Angrep på demokratiet

Det feier en kraftig avdemokratiseringsvind over landet. Profesjonspolitikere har alliert seg med byråkrater og næringsinteresser i det som i praksis er et angrep på demokratiet.

Mange prosesser virker samtidig, og resultatet blir et kraftig svekket folkestyre. EØS-avtalen, og nye internasjonale avtaler som TTIP og TISA, tømmer folkevalgte organer for makt. Parallelt jobber elitene for å tegne norgeskartet på nytt, gjennom nye og større regioner og flest mulig sammenslåtte kommuner. Resultatet blir flere tusen færre folkevalgte, med alt det medfører av tap av folkelig kontroll og innflytelse.

Som nordmenn tar vi demokratiet for gitt, det er liksom ikke noe tema. Når det så skjer raske og omfattende endringer som fjerner mye av fundamentet som demokratiet bygger på, virker det som om opinionen blir tatt på sengen. Om noen år kan vi våkne opp i det postdemokratiske samfunn, uten mulighet til å kunne påvirke vår egen hverdag.

Folkeavstemminger til besvær

To ganger har det norske folk sagt elitene i politikk og næringsliv imot. Både i 1972 og i 1994 hindret et sterkt folkelig engasjement at politisk makt ble flyttet ut av Norge og inn i politiske institusjoner i EU, de fleste uten noen egentlig demokratisk forankring. Vi kan si at folket la ned veto og sa ja til fortsatt folkestyre. Men elitene respekterte aldri folkeviljen. Når folkeavstemming gir «feil» resultat finnes det andre metoder.

store_gro
Jonas Gahr Støre og Gro Harlem Brundtland fikk Norge inn i EU bakveien, før folkeavstemmingen i 1994

I Norge har den politiske eliten sørget for å lure landet inn i EU bakveien, via EØS-avtalen. Den ledende kraften var statsminister Gro Harlem Brundtland. Mye tyder på at EØS egentlig var hennes idé. I 1988 vedtok AP-regjeringen at alle lover skulle tilpasses EFs regelverk. Formelt ble EØS-forhandlingene satt i gang på initiativ fra EF-kommisjonens leder Jacques Delors i 1989. Spesialrådgiver Jonas Gahr Støre ledet forhandlingene fra norsk side. Endelig avtale ble underskrevet 24. juni 1994, altså før folkeavstemningen om EU-medlemskap 28. november 1994 (1).

EØS – et politisk kupp

I etterkant kan vi se på dette som et politisk kupp! Eliten hadde allerede kommet oss i forkjøpet, og undergravde dermed folkets nei noen måneder senere. EØS-avtalen knytter Norge til EUs indre marked, med fri flyt av varer, tjenester, kapital og arbeidskraft. EØS bygger på de samme markedsprinsippene som EU, og omfatter EUs konkurransepolitikk samt reglene for næringsstøtte og regionalstøtte. Ved å inngå en slik avtale bandt Brundtland og Støre landet til EU-masten, og la samtidig store begrensninger på det handlingsrommet norske politikere har. Den markedsliberalistiske politikken ble med en kuppliknende manøver politisk norm.

De juridiske implikasjonene av EØS-avtalen har heller ikke blitt i nærheten av det Brundtland og Gahr Støre forespeilet oss. I Grunnloven § 49 står det: «Folket udøver den lovgivende Magt ved Storthinget (…)». Med EØS-avtalen er i realiteten utformingen av lovene på de områder som EØS-avtalen gjelder, flyttet til EU. Statsviteren Johan P. Olsen sier at avtalen gjør reglene for EUs indre marked til norsk lov på en måte som uthuler Stortingets rolle som lovgiver (2). I 1994 omfattet avtalen 250 direktiver og forordninger, i 2016 er over 10.000 lover fra EU gjort gjeldende for Norge gjennom EØS (3).

eos-240694-eivinn-berg-bjorn-tore-godal-gro-og-grethe-knudsen
EØS-avtalen undertegnes på Korfu 24. juni 1994. Fra venstre Eivinn Berg, Bjørn Tore Godal, Gro Harlem Brundtland og Grete Knudsen.

Allerede i 2003 fastslo Makt- og demokratiutredningen at folkestyret var svekket. Makt er overført til markedet, multinasjonale konserner, uavhengige forvaltningsorganer og rettslige institusjoner, med EØS-avtalen som en hoveddrivkraft i utviklingen (4). Konklusjonene i utredningen passet den politiske eliten dårlig. Derfor ble den låst ned i en skuff og nøkkelen kastet.

TTIP og TISA

TTIP (Transatlantic Trade and Investment Partnership) er en avtale mellom EU og USA, som Norge får inn bakdøren gjennom EØS. Forhandlingene startet i 2011 og foregår i hemmelighet, kun lekkasjer har gitt innblikk i hva som foregår bak ryggen på oss. Vi vet at alt legges til rette for næringsinteressene, som er nærmest enerådende når det gjelder å drive lobbyvirksomhet. Bl.a. har det kommet frem at avtalen vil tillate selskaper å saksøke suverene stater om politiske vedtak som truer selskapenes fremtidige profitt (5).

