Forsvarspolitikk – NATO – militærbaser – opprustning. Dette foredraget ble holdt på Mot Dag-konferansen i Oslo 19. oktober 2025.

Uten at folk preppes mentalt på at vi befinner oss på randen av krig, så har det ikke vært mulig å foreta så store omdisponeringer på statsbudsjettene, eller å skrote det som inntil for kort tid siden var en forsvarspolitikk med tydelige reservasjoner, og som det var tverrpolitisk enighet om. Nå går det i ekspressfart, tilsynelatende uten motstand i det politiske miljøet, og med liten folkelig motmobillisering.

Den avgjørende dreiningen skjedde selvsagt med Russlands invasjon i Ukraina. For de som er opptatt av geopolitikk kan man si at dette var en fremprovosert krig som lykkes, dvs. at USA/NATO brukte Ukraina som en felle, slik USA tidligere lykkes med å lure Sovjetunionen inn i Afghanistan, noe som i neste omgang bidro til Sovjetunionens fall.

Men Ukraina-krigen har ikke gått som forventet. Den har ikke svekket Russland nevneverdig, eller fremprovosert et regimeskifte, slik planen var. Men det russiske overfallet har tjent et annet formål: Det har åpnet muligheten for en kraftig militarisering av Europa, og nærmest over natten ble de nøytrale Sverige og Finland NATO-medlemmer. Nå ser det ut som om krigen kan fortsette, med sentrale EU-land i førersetet, og med Norge på slep, selv om USA skulle trekke seg mer eller mindre ut.

«Vi er under angrep», det sa Norges militære representant i NATO, generalløytnant Rolf Folland, da han snakket om russiske hybridoperasjoner under årets Army Summit på Akershus festning, for en uke siden. En «profesjonell og relativt stor aktør» står bak dronene over Danmark, hevdet han.

De redaktørstyrte mediene er fulle av observasjoner av fremmede droner, som til tider lammer flytrafikken. Skip med russisk mannskap seiler langs kystene, og det spekuleres i hva de foretar seg. Vi husker selvsagt sprengingen av North Stream-rørledningen, som før gassboblene rakk opp til overflaten allerede ble tolket som et «signal» på hvordan Russland kunne sabotere og lamme resten av Europa.

Som Jan Øberg skriver: Disse dronene – ufotograferte, usporede, uidentifiserte – dukker opp og forsvinner som spøkelser. Flyplasser stenges. Panikken sprer seg. Militærbudsjettene øker. Og fortellingen blir stadig sterkere: Russland står bak. Men hva om dette ikke bare er feil, men også bevisst misvisende? Hva om disse dronene ikke var russiske i det hele tatt?

Ukraina har nå Europas største dronekapasitet, langt mer avansert enn Russlands. Over 500 produsenter. Hundretusener av droner per måned. Langtrekkende systemer. AI-assisterte dronesvermer trent på tusenvis av oppdrag. Ifølge Zelensky er ukrainske teknikere allerede stasjonert i Danmark.

Så lenge vi ikke vet, så lenge det bare tas for gitt at dette er et utslag av Russlands hybridkrig, så tjener disse ubekreftede observasjonene formålet: Å skape frykt, en frykt som igjen legitimerer krigsforberedelsene.

«Putin, Putin, Putin» … I pressen er Putin blitt nærmest et pseudonym for Russland. Det å personifisere et land og et folk med en person, og fremstille denne som en ond diktator, er en gjenganger i vestlig, politisk propaganda. Denne personen gjøres nærmest til en tegneseriekarakter, en superskurk i Marvel-universet. Hvor mange superskurker har vi hatt de siste årene? På strak arm kan vi ramse opp Slobodan Milošević, Saddam Hussein, Muammar Gaddafi, Bashar al-Assad …

Det er livsnødvendig å kvitte seg med disse diktatorene, for de er personifisert ondskap, de er «den nye Hitler». Når propagandaen gjør en statsleder til «den nye Hitler» betyr det at dette en person og et regime vi ikke kan forhandle med. Da kommer de trekkende med 1938, og Neville Chamberlain, og utsagnet «fred i vår tid».

