I dokumentet Nasjonal sikkerhetsstrategi går regjeringen langt i å stemple helt legitime politiske meninger som en nasjonal sikkerhetsrisiko. Konsekvensen kan bli en kraftig innsnevring av demokratiet.

På selve frigjøringsdagen lanserte regjeringen og Jonas Gahr Støre en Nasjonal sikkerhetsstrategi. Dagen var ikke tilfeldig valgt. Støres presentasjon åpnet med en direkte henvisning til 8. mai 1945, en gledens dag over at krigen var slutt. Nå står vi imidlertid «i den mest alvorlige og usikre tiden Norge har stått i siden den annen verdenskrig», ifølge Støre. Han pekte på dirkete trusler mot norsk sikkerhet: Russland, Kina og til og med «vår nærmeste allierte USA», som nå opptrer på en måte som skaper usikkerhet.

I lang tid har Støre gjentatt budskapet om at «verden har blitt farligere og mer uforutsigbar». Derfor denne sikkerhetsstrategien, der hoveddelen er knyttet til forsvarsevne, sivil motstandsdyktighet og økonomisk sikkerhet.

Den svake politiske analysen som preger dokumentet repeterer bare det rådende vestlige, liberale verdensbildet, og fremmer påstander som ikke tåler dagslys. I innledning sies det f.eks. at «Norge og Nato truer ingen. Vi møter like fullt alvorlige trusler fra Russland. Et sterkere og mer selvhevdende Kina skaper varige utfordringer».

I virkelighetens verden står NATO bak flere folkerettsstridige angrepskriger og okkupasjoner. Hovedårsaken til krigen i Ukraina er en serie NATO-ekspansjoner østover, og at vi insisterte på ukrainsk NATO-medlemskap. Å omtale Kina som «selvhevdende» og som en «utfordring», er å stille seg bak den fallerte supermakten USAs ambisjon om å være en global hegemon. Kina ønsker fredelig sameksistens og samarbeid med alle land i verden.

Egen politikk har gjort Norge sårbart

Å tenke på nasjonal sikkerhet i et bredt perspektiv er fornuftig. Skiftende regjeringer har imidlertid gjennom egen politikk i tiår gjort Norge mer sårbart. Her nevnes kort nedbygging/avvikling av lagre for korn og medisiner, en kraftpolitikk som gir EU makt over norsk vannkraft, en svært aktiv politikk for elektrifisering, og en utstrakt digitalisering som vil lamme samfunnet den dagen strømforsyningen svikter.

I tillegg kommer selvsagt utenriks- og forsvarspolitiske valg. Siden århundreskiftet er det stående landforsvaret, som skulle sikre norsk territorium, systematisk bygget ned. Isteden har vi fått et lite, spesialisert innsatsforsvar som brukes til å støtte vestlige, imperialistiske kriger. Vi har deltatt i folkerettsstridige angrepskriger mot Jugoslavia og Libya, bidratt til okkupasjonen av Afghanistan og Irak, og trent syriske militser i Jordan.

Det er mye sannhet i utsagnet om at NATO eksisterer for å rydde opp i problemer som NATO selv har skapt. Som NATO-medlem har Norge selv skapt seg fiender, og avvist alle forsøk på en europeisk sikkerhetsordning som inkluderer Russland.

Normal politisk virksomhet mistenkeliggjøres
Det som er betenkelig med Nasjonal sikkerhetsstrategi er at alle som mener noe annet enn Stortingsflertallet om sentrale saker i norsk politikk, lett kan mistenkeliggjøres. Vi må forvente at ytringsklimaet i den politiske debatten hardner til, med den konsekvens at helt legitime politiske standpunkter i verste fall kan kriminaliseres.

Her vil jeg bare trekke frem to eksempler:

1. Kraftfull støtte til Ukraina (s. 21)

«Norge skal forbli en sterk og langsiktig støttespiller for Ukraina. Vår støtte er et uttrykk for solidaritet med Ukraina og det ukrainske folk, respekt for folkeretten, og samtidig en kritisk investering i norsk og europeisk sikkerhet.

