ”Kicker conspiracy” (1983) dreier seg om fotball i lavere divisjoner, og videoen ble spilt inn på Burnleys bane Turf Moor. ”The Chiselers” (1996) skal ifølge bandet kunne relateres til Halifax Town Football Club, som på dette tidspunkt kjempet mot konkursspøkelset. ”Theme from Sparta F.C.” (2003) inneholder bl.a. disse saftige linjene:

“We live on blood (Hey!)
We are Sparta F.C. (Hey!)
English Chelsea fan this is your last game (Hey!)
We’re not Galatasary We’re Sparta F.C. (Hey!)”

Anbefalt lytting for de som vil bli kjent med The Fall:

 

”50.000 Fall Fans Can’t Be Wrong…”  The Very Best of The Fall 1978-2003 (2xcd 2004). Et utvalg på 39 låter, en blanding av singler og lp-kutt, som gir en utmerket oppsummering av karrieren så langt.

”This Nations Saving Grace” (1985), regnes av mange som bandets beste lp. Snarere er vel utgivelsen bandets mest melodiøse og umiddelbart tilgjengelige.

Kilder:

Mark E. Smith  “Renegade: The Lives and Tales of Mark E. Smith.” 2008

Aksel Kielland  «Mark E. Smith – repetitiv originalitet». Vinduet nr. 3 2008

The Fall Official website
http://thefall.xyz/

The Fall Online
http://thefall.org/

The Fall Tracks A-Z and The Fall Live
https://sites.google.com/site/reformationposttpm/Home

Who has been in The Fall?
https://sites.google.com/site/reformationposttpm/members-of-the-gruppe