Aldri tidligere har vi blitt utsatt for en så massiv propagandakampanje fra det militær-industrielle-media-komplekset som i disse dager. Når Ukraina-krigen først er i gang kreves unison tilslutning til en politikk som forlenger og utvider den, kanskje rett inn i en 3. verdenskrig. Alternativer blir ikke presentert. Våpenhvile, forhandlinger og kompromisser er ikke aktuell politikk. Isteden er slagordet «våpen er veien til fred», og norske ministre sier at «krigen skal vinnes på slagmarken».

Vi skal mentalt forberedes på krig. Vi skal tro at Ukraina bare er første steg i en omfattende russisk plan for invasjon i andre NATO-land. Ukraina er det krigsbevegelsen trengte for å gjennomføre det som tidligere var politisk umulig. Tidligere NATO-kritiske partier snur kappa etter vinden, mens amerikanske militærbaser på norsk jord fremstilles nærmest som et fredsbevarende tiltak.

Alt dette bidrar til en mental militarisering av det norske folk, og alle norske medier av betydning stiller seg til disposisjon. Unntakene kan telles på noen få fingre.

USA – den største kilden til krig og aggresjon

La oss minne oss selv på at USA omtales som «våre nærmeste allierte». Hvilken politisk CV er det vår nærmeste allierte kan fremvise?

USA har brukt militærmakt i over 100 land de siste 200 årene. Gjennom hele det 20. århundret invaderte USA flere land i Eurasia for å undertrykke folkelige revolusjoner. Det samme på det amerikanske kontinentet. Fra 1949 til 2014 sto USA bak 101 kampanjer for å endre regjeringen i et fremmed land. Mange av regimeskifteoperasjonene var rettet mot demokratier. I tidsrommet 1946 til 2014 blandet USA seg inn i 128 utenlandske valg. 144 land har blitt sanksjonert av USA i perioden 1950–2023. En fersk studie fra The Lancet Global Health dokumenterer at ensidige sanksjoner pålagt av USA og EU resulterte i totalt 38 millioner dødsfall i perioden 1970–2021. Dette er økonomisk krigføring. Norge har stilt seg bak mange av disse sanksjonene.

Og ikke minst: USA har 877 militærbaser rundt om i verden, ifølge World Beyond War, som fortløpende kartlegger denne aktiviteten. Da regnes enhver installasjon som benyttes av USAs militære styrker, utenfor eget territorium. Disse basene rommer militært personell, våpensystemer og logistisk infrastruktur. Uavhengig av størrelse støtter disse basene militære mål som kan omfatte forberedelse til militære intervensjoner eller krigføring.

I Norge har vi nå 12 slike amerikanske militærbaser som norske myndigheter har stilt til USAs disposisjon, som jeg skal komme tilbake til.

Fakta: USA er helt suverent den største kilden til krig, aggresjon og politisk ustabilitet i verden. Dette er vår nærmeste allierte, disse skal vi stole på.

«Vår nærmeste allierte»

Du kan si hva du vil om Donald Trump, men av og til er han befriende lite taktisk. 5. september signerte han en ordre om å endre navnet på forsvarsdepartementet til krigsdepartementet. Trump hevdet at det ville innlede en ny æra med militære seire. «Vi vant første verdenskrig. Vi vant andre verdenskrig. Vi vant alt før det og mellom det. Og så bestemte vi oss for å bli woke, og vi endret navnet til Forsvarsdepartementet», sa Trump.

Det amerikanske forsvarsdepartement het opprinnelig krigsdepartementet, inntil det skiftet navn i 1947. Krigsminister Pete Hegseth argumenterte med at det handlet om å «gjenopprette krigeretos» i militæret. «Vi skal gå på offensiven, ikke bare forsvare oss. Maksimal dødelighet, ikke lunken lovlighet. Voldelig effekt, ikke politisk korrekthet», sa Hegseth.

Men det skulle bli endelig tydeligere. 30. september kommanderte Hegseth hundrevis av amerikanske generaler og admiraler stasjonert over hele verden, til Marineinfanteriets hovedbase i Virginia, hvor den nye politikken til det amerikanske militæret skulle kunngjøres.

Der oppfordret han til å begå krigsforbrytelser og ignorere folkeretten. «Dere dreper mennesker og ødelegger ting for å tjene til livets opphold», sa Hegseth, og oppfordret til «maksimal dødelighet». «Vi kjemper heller ikke med dumme regler for våpenbruk. Vi frigjør våre soldaters hender, slik at de kan skremme, demoralisere, jakte og drepe vårt lands fiender», sa han.

