Innføringen av kapitalisme i Russland var den største katastrofen som har rammet noe land i fredstid. Lidelsene som omveltningen medførte for folket i det tidligere Sovjetunionen ble med overlegg påført av Vesten. I 1996 ble Boris Jeltsin gjenvalgt takket være valgfusk og massiv innblanding fra USA.

(In English: Capitalism: The great disaster that struck Russia in the 1990s)

1990-tallet var bandittenes og tyvenes (oligarkenes) tiår i Russland, da folk med innflytelse plyndret fellesverdiene og ble dollarmilliardærer over natten. For den tidligere sovjetborger betydde tiåret en katastrofe, der det sosiale sikkerhetsnettet forsvant og kriminelle herjet. Den mentale snuoperasjonen var dramatisk, sovjetiske verdier ble null verdt, en rå kapitalisme rådde grunnen, noe de fleste var totalt uforberedt på.

Det nye Russland ble et laboratorium for nyliberale eksperimenter, støttet av USA, Vesten og internasjonale finansinstitusjoner. En uregulert kapitalisme ble innført, uten noen som helst motkrefter. Kapitalismen ble innført ovenfra og støttet av vestlige land, særlig USA. Vestlige nyliberale økonomer var rådgivere og anbefalte rask overgang til frie markedsforhold. Den nyliberale sjokkterapien under Jeltsin fratok russerne det de hadde av anstendig levestandard.

«En menneskelig krise av monumentale proporsjoner»

Sovjetunionen var rangert som et høyt utviklet land. På indeksen over verdens sosiale utvikling lå Sovjetunionen på 25. plass, mens USA til sammenlikning lå som nr. 18. Ti år etter Jeltsins kapitalistiske kontrarevolusjon ble Russland rangert som nr. 60. Da markedskreftene ble sluppet fri i 1991 økte prisene med det 25-dobbelte i løpet av få måneder, noe som betydde at folks sparepenger ble så godt som verdiløse.

I løpet av 1990-tallet ble Russlands BNP redusert med 50 %, en historisk rekord for noe land i fredstid. Reallønnen for folk flest sank med 60 %. Stephen F. Cohen, da professor i russiske studier ved New York University, skrev i The Nation i september 1998: «Så stor er den økonomiske og sosiale katastrofen i Russland at vi nå må snakke om en annen utvikling som vi ikke har sett før; bokstavelig talt en avmodernisering av et land i det tjuende århundre».

I 1999 meldte FNs utviklingsprogram om at «en menneskelig krise av monumentale proporsjoner oppstår i det tidligere Sovjetunionen.» I løpet av tiåret falt den gjennomsnittlige levealderen for menn til 57 år, det samme som på slutten av 1800-tallet. Underernæring ble normalen for skolebarn, millioner av russere sultet. Sykdommer som tidligere var utryddet begynte å spre seg igjen med epidemisk fart.

For folket i det tidligere Sovjetunionen var perioden 1991 til 2000 en verre katastrofe enn 2. verdenskrig. De enorme ødeleggelsene under 2. verdenskrig varte bare i ca. 3 år, og rammet kun de vestlige delene av landet. Kapitalismens ødeleggelser omfattet hele det veldige Russland og varte i et tiår.

USAs strategi var å kjøre Russland i grøften

I artikkelen «Hvordan de neokonservative valgte hegemoni fremfor fred tidlig på 1990-tallet», skriver Jeffrey D. Sachs om sine erfaringer som rådgiver for Russlands regjering fra 1991 til 1993. Her forteller han at han raskt så de dramatiske sosiale konsekvensene av systemskiftet:

«Jeg anbefalte Russland å gjenta kravet om omfattende vestlig finansiell bistand, inkludert en umiddelbar stans i gjeldsbetjeningen, langsiktig gjeldslette, et valutastabiliseringsfond for rubelen (som for zlotyen i Polen), omfattende bevilgninger av dollar og europeiske valutaer for å støtte import av mat og medisiner og andre viktige varer som det er akutt behov for, og umiddelbar finansiering fra IMF, Verdensbanken og andre institusjoner for å beskytte Russlands sosiale tjenester (helsevesen, utdanning og annet).»  

I november 1991 møtte Jeltsins økonomiske rådgiver Jegor Gaidar G7 Deputies (visefinansministrene i G7-landene) og ba om stans i gjeldsbetjeningen. Forespørselen ble blankt avvist. Gaidar fikk beskjed om at dersom Russland ikke fortsatte å betjene hver eneste dollar etter hvert som den forfalt, ville matvarehjelpen på åpent hav på vei til Russland umiddelbart bli snudd og sendt tilbake. 

