Markering av Seiersdagen på Gravdalspollen gravplass på Laksevåg, for å hedre minnet til de sovjetiske krigsfangene som mistet livet i Norge, og markere seieren over Hitler-Tyskland og nazismen. Appell ved Terje Alnes og diktlesing av Trygve Horgen.
Kjære alle fremmøtte,
i år er det 80 år siden krigen var over. I går feiret det offisielle Norge frigjøringsdagen. I dag på 9. mai feirer folket i det tidligere Sovjetunionen det som kalles Seiersdagen, som markerer Den Røde Arme og det sovjetiske folks seier over Hitler-Tyskland og nazismen.
Dessverre er det politiske klimaet blitt slik at det offisielle Norge ikke vil markere den sovjetiske innsatsen eller hedre minnet til de sovjetiske borgerne som mistet livet i Norge. Vi ser også klare tegn til at historien om krigen skrives om, og at Sovjetunionens offer tones ned.
Uten en historisk bevissthet er det lett å forlede og manipulere befolkningen. Vi som er samlet her ønsker å hedre minnet til alle de sovjetiske statsborgerne som mistet livet under fangenskapet i Norge under 2. verdenskrig. I Bergen ligger de fleste her på Gravdalspollen gravplass, men også i Åsane, i Arna og på Solheim er det sovjetiske krigsgraver.
Det er viktigere enn noen gang å opplyse det norske folk om hva som faktisk skjedde under krigen. Ikke minst er det viktig å informere ungdom om disse historiske hendelsene, siden de fleste som var vitne til forbrytelsene er døde. 100.000 sovjetiske krigsfanger ble sendt til Norge i løpet av krigsårene. De fleste fangene var soldater fra den Røde Armé, men det var også 7.000 sivile, sovjetiske borgere. Av disse 1.400 kvinner og 400 barn.
Disse fangene ble brukt som slaver av de tyske okkupantene og plassert i over 500 fangeleirer over hele landet. Fangene ble satt til tungt fysisk arbeid på byggeprosjekter som tyskerne sto bak. Det er vanskelig for oss som står her å skjønne hvordan lidelsene var for disse slavearbeiderne. Sykdom var den største faren for krigsfangene i Norge. Men mange døde også av mishandling og ren sult. Imidlertid ble mange sovjetiske krigsfanger reddet ved at nordmenn utenfor leirene fikk smuglet inn mat og klær til de stakkars fangene.
Dette er det viktig å minne om i dag. Under 2. verdenskrig var Sovjetunionen vår allierte, og takket være sovjetisk innsats ble de østlige delene av Finnmark frigjort allerede i oktober 1944. Hollywood har skapt et inntrykk av at det var USA som vant 2. verdenskrig, men dette er en grov omskriving av realitetene. Vi må minne det norske folk på at det først og fremst var Sovjetunionens innsats som knuste Hitler-Tyskland, krigen ble vunnet på østfronten.
Under hele 2. verdenskrig mistet ca. 10.000 nordmenn livet. 3.800 av disse var sjøfolk. Av norske militære styrker ble 2.000 drept. Sammenlikn dette med de sovjetiske tallene. Bare i Norge døde 13.700 av de sovjetiske krigsfangene, og de utgjør dermed den gruppen som hadde størst tap på norsk jord. Som vi vet mistet Sovjetunionen opp mot 27 millioner mennesker i den katastrofen som 2. verdenskrig var.
Dette skal vi minnes, dette må vi ikke glemme. Norges og Sovjetunionens felles kamp mot nazismens tankegods!
Vi som i dag er med i Norges Kommunistiske Parti er stolt av vår historie. NKP var det første partiet som ble forbudt under okkupasjonen. Etter Tysklands angrep på Sovjetunionen 22. juni 1941, var medlemmer av NKPs de første som gjorde væpnet motstand mot okkupantene. I forhold til medlemsstørrelsen var NKP den organisasjonen som mistet flest medlemmer under krigen. 21 av 23 medlemmer av NKPs Sentralkomite mistet livet.
Derfor er det naturlig for oss å bruke denne dagen til å hedre våre sovjetiske allierte, de sovjetiske krigsfangene, de sovjetiske falne. Båndene mellom Norge og folkene i det tidligere Sovjetunionen var sterke. Det at vi står her i dag – 80 år senere, og på tross av den politiske kulden som har lagt seg, er et bevis på at historien ikke er glemt. Vi har alle et ansvar for å holde den levende.
——————-
Trygve Horgen leste «Fredssang» av Bertolt Brecht/Pablo Neruda, med norsk tekst av Georg Johannesen.
Fred over alle på jorden.
Fred over arbeidet vårt.
Måtte det alltid ernære
dem som arbeider hårdt.
Fred over alle i landet.
Fred over oss i by.
Måtte den alltid gi hus til
dem som gir andre ly.
Fred over oss her i hjemmet
Fred over naboen vår.