TISA (Trade in Services Agrement) forhandles mellom 23 partnere hvor EU er en part, altså mellom 50 land. Forhandlingene omfatter kun tjenester, men definisjonen av «tjenester» er svært vide. Norge er aktivt medlem i forhandlingene som også startet i 2011. Alle velferdstjenester som også private kan tilby vil inngå i avtalen. Skole, barnehage, omsorgstjenester, post, avfallshåndtering o.l. kan dermed privatiseres. Kun politi, forsvar og domstoler vil stå utenfor (6).

anti-ttip-demo-berlin-170916
Et folkehav demonstrerer mot TTIP i Berlin 17. september 2016

Investoravtaler sikrer næringsinteresser

I offentlig debatt fremstilles disse avtalene som handelsavtaler, og av stor betydning for norsk eksport. Men avtalene har knapt noen betydning for handelen. Andre avtaler (f.eks. WTO) sikrer at det ikke opprettes nye tollmurer uansett hva som skjer med disse avtalene. Likevel er det dette våre motstandere vil diskutere, utsagn som «vi må sikre vår eksport» gjør at de gjerne vinner diskusjonen i opinionen.

Det riktige er å betrakte TTIP og TISA som investoravtaler, med hensikt å legge til rette for den globaliserte kapitalen. Avtalene skal sikre nye investeringsmuligheter over landegrensene, fjerne begrensninger for kapitaleksport, og fjerne begrensninger for arbeidsmigrasjon. Gjennom TISA økes rommet for investeringer, ved å privatisere oppgaver som nå i hovedsak utføres av det offentlige.

ttip-trojansk-hest
TTIP sammenliknes med en trojansk hest som undergraver og truer demokratiet

I sum betyr dette at marked og juss overtar for demokratiske avgjørelser. Jussen vil gjøre disse vidtrekkende avtalene irreversible, dvs. gi næringsinteressene vern mot folkelige protester og fremtidige politiske endringsforsøk. Det politiske handlingsrom blir minimalt.

Med tvang skal landet bygges

Samtidig som dette skjer på den internasjonale scenen forsøker de samme kreftene å omorganisere det norske demokratiet etter sitt behov. De blå-blå begrunner forslaget om kommunereform med et ønske om å skape bedre tjenester for folk flest. Påstanden er at små kommuner ikke klarer å gi innbyggerne gode nok tjenester. Det merkelige er at de som bor i disse kommunene er fornøyd med tjenestene! KS (kommunesektorens organisasjon) sier selv i en ny undersøkelse at «det er en myte at innbyggerne ikke er fornøyd med kommunale tjenester» (7).

jan-tore-sanner
Kommunalminister Jan Tore Sanner (H) gir blaffen i folkeviljen. Næringslivets interesser trumfer alt, det er tross alt disse som betaler for driften av partiet Høyre.

Kommunalminister Jan Tore Sanners idealkommune skal ha minimum 15.000 – 20.000 innbyggere, og antall kommuner skal reduseres fra 428 til omkring 100. Den første fasen av reformen var basert på frivillighet, kommunene ble gitt en frist til 30. juni 2016. Det ble fattet vedtak angående sammenslåing i 416 av landets da 428 kommuner. 65 % av kommunene vedtok å stå alene, mens 40 kommuner vedtok sammenslåing uten å finne en partnerkommune. Erfaringene fra de folkeavstemmingene som er avholdt sier at om innbyggerne fikk bestemme ville det store flertall av dagens kommuner bestå (8).

Men elitene har valgt å se bort ifra folkets vilje. Regjeringen vil våren 2017 legge fram forslag til ny kommunestruktur, og Stortinget har åpnet for tvangssammenslåinger.

Næringsinteresser presser på

Innbyggerne er altså fornøyde med kommunene, så hva er den egentlige motivasjonen for å tegne norgeskartet på nytt? Direktør Petter Furulund i NHO Service sa til Klassekampen 2. april 2014 at «… for oss som bedrifter er det positivt at man lager større enheter, både når det gjelder innkjøp og drift av velferdstjenester. Det blir mer volum. Små kommuner gjør det vanskelig å tjene penger på å drive velferdstjenester». I ettertid er det nærliggende å spekulere på om dette var en forsnakkelse, for uttalelsen er svært avslørende.

NHO Service, som organiserer selskapene som selger velferdstjenester til det offentlige, er en sterk lobbyorganisasjon som vinner gehør hos de blå-blå regjeringspartnerne og deres støttepartier på Stortinget. Sammen med tenketanken Civita har de lagt de ideologiske føringene for kommunereformen, der hovedmålet er å gjøre offentlige tjenester vidåpne for privatisering. I deres verdensbilde er dette «et virkemiddel for å skape bedre og mer kostnadseffektive tjenester for dem tjenestene er til for – innbyggerne» (9).

Disse høyreideologene lar ikke sin argumentasjon påvirkes av andres erfaringer. I Danmark, der en liknende kommunereform er gjennomført, viser resultatene at færre kommuner slett ikke gir økonomiske innsparinger, men tvert imot mer byråkrati og økte kostnader (10). En stor undersøkelse viser at 60 prosent av kommunepolitikerne mener lokaldemokratiet er svekket etter innføringen av storkommuner. De store kommunene har gitt kommunepolitikerne større bunker med sakspapirer, mer avhengighet av byråkratene og press for høyere honorarer og profesjonalisering av de folkevalgte (11).