Sachs skriver videre: «I perioden 1991-1994 argumenterte jeg uavbrutt, men uten hell, for storstilt vestlig støtte til Russlands kriserammede økonomi og til de andre 14 nye uavhengige statene i det tidligere Sovjetunionen. Jeg fremsatte disse appellene i utallige taler, møter, konferanser, kronikker og akademiske artikler. Jeg var en ensom stemme i USA når det gjaldt å oppfordre til slik støtte.»

Han fortsatte å kjempe for en storstilt vestlige finansieringen, som han mente ble stadig mer nødvendig. «Jeg satte mitt håp til det nyvalgte presidentskapet til Bill Clinton. Også disse forhåpningene ble raskt knust. Clintons viktigste rådgiver i Russlandssaker, Johns Hopkins-professor Michael Mandelbaum, fortalte meg privat i november 1992 at det påtroppende Clinton-teamet hadde avvist tanken om storstilt bistand til Russland.»  

Yankeer til unnsetning

Amerikanske medier kan åpenlyst skryte av hvordan USA griper inn i valg i andre land, for å sikre det utfallet de ønsker seg. I juni 1996 hadde Time Magazine denne saken på forsiden: «Yankeer til unnsetning. Den hemmelige historien om hvordan amerikanske rådgivere hjalp Jeltsin med å vinne.»

Ved parlamentsvalget i 1995 ble Kommunistpartiet største parti, med 22% oppslutning. Sammen med støttepartier hadde de flertall i Dumaen. Det største partiet som støttet sittende president Jeltsin («Vårt hjem – Russland») fikk bare 5% av stemmene. Velgerne følte konsekvensene av Jeltsins politikk på kroppen og ønsket å bli kvitt ham.

I juni 1996 skulle det være nytt presidentvalg. I februar viste meningsmålinger at bare 6% ville stemme på Jeltsin, mens 20% ville stemme på kommunisten Zjuganov, som hadde størst oppslutning. Fire andre kandidater lå også foran Jeltsin på målingene.

Situasjonen gjorde at de største oligarkene, som hadde beriket seg som følge av det storstilte salget av offentlige verdier, sluttet rekkene om Jeltsin og bidro med massiv finansiering, i strid med valgloven. Aller viktigst var støtten fra Det internasjonale pengefondet (IMF), etter amerikansk initiativ. Pengene fra IMF førte til at millioner av russere fikk utbetalt og tilbakebetalt lønninger som hadde vært holdt tilbake.

Zjuganov slapp ikke til i noen TV-sendinger. Alle TV-kanaler var enten kontrollert av Jeltsin, eller av oligarker som støttet Jeltsin. I ukene før valget sendte de dokumentarer om undertrykkelsen under Stalin, og hevdet at Zjuganov ville innføre Gulag-samfunnet på nytt.

I første valgomgang fikk Jeltsin 33% og Zjuganov 30%. I andre valgomgang fikk Jeltsin 54% mot Zjuganovs 41%. Flere «uregelmessigheter» ble rapportert. I Tsjettsjenia fikk Jeltsin flere stemmer enn det var velgere, og det i et land der Jeltsin i 1994 hadde flatbombet hovedstaden Grosnyj.

Resultatet var at Jeltsin kunne fortsette den økonomiske politikken som USA og Vesten dikterte. Da Jeltsin gikk av nyttårsaften 1999 viste meningsmålinger at han hadde 2% oppslutning.

I dag er det nærliggende å anta at USAs neokonservative hauker bevisst lot Russland gå i hundene, og påførte befolkningen de enorme sosiale lidelsene med fullt overlegg, for å kvitte seg med en geopolitisk rival en gang for alle. Med Sovjetunionens sammenbrudd, og Russlands dramatiske forfall på 1990-tallet, ble USA enerådende supermakt på verdensarenaen.

Kilder:

Arne Overrein «Russlands politiske landskap – Masse og makthavere» og Dag Seierstad «Russisk kapitalisme», i Vardøger 37 2018, Terje Valen «Verdas undertrykte folk og land reiser seg mot imperiet for frihet og fred», s. 133 – 138, Jeffrey D. Sachs «How the Neocons Chose Hegemony Over Peace Beginning in the Early 1990s», jeffsachs.org 04.09.24, Dag Seierstad «Valgt av oligarker», i Klassekampen 21.06.18, Time Magazine «Yanks to the Rescue», 15.07.96