Dette er «våre nærmeste allierte» i dag, disse skal vi stole på. Det er disse som angivelig «deler våre verdier», mens kineserne som kjent «utfordrer våre verdier», som NATO formulerte det med Stoltenberg som generalsekretær.

Men det er en falsk beskrivelse å se på disse uttalelsene som uttrykk for en ny amerikansk politikk. Det nye er at det sies helt åpenlyst, for åpent kamera. Som jeg sa: Historiske fakta taler for seg: USA er helt suverent den største kilden til krig, aggresjon og politisk ustabilitet i verden, uavhengig av hvem som sitter i Det Hvite Hus. Krig, militær aggresjon, statskupp og menneskerettighetsbrudd er den amerikanske normen.

La oss velge å se litt positivt på det: Med Trump, Rubio og Hegseth i Det Hvite Hus, og dermed i ledelsen for NATO, er det et stort potensiale for fredsbevegelsen til å komme på offensiven. Selv norske politikere og den norske NATO-pressen må distansere seg fra slike uttalelser, der USA sier rett ut at de ignorerer folkeretten og krigens folkerett.

Den amerikanske militærmakten tar seg til rette i Norge

Mens dette skjer blir den amerikanske militærmakten mer og mer synlig i Norge.

Dette er USS Gerald R. Ford, verdens største marinefartøy. Det har kapasitet for opptil 90 fly og helikoptre, og et mannskap på 4500 personer. Hele hangarskipsgruppen består av opptil ti krigsskip. Tre ganger på tre år har amerikanske hangarskip besøkt Oslo. I 2023 var det, som i år, USS Gerald R. Ford. I fjor kom USS Harry S. Truman. Før besøket i 2023 var det 54 år siden forrige hangarskipsbesøk i hovedstaden. Dette er «et fredsskip», vi truer ingen, ifølge Jonas Gahr Støre.

– Vi har avsluttet noen uker med tett og god samtrening med hangarskipsgruppen i nordområdene, sa sjef for Forsvarets operative hovedkvarter, viseadmiral Rune Andersen. Han sa at det har blitt en ny normalsituasjon at vi trener regelmessig med amerikanske og britiske hangarskipsgrupper i norske nærområder.

Men la oss ta et langt mer alvorlig eksempel, som viser hvordan norske myndigheter lar USA øve aktivt med atomvåpen rett utenfor Norge, og der kritiske deler av amerikansk atomvåpeninfrastruktur opererer fra militærbaser på norsk jord:

23. juni 2024 kom den amerikanske atomubåten USS Tennessee av Ohio-klassen til overflaten 35 kilometer utenfor Bergen, i norsk økonomisk sone. Standard utrusting på slike farkoster er 20 Trident-II-missiler, der hver missil er utstyrt med 4-5 stridshoder. Dermed kan denne ubåten alene frakte 90 kjernefysiske stridshoder.

«Avskrekkingsoperasjonen» denne dagen inkluderte et E-6B Mercury fly og et P-8A Poseidon maritimt patruljefly. Mercury-flyet fra den amerikanske marinen brukte Rygge lufthavn som base. Dette flyet er en flygende kommandosentral for amerikanske atomvåpenstyrker, og kalles betegnende nok et «dommedagsfly».

Ohio-klassen av atomubåter er en nøkkelkomponent i USAs kjernefysiske avskrekkingsarsenal, og holder seg vanligvis skjult i havdypet. Nettstedet The War Zone skrev i den forbindelse at enhver beslutning om å røpe tilstedeværelsen av denne ubåten sender et budskap til potensielle motstandere, i dette tilfellet Russland.

Forsvarets kommentar? «USA er vår nærmeste og viktigste allierte, da er det også viktig at de øver i våre nærområder» – sa oberstløytnant Vegard Norstad Finberg, pressevakt Forsvaret.

NATO-medlemskapet

Vi kan ikke dra hele historien om perioden 1949-1991 («Den kalde krigen»), men hovedstrategien var å balansere hensynet til avskrekking med en passende dose beroligelse.

Sovjetunionen skulle forstå at et angrep på Norge ville bety krig med USA og hele NATO-alliansen, det er den garantien som ligger i Atlanterhavspakten artikkel 5. Samtidig skulle ikke Sovjet frykte at norsk territorium ble brukt til å forberede et angrep østover.