Kapitalens beveggrunner

De dypereliggende årsakene til det som med sin riktige benevnelse kan kalles angrep på demokratiet, finner vi i internasjonal økonomi. Etter 2. verdenskrig, og frem 1970-tallet, var vestlig økonomi preget av sterk vekst. Hovedsakelig pga. gjenoppbyggingen etter krigen.

Fra 70-tallet og utover falt profitten, og svaret lå i omfordeling mellom arbeid og kapital. Det ga seg utslag i at vanlige lønnsmottakere fikk en stadig mindre andel av verdiskapningen. I USA har middelklassen sakket akterut år for år siden 1980. Dette var Thatchers og Reagans æra, der angrep på fagbevegelsen sto i fokus, med sterk økning i sosiale forskjeller som resultat. Den markedsliberale politikken ble etter hvert adoptert av sosialdemokratiske partier i Europa.

Men omfordeling fra fattig til rik har ikke løst kapitalens problemer. Siden 2008 har det i praksis vært negativ vekst i Europa. Nå er globalisering blitt kapitalens svar på stagnasjonen. De store konsernene er blitt mye større og mye mer internasjonaliserte. De ledende partiene i Norge, systempartiene Høyre og AP med støttepartier, legger forholdene til rette. Hovedpoenget med EØS, TISA og TTIP er først og fremst å møte den globaliserte kapitalens behov (12). Kommunereformen er et lokalt uttrykk for det samme, ved at offentlig sektor legges åpen for privatisering.

En ny embetsmannsstat?

De internasjonale avtalene er en trussel mot det politiske handlingsrommet. På vesentlige områder settes politikerne sjakk matt, det vil ikke være mulig å endre politikken, siden den er løftet over i en juridisk sfære. Vi når politikkens sluttpunkt.

stortingsmote
Politikerne mister mer og mer makt, til fordel for marked og juss.

Folkesuverenitetsideen, ideen om at all legitim statsmakt stammer fra folket selv, er et viktig prinsipp i det norske demokratiet. Vi har fortsatt rundt 10.000 mennesker som er folkevalgte på ulike nivåer i Norge. Disse folkevalgte er våre «ombudsmenn» som beskytter våre interesser. Kommunereformen vil fjerne flere tusen av disse. Vi får flere heltidspolitikere og dermed stadig færre politikere som kjenner hverdagen til folk flest på kroppen.

Det vil fortsatt bli avholdt valg, men de representantene vi velger kommer inn i politiske organer som er ribbet for vesentlig makt. Vi vil få en sterk gruppe av heltidspolitikere, superbyråkrater og jurister som i praksis vil styre landet som en ny embetsmannsklasse. På mange måter er vi da tilbake til situasjonen før 1884, før en folkelig og demokratisk bevegelse gikk til valg på slagordet «All makt i denne sal» (13).

Kilder:

1. Gunnar Rutle: Innledning om EØS, TISA og TTIP på Rødt-seminar 10. september 2016
http://rutle.net/eu-eos-tisa-ttip-mm

2. Johan P. Olsen “Folkestyrets varige spenninger», Universitetsforlaget 2014.

3. «Folkestyre eller fjernstyre?» Nei til EUs skriftserie, nr. 1 2016.

4. «Makt og demokrati», NOU 2003: 19
https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/nou-2003-019/id118893/

5. «Det du trenger å vite om TTIP», Attac.no
http://attac.no/stopp-ttip/

6. «Det du trenger å vite om TISA», Attac.no
http://attac.no/stopp-tisa/

7. “Innbyggerne er fornøyd med kommunale tjenester”, KS 30. juni 2016
http://www.ks.no/fagomrader/om-ks/myter-og-fakta/okonomi-og-arbeid/fakta-innbyggerne-er-fornoyde-med-kommunale-tjenester/

8. Oversikt over folkeavstemminger om kommunesammenslåing, oppdatert 16. september 2016
https://distriktssenteret.no/kommunereformen/folkeavstemninger/

9. «Kvalitet og valgfrihet er viktigst», Civita.no 12. juli 2016
https://www.civita.no/2016/07/12/kvalitet-og-valgfrihet-er-viktigst

10. «Fikk 1650 nye byråkrater», Klassekampen 22. oktober 2010
http://www.klassekampen.no/58091/article/item/null/fikk–nye-byrakrater

11. Danske politikere mener storkommunene har svekket lokaldemokratiet», ABC Nyheter 3. desember 2013.
http://www.abcnyheter.no/nyheter/2013/12/03/185362/danske-politikere-mener-storkommunene-har-svekket-lokaldemokratiet

12. Gunnar Rutle, ibid.

13. Uttrykk brukt av Johan Sverdrup i «Statsrådsaken» i Stortinget 8. mars 1872
https://snl.no/All_makt_skal_samles_i_denne_sal

3 Comments

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s