Med utgangspunkt i Nansenprogrammet skal Norge fortsette den militære, økonomiske, humanitære og politiske støtten til Ukraina, med mål om å bevare et fritt, selvstendig og levedyktig land.»

Postulatet er at krigen i Ukraina er et spørsmål om norsk sikkerhet, krigen gjøres til vår krig, de norske forsvarslinjene er flyttet til Øst-Ukraina. «Solidaritet med Ukraina og det ukrainske folk» betyr i praksis å fortsette samme politikk som førte Ukraina inn i krigen, for så å bruke x-antall milliarder norske kroner for å opprettholde og forlenge krigen på ubestemt tid. Regjeringen er jo belemret med en finansminister som fremmet NATO-løgnen «Våpen er veien til fred». Regjeringen har ingen politikk for fred, men en politikk for fortsatt krig, lidelse og død. Trolig er hundretusenvis av ukrainske soldater drept allerede, men menneskeliv har ingen verdi for denne regjeringen.

Derfor vil de som leter etter fredsløsninger, og argumenterer for våpenhvile og forhandlinger, få det enda tøffere fremover, jfr. reaksjonene på annonsekampanjen til partiet Fred og rettferdighet: Partiet FOR er «søppel» (Oslos finansbyråd, Hallstein Bjercke), kampanjen er «avskyelig» (Oslos byrådsleder, Eirik Lae Solberg), «et ekko av Russlands historiefortelling om krigen» (Høyre-politiker Ine Eriksen Søreide).

Slik er det norske ytringsklimaet: Å argumentere for en fredsløsning på en pågående krig i Europa, møtes med de mest groteske beskyldninger. Bare de mest hardhudede kan stå i en slik debatt, de fleste vil holde kjeft. Debattklimaet gjør Norge nærmest til et demokratisk konkursbo.

På side 24 advares det mot «desinformasjon og skjult påvirkning», noe som skal motvirkes ved å «støtte opp om redaktørstyrte medier». Vi kan ta det som et varsel om at nåløyet for å få inn en meningsytring som går imot det krigspartiene på Stortinget står for, blir enda trangere. Mer enn noensinne er de redaktørstyrte NATO-medienes oppgave å produsere NATO-enighet.

2. Sikre EØS-avtalen (s.26)

Å styrke Norges økonomiske sikkerhet er ett av tre hovedområder i strategien. Her er EØS-avtalen sentral:

«EØS-avtalen er avgjørende for norsk økonomi. Vi skal bidra til et velfungerende indre marked ved å følge opp EØS-avtalen. Vi skal videreutvikle samarbeidet med EU og knytte oss tett til EUs agenda for økonomisk sikkerhet.»

Norges forhold til EF/EU har vært et hovedområde for norsk politisk debatt siden 1960-tallet, med folkeavstemmingene i 1972 og 1994 som avgjørende veivalg i nyere norsk historie. I dette dokumentet gjør regjeringen EØS-avtalen og ytterligere integrering og samarbeid med EU til et spørsmål om nasjonal sikkerhet.

Du kan ta det som et kraftig signal om at EU-motstandere, og enda verre; de som ønsker å si opp EØS-avtalen, går tøffe tider i møte. EU-motstand er nå definert som farlig!

Her er det på sin plass å minne om at Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) allerede i 2022 leverte en rapport om faren for at fremmede stater kunne forsøke å påvirke norske valg. Her ble EØS-motstand brukt som et eksempel: «En fremmedstatlig aktør har som mål å isolere Norge fra det europeiske fellesskapet. En utmelding fra EØS-avtalen vil være et betydelig skritt i den retningen.»

Sånn sett er Nasjonal sikkerhetsstrategi en direkte videreføring, ved at  EØS-avtalen defineres som avgjørende for norsk økonomisk sikkerhet. Alle forstår selvsagt hvilke føringer dette gir for den fortsatte norske EU-debatten.

Konklusjon

I brennbare politiske spørsmål kan dokumentet Nasjonal sikkerhetsstrategi brukes til å undertrykke helt legitime politiske meninger, til stor skade for det norske demokratiet.

Hvor er «de redaktørstyrte medienes» advarsler mot dette?