Det er derfor grunn til å minne om at norsk NATO-medlemskap i denne perioden hadde noen reservasjoner. De viktigste var

–«Baseerklæringen» fra 1949 betydde at det ikke skulle være utenlandske baser på norsk jord i fredstid
– I 1957 kuppet landsmøtet i Arbeiderpartiet sin egen ledelse og gikk inn for øyeblikkelig stans av atomprøver i alle land og vedtok at atomvåpen ikke skulle utplasseres på norsk område.
– Den tredje reservasjonen er «Bratteli-doktrinen» fra 1975, der den gjeldende anløpspolitikken formuleres: «Vår forutsetning ved anløp av fremmede krigsskip har vært og er at atomvåpen ikke medføres ombord. Norske myndigheter regner med at så vel allierte som andre atommakter respekterer denne forutsetning.»

Uansett; i løpet av de første femti årene som NATO-medlem unnlot Norge å delta i USAs kriger rundt om i verden.  

NATOs grunnlagsdokument – Atlanterhavspakten – er veldig lik FN-pakten, og er defensiv av natur. Men da den forrige kalde krigen opphørte, med Sovjetunionens og Warszawapaktens sammenbrudd, fikk NATO et eksistensielt problem. Hva skulle alliansen gjøre nå når selve eksistensgrunnlaget ikke lenger eksisterte?

Det som skjedde etter den første kalde krigen var over var at NATO i 1999 omdefinerte sitt mandat til å omfatte såkalte «pre-emptive strikes» – altså «forebyggende angrep» (!), og formulerte sin «out-of-area»-strategi, som i praksis gir NATO lov til å gripe inn militært over hele kloden, hvis de selv mener det er nødvendig, også uten FNs Sikkerhetsråds godkjenning.

Denne strategien er et brudd på FN-pakten og folkeretten, som sier at ingen kan gå til krig mot et annet land uten at ens suverenitet er blitt krenket. Også da skal Sikkerhetsrådet sette inn tiltak for å prøve å forhindre krig.

I antologien «Stopp våpenkappløpet» har Sverre Lodgaard et opplysende kapittel om folkeretten. Lodgaard forklarer hvorfor USA i dag ikke lenger henviser til folkeretten, men derimot konsekvent bruker sitt eget begrep «den regelbaserte verdensorden», for å legitimere egne handlinger. «En regelbasert orden», skriver Lodgaard, er «en orden som innbefatter internasjonal rett slik USA anvender reglene, dvs. på en måte som overenstemmer med egne nasjonale interesser.»

USA unnlater bevisst å snakke om folkeretten fordi landet selv ikke anerkjenner store deler av den. USA står også utenfor store deler av humanitærretten: Den internasjonale straffedomstolen, protokollene til Genève-konvensjonen om krigens folkerett fra 1977, landminekonvensjonen, klasevåpenkonvensjonen osv.

NATO er en atomvåpenallianse

Sammen med alle andre NATO-stater har selvsagt USA heller ikke undertegnet FNs atomvåpenforbud, som er et folkerettslig bindende forbud mot atomvåpen.

Norge deltar i dette øyeblikk i NATOs årlige kjernevåpenøvelse Steadfast Noon, for første gang med F-35 jagerfly. «For at NATOs kjernefysiske avskrekkingsevne skal være troverdig, må den øves. Vi deltar i øvelsen fordi vi mener det er viktig å bidra til alliert samhold og samstemt kommunikasjon overfor mulige motstandere», sier forsvarsminister Tore O. Sandvik.

NATOs trussel om å bruke atomvåpen har vært «en bunnplanke» i norsk forsvarspolitikk. Det står å lese i en artikkel Johannes Gullestad Rø, førsteamanuensis ved Forsvarets Høyskole, skrev i anledning NATOs 70 års jubileum. Der foretar han en gjennomgang av NATOs atomvåpenstrategi.

På tross av offisielle reservasjoner bidro Norge indirekte til å støtte opp om atomvåpenpolitikken ved navigasjon, flyplasser, lagringskapasitet og etterretning. Norge hadde både et luftvernsystem og et bakke-luft system som kunne utstyres med atomladninger. Norsk personell deltok i et apparat som kunne utføre kjernefysiske angrep, og norsk myndigheter aksepterte installasjoner som var sentrale for bruk av atomvåpen.