Måtte en fredelig nabo
være i fred hvor han går.
Fred over Krasnaja-plassen
og Lincolns monument
og Brandenburger-porten
og fanen som der er tent.
Fred over barn i Korea
og arbeidsfolket i Ruhr.
Fred over New Yorks sjåfører
og kulier i Singapore.
Fred over nordiske bønder
og bønder fra Trinidad.
Fred over gode og lærde
i Oxford og Leningrad.
Fred over barnet i vuggen
og over den som skal dø.
Måtte vår jord bli oss vennlig
og gi oss det daglige brød.
Spartakus.no 
Terje og Trygve
Flott !!!
På tide at denne historien kommer fram jevnlig og at en
stiller spørsmålet, hvorfor skjules dette.
Jeg mener det ligger i det at USA må ha kriger for å styre det ekstremt kapitalistiske samfunnet.
Det er og et rasistisk samfunn i forhold til «De svarte» med afrikansk opprinnelse
og i forhold til den opprinnelige befolkningen- «Indianerne».
I tillegg et ekstremt kapitalistisk samfunn som var avhengig av religiøse krav og en skjult kriminell aktivitet- Mafiaen.
I og med BRIKS som dundrer framover, vil vi se en rekke angrep på dette samarbeidet og partnerne og støttespillerne.
Nå den banale kampen mellom India og Pakistan
Vi mener nå at Ukraina som hyller Bandera, slik vi kunne hyllet Quislings visjoner, ikke kan deles,
mens vi var FOR å krige i Yugoslavia og DELE det opp.
Mest patetisk er det at Grønlands urbefolkning som er holdt i sjakk av bitte lille Danmark ikke får velge å arbeide .. med USA.
Slik vi selv !! ikke fremmer forslag om at Sameland i Norge burde etableres med det samiske Sverige, Finland først og så med deler av nord- Russland.
Jernbane fra Alta, Tromsø til Narvik og Bottenvikens varme sommervann og varme somre er det få som nevner.
Jernbane fra Mo i Rana som produserer stålet til Skinnene, nevnes heller ikke for å utvikle veien til Umeå.
Sveriga har her bane helt til Storuman. dvs flat mark fra Mo i Ranas /Norges grense og bare ca 15 mil på svensk side der banen går i
30 mil til Umeå, med kort båtvei til Vasa og bane fra Vasa til Leningrad/ St. Petersburg, der banen går til Bejing.
Heller snakker en ikke om banen fra Kautokeino og den helt korte strekningen før Finland og flat mark til banen som går til Rovaniemi.
Heller snakker en ikke om banen Vardø, Vadsø og til Krikenes, der det kun er kilometer til banen til Murmansk og sørover til millionbyen St. Petersburg.
I det perspektivet snakker en heller ikke om forløsningen for Bergen ved bane bra Torget igjennom fjellet nordover til Arna-siden og til Åsane og til den helt
nødvendige!! HURTIGTOGS- banen ! til de fire store TYYYYNT BEFOLKEDE og jordbruksproduserende øyene i Nordhordland.
Dvs mat kjapt inn til Åsane bydelen i virkelig vekst og til Bergen sentrum.
Skal vi utvikle NORGE, eller skal vi fortsatt sitte å hegne om kongedømmet i Oslo, Stortinget i Oslo, idretten i Oslo, TV og radio fra Oslo, avisene i Oslo osv.
Eller skal vi bruke oljefondet for å utvikle Norge og sterkt vitalisere distrikter slik at og byene som ofte gamle museer , kan få være med på utviklingen.
Få har klippet ut Finnmark og Nord-Troms, som ble sterkt ødelagt under krigen og folk tvangsflyttet slik en NB flyttet jødene i Europa, og lagt det over Østlandet
og deler av Sørlandet og sett at det er like stort, og vendt det over på Vestlandet og sett at det går fra Stavanger til Trondheim.
Det er ikke jernbane fra Nordlandsbanen til Bodø og til Narvik i Nordland, til Tromsø i Tr4oms og til Alta og til Krikenes i Finnmark.
Men det er et «leke»- område for Oslo-Stortingets krigsleker.
Nå skal det kanskje bygges veier slik at USA kan komme med krigsmateriell til Norge og flytte det til Finland og grensen til Russland.
Når tar Spartakust seg en reise til med båt og bil til Tromsø og kjører til – Finnmark og Russegrensen og så sørover til Kautokeino og til Rovaniemi
og til Bottenvikens varme sommerstrender, og til Søderhamn og Gåvle-området som har mest sol i Skandinavia, før en tar veien til Trondheim eller Røros og veien
tilbake til Bergen.
Roger
LikerLiker
Mange takk til Terje Alnes og Trygve Horgen!
De gjer meir for fred og menneskerettar enn Stortinget, Helsingforskomiteen og Arkivet i Kristiansand.
Torfinn Slettebø
LikerLiker
Flott. Rett
LikerLiker