Den USA-initierte krigen i Afghanistan, der NATO og Norge raskt hengte seg på, ble en spektakulær fiasko. Norge kriget skulder ved skulder med USA i tjue år for å vise oss som en god alliert, mens resultatet ble et kostbart nederlag.

(Dette er lederartikkelen i avisa Friheten nr. 24 2025, 20. november 2025)

Den USA-initierte krigen i Afghanistan, der NATO og Norge raskt hengte seg på, ble en spektakulær fiasko. Rapporten om Norges krigføring i Afghanistan fra 2015 til 2021 ble offentliggjort 6. november. I likhet med den forrige rapporten, som tok for seg perioden 2001 til 2014, er arbeidet ledet av tidligere forsvars- og utenriksminister Bjørn Tore Godal (Ap). Mens den forrige NOUen fikk tittelen «En god alliert», er denne betegnende nok kalt «Nederlaget». Begge titlene fanger essensen på en god måte. Norge kriget skulder ved skulder med USA i tjue år for å vise oss som en god alliert, mens resultatet ble et kostbart og spektakulært nederlag.

Mer enn 10.000 norske kvinner og menn tjenestegjorde i Afghanistan gjennom to tiår, ti av dem mistet livet. Over 30 milliarder kroner ble brukt på krigen. Det viktigste som ble oppnådd var at Norge gjennom hele perioden viste seg som en trofast venn av USA. Som allerede den første rapporten slo fast: Den viktigste grunnen til at Norge kriget i Afghanistan var alliansedimensjonen; å støtte USA og bidra til å sikre NATOs relevans. Typisk nok var norske og amerikanske soldater de siste som forlot landet i august 2021.

Godal-utvalget bruker betegnelsen «engasjement» om krigføringen. Det ble hele tiden bevisst underkommunisert at vi drev regelrett krigføring i Afghanistan, og slik er det visst ennå. Den politiske eliten i Norge ga i alle disse årene inntrykk av at vi sto i spissen for et statsbyggingsprosjekt, der menneskerettigheter, kvinnefrigjøring og utdanning for barn sto sentralt.

«Kvinner og jenters rettigheter har vært sentralt i vårt arbeid gjennom hele perioden Norge var i Afghanistan», sa utenriksminister Espen Barth Eide da rapport nr. to ble lansert. Skiftende regjeringer har insistert på at Norge hadde de aller edleste motiver for å støtte USAs krigføring. Vi bare minner om at daværende leder for Stortingets forsvarskomite Marit Nybakk (Ap) i 2002 kalte krigen for «en frigjøringskrig for afghanske kvinner».

«Costs of War»-prosjektet ved Brown University i USA har gjort et omfattende arbeid i å dokumentere konsekvensene av «krigen mot terror», som George W. Bush startet etter terrorangrepene mot USA i 2001. Her dokumenteres den humanitære prisen afghanerne betalte for det vestlige «engasjementet». Ved krigens slutt i 2021 levde 97% av afghanerne i fattigdom, 92% hadde ikke sikker tilgang på mat, og halvparten av alle afghanske barn under 5 år var underernærte. Alle de negative tallene hadde økt kraftig i løpet av de tjue årene med krig. I tillegg hadde krigen skapt 1,5 millioner fysisk funksjonshemmede.

Hva med kvinnene som norske politikere med slik moralsk patos hevdet å kjempe for? I 2021 var de akkurat like undertrykte som i 2001, men i realiteten var de enda verre stilt. Krigen hadde nemlig skapt to millioner enker, mange er nå gjort til eneforsørgere. «Costs of War»-prosjektet har dokumentert 176.000 drepte, av disse 46.000 sivile afghanere. Hvor mange afghanere som ble drept av norske styrker i disse årene vil vi aldri få svar på.

Som i alle kriger holdes viktig informasjon unna opinionen, for det gjelder å sikre oppslutning om krigen. I 2007 drev USAs diplomater omfattende påvirkning ovenfor norske myndigheter og opinion for å øke norsk krigsdeltakelse i Afghanistan. Desinformasjon og hemmelighold var nødvendig for å få Norges befolkning til å støtte krigen, spesielt viktig var det å sørge for at nordmenn fortsatte å tro at det norske bidraget var sivilt og humanitært. I en kronikk i Aftenposten samme år markedsførte statsminister Jens Stoltenberg krigen som både et kvinnefrigjøringsprosjekt og en krig for skolegang for afghanske barn.

I dag vet vi at «vår nærmeste allierte» bevisst førte oss bak lyset. I desember 2019 offentliggjorde Washington Post det som kalles «Afghanistan Papers», over 2000 sider med interne dokumenter fra «Special Inspector General for Afghanistan Reconstruction» (SIGAR), innhentet av avisen gjennom en rettslig kamp som varte i tre år. Papirene avslørte at amerikanske tjenestemenn på et veldig tidlig tidspunkt visste at det ikke var mulig å vinne krigen militært, og at de løy gjentatte ganger for opinionen om viktige fakta.

En general uttalte at amerikanske tjenestemenn var blottet for en grunnleggende forståelse av Afghanistan og at de ikke hadde peiling på hva som foregikk. Kort tid etter invasjonen i 2001 mistet amerikanerne målsettingen for krigen av syne. Det var ikke klart om USA var forpliktet til nasjonsbygging, beseire terrorister eller gi bistand. Dette førte til et uklart militært landskap der amerikanske tropper i kamp ofte ikke kunne skille venn fra fiende.

La oss derfor repetere noe av det sentralt plassert norske politikere på samme tidspunkt fortalte oss. I desember 2001 uttalte utviklingsminister Hilde Frafjord Johnson (KrF) at «USA og de allierte er i ferd med å vinne krigen i Afghanistan». Året etter kunne forsvarsminister Kristin Krohn Devold (H) triumferende erklære at «Det terroristiske, brutale og undertrykkende Taliban-regimet er fjernet. Landet har blitt frigjort». De norske ministerne stolte blindt på den informasjonen de fikk fra sine amerikanske allierte. I virkeligheten hadde USA og NATO opprettet et marionettregime i Kabul, som i alle år siden kun overlevde takket være massiv militær og økonomisk støtte fra sine «frigjørere».

Det meste vi ble fortalt om Afghanistan-krigen mens den pågikk var rett og slett løgn. Dette bør ikke være en overraskelse, løgner er regelen når kriger pågår. Dessverre er det liten grunn til å tro at norske politikere er i stand til å lære. Libya-krigen er et grelt eksempel, der de sentrale beslutningstakerne bak Norges bombing gjentar for lengst tilbakeviste påstander, for å legitimere sine egne handlinger. I dag står et samlet Storting bak en stadig mer omfattende støtte til Ukraina-krigen, der vi helt siden krigsutbruddet er fortalt at en ukrainsk seier er nært forestående.

Vi kan derfor trygt konkludere: Stol aldri på norske politikere som står i ledtog med USA.