I en utredning fra Utenriksdepartementet fra oktober 2018 heter det at en eventuell norsk tilslutning til traktaten vil innebære «folkerettslige forpliktelser som ikke ville vært forenlige med de politiske forpliktelsene vi har påtatt oss gjennom NATO.»

Sagt på en annen måte: Så lenge Norge er med i NATO kan vi ikke signere et forbud mot atomvåpen. Sagt i klartekst: Sier du JA til NATO sier du JA til atomvåpen. Alle norske JA-til-NATO partier er i realiteten JA-til-atomvåpen partier.

«Out-of-area»-strategien så vi første gang praktisert da NATO gikk til militært angrep mot Jugoslavia i 1999, uten mandat fra FNs Sikkerhetsråd, noe som pr. definisjon er en ulovlig krig. For første gang siden 2. verdenskrig deltok norske styrker i direkte krigshandlinger.

Dette skiftet i NATO-strategi gjorde også at hele innretningen på det norske Forsvaret ble lagt om. Fra ca. år 2000 gikk Forsvaret fra å være et invasjonsforsvar, med store stående styrker som skulle motstå et territorielt angrep på Norge, og til å bli et lite, spesialisert innsatsforsvar, som stiller avanserte stridskrefter til rådighet når NATO/USA ber oss om det.

For Norge betyr medlemskapet at vi må stille opp i kriger mot stater som aldri har angrepet oss, fordi norske politikere presses til å vise seg som «en god alliert». Bak det hele ligger angsten for at USA ikke skal oppfylle sine forpliktelser som ligger i artikkel 5, om å komme oss til unnsetning om vi skulle bli angrepet.

RAND Corporation utvikler norsk militærpolitikk

Regjeringen Solberg bestilte i 2019 en utredning fra Rand Corporation, en innflytelsesrik tenketang når det gjelder forsvarspolitikk i USA. I retur fikk de rapporten «Enhancing deterrence and defense on NATO’s northern flank» – Styrke avskrekkingen og forsvaret på NATOs nordlige flanke.

Anbefalingen kan kjapt oppsummeres i 5 punkter:

Styrke avskrekkingen i Norge
Utvide kapasiteten til å motta allierte forsterkninger
Utforske konsepter som kan stille potensielle motparter overfor risiko
Forbedre nasjonal og samfunnsmessig motstandsevne
Styrke Norges bidrag til NATO og partnerland

I dag kan vi si at regjeringen har jobbet etter anbefalingene fra Rand. Faktisk har Norge vært så flinke at Rand i fjor ga Norge skryt:

«Langtidsplanen for 2024 anerkjenner behovet for økte investeringer for å fremskynde innføringen av nye kapasiteter og utvide størrelsen på forsvaret. Den bygger dermed videre på de strategiske prioriteringene som tidligere er identifisert i tidligere langtidsplaner og RANDs forskning for det norske forsvarsdepartementet, og gir et solid fundament for fremtiden», konkluderte Rand.

Karakter: A+

Likevel inneholder Rands rapport noen advarsler: Norge må være forberedt på at USA kan vende oppmerksomheten bort fra Europa og over til Stillehavet og Midtøsten, noe som kan bety mindre militær støtte i en krisesituasjon.

Spørsmål: Hvis vi ikke kan stole på at USA kommer, hva er da artikkel 5 verdt? Hva er da NATO-medlemskapet verdt?

Bodø er valgt som lokasjon for NATOs nye luftoperasjonssenter (CAOC). Det har nettopp åpnet. Fullt operativt vil det få 400 ansatte. I første fase er det i hovedsak norsk personell. Fra 2026 vil flere NATO-land være på plass.

I den forbindelse ble det sagt at NATO ikke har planer om å plassere militære styrker i Norge. I Norden vil det kun bli opprettet en militær styrke nord i Finland. NATO har fra før åtte fremskutte flernasjonale hærstyrker utplassert i de baltiske statene og flere andre land i Øst-Europa.

Det norske Forsvaret har siden 2017 bidratt med styrker til NATOs kampstridsgruppe i Litauen. I 2025 deltar vi med 150 soldater, de fleste fra Hæren.

Forsvaret og Ukraina

Polen er det landet hvor Norge har flest soldater ute på oppdrag på vegne av NATO. Norge har tatt på seg lederrollen i et stort initiativ der vi utruster og trener ukrainske hærsoldater. Den norskbygde leiren Camp Jomsborg åpnet 1. oktober.

Norge har ellers lenge drevet med militær opplæring av ukrainere, både i Norge, i Storbritannia og i Tyskland. Forsvaret gir også opplæring av jagerflygere og bakkepersonell til drift og bruk av F-16. Opplæringen skjedde først i Danmark og fra i år skjer det i Portugal. Sammen med Storbritannia leder Norge samarbeidet «Maritime Capability Coalition». Dette samarbeidet skal trene og bygge opp det ukrainske kyst- og sjøforsvaret.

Norge har til nå donert store mengder militært utstyr, blant annet beltegående transportkjøretøy, F-16 jagerfly, NASAMS luftvern, mineryddingsutstyr, artillerigranater, artillerilokaliseringsradarer og rakettartilleri og Leopard 2A4 stridsvogner.

Den økonomiske støttet skjer gjennom Nansen-programmet: Opprinnelig 75 milliarder kroner i perioden 2023–2027, men våren 2025 økte rammen for Nansen-programmet til 205 milliarder kroner frem til og med 2030. I 2025 er støtten til Ukraina 85 milliarder kroner, det samme er satt av i 2026.

Man kan spørre: Hvor lenge må vi vente før Norge er en aktiv krigsdeltaker i Ukraina?

Imens ser vi en kraftig økning av ukrainske flyktninger til Norge, i de siste ukene påfallende mange unge menn mellom 18 og 22. Det er nå snart 100.000 ukrainere som har kollektiv beskyttelse i Norge. Mange kommuner melder at de ikke har kapasitet til å ta imot flere. Kommunene har ikke lenger penger til å gjøre alle de lovpålagte oppgavene.

Men i august forsikret finansminister Jens Stoltenberg at Norge ligger godt i rute til å bruke 5% av BNP på forsvarsbudsjettet innen 2036. Stoltenberg sa på Warszaw Security Forum 30. september: Vest-Europa må fortsette å sende milliarder i bistand til Ukraina, selv om det går på bekostning av helsetjenester og utdanning til innbyggerne. Regjering og Storting vet å prioritere.

Baseavtalen

En ting er NATO-medlemskapet og hva det betyr for Forsvaret hjemme og ute. Når det kommer til baseavtalen så er dette en bilateral avtale mellom USA og Norge. Baseavtalen eksisterer altså uavhengig av NATO, uavhengig av om NATO opphører å eksistere. Den er inngått for 10 år i første omgang, men kan selvsagt forlenges.

Under Trumps forrige presidentperiode ga Erna Solberg tillatelse til at USA kunne etablere fire militærbaser på norsk jord.

Forhandlinger om såkalte «omforente områder» startet i 2018, og på amerikansk initiativ. Resultatet ble «Tilleggsavtale mellom Norge og USA om forsvarssamarbeid» av 16. april 2021. Det var altså ikke slik som det gjerne fremstilles at norske politikere ønsket permanente amerikanske baser i Norge, som et vern mot Russland. Bakgrunnen var et uttalt amerikansk behov for like rammebetingelser for USAs militære styrker i allierte land.

USA ønsker å flytte personell og materiell enkelt mellom land i Europa. Polen, Estland, Latvia, Litauen, Ungarn, Bulgaria, Romania, Danmark, Sverige og Finland har signert samme type avtaler med USA.

USA ba opprinnelig om å få tilgang til 20 baser på norsk territorium. De fikk først fire, men i februar 2024 signerte forsvarsminister Bjørn Arild Gram en utvidelse av avtalen, og ga USA åtte nye militærbaser på norsk jord, altså 12 totalt. Det behøver ikke stoppe med dette, siden avtalen åpner for ytterligere utvidelser.

De 12 amerikanske militærbasen er plassert inne på eksisterende norske militæranlegg. Disse områdene er til felles bruk for norske og andre allierte styrker, men det kan gjøres en særskilt avtale om at amerikanske styrker skal ha rett til eksklusiv tilgang til og bruk av deler av områdene. På disse avgrensede områdene har norske myndigheter ingen adgang!

Vi snakker om flybasene på Rygge, Sola, Ørland, Værnes, Evenes, Andøya og Bardufoss, om marinebasene på Haakonsvern og Ramsund, om Setermoen garnison, og om Osmarka og Namsen, som brukes til forhåndslagring.

For regjeringen, og andre tilhengere av avtalen, er det svært viktig å presisere at den ikke endrer norsk base- og atompolitikk, anløpsregler og norske reservasjoner mot lagring av atomvåpen, landminer og klasevåpen på norsk territorium.

Nei til atomvåpen og Norske leger mot atomvåpen sa i sin felles høringsuttalelse at avtalen øker faren for utplassering av atomvåpen på norsk jord, at avtalen kobler Norge tettere til USAs atomstrategiske infrastruktur, og at den kan føre til at norsk atomvåpenpolitikk settes til side i en krisesituasjon.

«Omforente områder» = amerikanske militærbaser

De som har tatt bryet med å sette seg inn i hva avtalen faktisk går ut på skjønner at regjeringens forsikringer ikke er mye verdt.

Etter særskilt avtale kan deler av områdene stilles til eksklusiv amerikansk disposisjon, herunder oppstilling og utplassering av styrker og materiell. Hva USA tar med seg inn på disse basene har norske myndigheter ikke noe med. Amerikanske styrker gis nemlig tillatelse til å kontrollere tilgangen til de delene av «omforente områder» der det er avtalt eksklusiv amerikansk bruksrett. Norske myndigheter gir altså fra seg ansvaret for hva amerikanerne tar med seg. De velger å snu seg vekk og se en annen vei.

Som det fremgår av avtalens artikkel XI punkt 3:
«Det skal ikke gjennomføres ombordstigning eller kontroll av luftfartøyer, fartøyer og kjøretøyer som brukes av eller utelukkende for amerikanske styrker, uten etter samtykke fra USA.» Et slikt «samtykke» vil amerikanerne naturligvis aldri gi.

Hvilke garantier har vi for at USA ikke vil benytte Rygge, Sola eller Evenes for bombefly som har taktiske atomvåpen ombord? Norske jagerfly har ved flere anledninger øvd med amerikanske B-52 og B1 bombefly i norsk luftrom og i norske nærområder, fly som kan utstyres med atomvåpen.

Det er derfor riktig å si at ikke bare den første reservasjonen – «Baseerklæringen» – er død, men at heller ikke reservasjonen mot atomvåpen på norsk jord, eller Bratteli-doktrinen som betydde restriksjoner på anløpspolitikken, har noen troverdighet lenger.

Forsvarsforliket

Stortinget har enstemmig stilt seg bak det såkalte «Forsvarsforliket», som betyr at vi skal bruke 1624 milliarder på militæret frem mot 2036. Dette er en økning på 611 milliarder.

Dette innebærer en rekke investeringer: 5 nye fregatter, 6 nye ubåter, 28 nye skip, langtrekkende missiler (for første gang), doble bakke-luft forsvar (NASAMS – Kongsberg/Reytheon), og fra en til tre brigader.

Vi kan se på det om en oppfølging av Rand Corporations anbefalinger fra 2020. Til tross for disse enorme investeringen ble det nærmest ingen debatt om dette i valgkampen. Årsaken er selvsagt at det er tverrpolitisk enighet, fra Fremskrittspartiet til Rødt, om denne opprustningen.

I statsbudsjettet for 2026 disponerer Forsvarsdepartementet totalt 180 milliarder kroner. Av dette utgjør 85 milliarder videreføring av den ekstraordinære støtten til Ukraina gjennom Nansen-programmet (70 milliarder til militær støtte/15 milliarder til sivil bistand).

Utenom Ukrainastøtten utgjør forsvarsbudsjettet 112 milliarder kroner – en økning på nær 50 milliarder siden 2021. Norge vil med dette bruke 3,4 % av BNP på forsvar i 2026. Det bekrefter Stoltenbergs forsikringer om at vi er i rute til 5% av BNP til forsvarssektoren innen 2036.

Hva kan du gjøre?

Jeg vil oppfordre alle som er imot denne militariseringen til å engasjere seg i fredsbevegelsen. Meld deg inn i en fredsorganisasjon, og aller helst: Vær et aktivt medlem.

Du kan begynne med å møte opp foran Stortinget torsdag 6. november kl. 18. Det har Antikrigs-Initiativet, Fredsinitiativet, IKFF, Stopp NATO m.fl. en markering: Stopp opprustningsvanviddet. Demonstrasjon mot statsbudsjettet.

Så vil jeg også be alle til å signere oppropet «VI KREVER: SI OPP BASEAVTALEN MED USA!»

Takk for meg.